Ord om ord

Årets store treningsmål, halvmaraton i Oslo, er nådd. Forrige lørdag stod jeg på startstreken for 3. gang i Oslo på distansen halvmaraton. Denne gangen startet jeg sammen med ei venninne med intensjon om å løpe sammen første mila. Det gjorde vi. Min jobb var å holde litt igjen for om mulig å løpe med negativ splitt.

Vi løp rolig ut fra start, men hadde høy fart fra 2. – 7. km. Da vi skulle holde mer igjen, gikk det litt rolig igjen. Men vi holdt forholdsvis jevn fart hele første mila, mellom 5:34 – 6:00 min pr. km. På drikkestasjon på 12 km bommet jeg, og lot være å drikke. Ikke lurt i sommervarmen.

Det var hardt å prøve å presse farten opp de neste kilometrene, selv om det var befriende å løpe alene og slippe å tråkle seg vei mellom alle folkene og likevel holde seg sammen med venninna. Da jeg kom til neste drikkestasjon, på rund 15 km, var de tom for drikke! Det var nesten krise, men heldigvis hadde jeg en 3-porsjoners gel med skrukork i rompebeltet mitt, så jeg var reddet. Da jeg var nede på flaten igjen etter runden rundt Botanisk hage, var det tøft å holde motet og farten oppe. Ei lita bro med oppoverbakke føltes som en uoverkommelig stigning, men jeg satte delmål og kom meg gjennom det. Drikke på 18 km føltes som en redning, og litt vind og skygge hjalp også på humøret. Den 20. kilometeren gikk på Karl Johan og rundt med Spikersuppa, for så å tilbake igjen på Karl Johan og mot mål. Siste kilometeren var så godt som uten stigning, og jeg kjente at beina hadde mer krefter. Klokka viste at jeg ikke ville komme under 2 timer, men min egen rekord fra 2014 kunne muligens slås? Jeg presset på det jeg kunne, og klarte å løpe den siste kilometeren på 5:04. De siste metrene gjaldt det bare å løfte beina høyt nok til ikke å snuble av slitenhet og utmattelse og komme seg over målstreken.

For en seier å komme i mål og ha gjort en så bra avslutning! Målgang ble feiret med vann, japp, redbull, banan og alt som var mulig å putte i munnen av det vi fikk utdelt. Senere fant jeg ut at jeg hadde perset med 20 fattige sekunder, men pers er pers! Kroppen var i forholdsvis fin form etter løpet og neste dag, men stivhet og stølhet er jo faste følgesvenner de første dagene. Løpegruppa på jobb måtte klare seg uten løpestøtte fra meg mandagen etter…

I går tok jeg en tur på treningssenter for å teste ut beina og gjøre noe annet enn løping, men i dag kjenner jeg at jeg godt kunne ventet noen dager til. Så nå benytter jeg dagene uten løping til strikking, baking og andre hyggelige aktiviteter hjemme mens jeg restituerer så godt jeg kan.

Om 1,5 måneder skal jeg løpe halvmaraton igjen, 3-sjøersløpet i Stavanger. Da skal jeg ikke ha fokus på tid, men på opplevelse. Jeg gleder meg. Neste løpemål etter det er ikke endelig spikret, men vi leker med tanken på et helt maraton i utlandet til neste år, venninna mi og jeg. Den som lever, får se. Eventuelt den som løper, får se.

Om du har lyst å lese en festlig løpeblogg, anbefaler jeg varmt bloggen «Sirivil«. Hun skriver om andre ting enn løping også, velg selv dine favoritter 🙂

I juni 2012 startet min reise inn i løpingens verden. Jeg hadde sett annonse i avisen om Sommerløpet, et nystartet gateløp i byen min, Kristiansand, og begynte å leke med tanken på å prøve meg på 10 km. Sommeren hadde ofte vært en passiv tid med mye sitting og lite motivasjon til å bevege seg, så jeg tenkte jeg trengte et puff for å holde meg mer aktiv gjennom sommeren. Jeg nevnte det for ei venninne, og plutselig hadde vi meldt oss på . Vi hadde cirka to måneder på oss til å trene oss opp, og mente det var innen rekkevidde. På det tidspunktet hadde jeg ikke vært ute en løpetur på 15 år, og jeg var ikke i stand til å løpe rolig mer enn ca. 3 km før jeg måtte stoppe opp for å gå. Men i løpet av sommeren ble jeg i stand til å løpe lengre og lengre, og da jeg stilte til start i august, visste jeg at jeg kunne klare det. Jeg brukte ganske lang tid, men mestringsfølelsen var stor og jeg var godt fornøyd.

Året etter løp jeg noen sporadiske turer, ofte rundt 5 -7  km, og var i stand til å løpe, men trente ikke målrettet. Til jul i 2013 fikk jeg ei løpebok av samme venninne som jeg hadde løpt sommerløpet med, «Løp langt» fra Iform, og like over nyttår spurte ei annen venninne om jeg ville bli med å løpe halvmaraton til høsten for å markere at vi fremdeles kunne være spreke selv om hun fylte 40 år. Jeg tente på idèen og hadde boka klar, og begynte gradvis å trene mer regelmessig. Statistikken viser at jeg løp 80 – 100 km pr. måned dette året, og jeg fikk en kraftig forbedring av tiden på Sommerløpet og en kjempeopplevelse i halvmaraton i Oslo med tiden 2:02. I løpet av dette året skjedde det noe. Det ble gøy å løpe og jeg opplevde en mestring og en lykkefølelse jeg aldri hadde forestilt meg at jeg kunne oppnå gjennom løping. For jeg likte egentlig ikke å løpe! Jeg hadde startet å løpe for å komme meg i form, og plutselig hadde løpingen gitt meg noe mer: En positiv investering i helse, en kilde til naturopplevelser, økt selvtillit og nye venninner.

Nok en gang var det en julegave som gjorde at jeg tok et nytt byks med løpingen: Jeg fikk pulsklokke av min mann julen 2014. I januar 2015 tok jeg ny mengderekord på en måned med 110 km, men dessverre fikk jeg også begynnende kneproblemer i høyre kne som gjorde at jeg tok noen løpepauser. I april fikk jeg beskjed om at jeg hadde løpekne, men samtidig heldigvis også god oppfølging med styrkeøvelser og plan for hvordan komme tilbake til løpingen igjen. Selv med løpeforbud i 12 uker gjennom april, mai og juni, var jeg i september igjen i stand til å løpe halvmaraton i Oslo, ikke i så god form som året før, men likevel med bra gjennomføring og uten skade. Jeg var «høy» hele uken etter, for jeg var så lykkelig over å være tilbake i løpeform igjen!

Få dager etter meldte jeg meg på årets halvmaraton i Oslo, så om en måned skal jeg løpe halvmaraton for 3. gang. Målet mitt er å gjøre det 2 minutter raskere enn i 2014, men jeg fortviler ikke om jeg også denne gangen kommer over 2 timer. Det viktigste er å disponere riktig og gjennomføre på en måte som gjør at jeg er fornøyd når jeg kommer i mål. Det er ikke enkelt. Det aller vanskeligste er å holde igjen de første kilometerne når alle rundt deg stormer nervøst av sted. Så er det å holde motet og intensiteten oppe når man begynner å bli sliten og lurer på hvorfor man i all verden har meldt seg på et slikt løp.

Så til overskriften: I juli har jeg satt ny mengderekord på en måned med 120 km. Jeg har hatt ferie, og dermed bedre tid til å løpe enn vanlig. Treningsprogrammet (fremdeles fra boka «Løp langt») legger opp til litt lengre langturer enn det programmet jeg fulgte første året, og jeg har kunnet følge programmet uten for mange revideringer selv med utenlandsopphold i ferien.

Det kan kanskje virke som jeg er veldig opptatt av å sanke kilometre, men det er faktisk det motsatte som er tilfelle. Begge treningsprogrammene fra boka og programmet jeg fikk av fysioterapeuten, legger opp til trening basert på tid og ikke på kilometre. Det er befriende. Kilometrene kommer mye saktere i skauen enn på asfalt, men jeg er overbevist om at det er sunt å løpe mye i skauen og heller la avstanden man tilbakelegger bli det den blir. I etterkant synes jeg likevel det er gøy å se på statistikken på Endomondo og sammenlikne treningsgrunnlaget man har fra den ene måneden til den andre.

For erfarne løpere er nok min treningsmengde ganske liten, mens for ikke-løpere er den enorm. Det er ikke avgjørende hverken å trene mye eller å løpe langt. Det som er viktig er å finne en aktivitet som gir deg noe og som gjør at du finner glede i selve aktiviteten, ikke bare følelsen etterpå. For meg er løpingen en stor kilde til glede og overskudd i hverdagen og gateløpene en motivasjonsfaktor for å fortsette treningsarbeidet som er begynt.