Aldri alene
Han
hjelper
oss
når vi ikke
får det til
holder oss
fast
når fjellet
slår sprekker
under føttene
gir oss
seier
når vi sliter
med
nederlag
viser oss
våren
når
vi bare ser
vinter
Han
spenner
løftene
som en bue
over
himmelhvelvingen
og er oss
nær
Dagen i går og i dag er dager for ettertanke. Ved slutten av det ene året og starten på det andre, er det naturlig å stoppe opp litt og tenke på om det er ting som bør endres i det nye året. Et nyttårsforsett, kanskje, eller bare en liten kursendring. Tankene begynte da jeg leste på twitter i julen: «No matter how long you have traveled in the wrong direction, you can always turn around.»
I dag fikk jeg presentert en liten samling av visdomsord. Jeg festet meg med ordene «Vi er det vi gjør jevnlig. Søk derfor vanen fremfor bragden». Alle først tenkte jeg på noe jeg har fått til, en ny god vane, nemlig løping. Jeg er en løper, jeg løper jevnlig, og det er en mye større bragd enn det å løpe fort, løpe et løp, løpe langt osv. Men for å klare å fortsette med denne vanen, trenger jeg nye mål å strekke meg mot, og det betyr ofte en «bragd» eller en større utfordring. Men det viktigste er fremdeles at løpingen har blitt en vane, en god vane. Hvordan ble den det? Først og fremst fordi jeg begynte å løpe. Og aldri sluttet. Og på et tidspunkt ble det ikke bare noe jeg gjorde fordi jeg burde eller fordi jeg hadde et mål, men fordi jeg likte å løpe og løpingen gjorde meg godt. (Trenger du gode grunner for å begynne å løpe, les her.)
Bør jeg prøve å legge til en ny god vane? Eller slutte med en dårlig? Et av de andre visdomsordene jeg fikk i dag var «Vil du begynne med noe nytt, er det ikke det nye som er det viktigste, men det du slutter med.» Jeg vet innerst inne hva jeg bør endre: Jeg bør begynne å se mindre ned i mobilskjermen og se mer rundt meg på resten av familien (selv om også de andre i familien er glade i skjermene sine). Det er så enkelt å gjøre noe med, og samtidig så vanskelig. For mobilen er jo alltid der med sine vakre bilder på instagram, sine utfordringer på wordfeud, sine avtaler på facebook og diskusjoner på twitter. Og jeg vil ikke slutte med å ta del i dette, for mye er til inspirasjon og glede. Men jeg vil begrense mobilbruken for å være mer tilstede både i mitt eget liv og i menneskene rundt meg. Jeg vil ikke være en som stirrer fraværende i skjermen når barna venter på et svar eller ha hodet fullt av tusen uviktige ting når jeg trenger å konsentrere meg om den ene tingen. Har du et godt tips til hvordan begrense mobilbruken? Del gjerne!
(Jeg har to: Legg mobilen ved et annet bord enn der du sitter, så må du reise deg for å bruke den. – Og sett skjermen i nattmodus etter et visst klokkeslett, så blir alt litt kjipere å se på.)
Godt nytt år!
I dag lar jeg sangstrofen fra filmen «Polarekspressen» stå som overskrift. I går var det nemlig den årlige tradisjonen med filmkveld for nieser og nevøer sammen med egne barn her i huset. Da denne filmen kom og vi så den sammen med barna, ble jeg igjen slått over hvor mye en film kan si, og hvilke viktige tema som kan behandles på en underholdende men likevel tankevekkende måte.
For meg er det viktigste budskapet i filmen at også det man ikke kan se, er virkelig. Det finnes mer «mellom himmel og jord». Og den handler om mot. Mot til å våge å ta imot, mot til å stå opp for en venn, mot til å trø ut i det ukjente og slippe sikkerhetsnettet et øyeblikk. Den handler også om at vi alle «reiser alene» gjennom livet, vi har alle én billett, men vi er likevel i et samspill med andre rundt oss og har ansvar for å hjelpe hverandre på veien. Billetten er gratis, vi har fått den uten å fortjene den, og den gis til alle om man er fattig eller rik, sort eller hvit.
Pynter så vårt juletre
og blir i godt humør.
Vi gleder oss når julen står for dør.
Og nå står julen for døren. Og vi skal feire. Feire at Gud ble menneske som oss og kom til oss på en underlig måte; som en hjelpeløs baby i en fattig familie. Vi skal feire sammen med dem vi er glad i og glede oss med dem. Og vi kan ta i mot alt det gode uten dårlig samvittighet, og uten å betale tilbake med annet enn takknemlighet. For det er ikke om man har vært «snille barn» som gjelder, men om man tror på det som skjedde den julenatten i Betlehem.
Riktig god jul til alle lesere!
SANNHET
Det er når
verdens fineste menneske
nettopp viser seg
å bare være et menneske
at hun om mulig
blir enda finere
Fra diktsamlingen 11 millioner bugg
I dag fikk jeg en ny julefavorittsang. Men den er ikke så julete, egentlig. Den er litt trist, men på en god måte. Så i dag slår jeg et slag for julesangene som har rom også for sorgen, og her er ny versjon av en gammel kjenning:
Desember er her med lys i mørket, med førjulstid, med stress og aktiviteter, med forventninger og håp, med dårlig humør og dårlig tid. Den snilleste måneden, november, gled stille forbi, uten å kreve så mye. Det er annerledes med desember. Den krever en del av deg. Og det er da, midt blant kravene og forventningene, at det er viktig å gjøre gode valg. Og det kan være nødvendig å spørre seg hva som er godt og hva som er viktig, både for en selv og for de som betyr noe for en.
Hva velger jeg? Hva velger du? Når jeg velger én ting, velger jeg ofte bort noe annet. Velger jeg å si ja til noe som er gøy, velger jeg kanskje bort tiden jeg egentlig ønsket å ha sammen med barna. Velger jeg å si ja til kjøpepress, bruker jeg kanskje pengene på ting jeg egentlig ikke synes er viktig. Velger jeg å leve opp til andres forventninger, velger jeg kanskje bort meg selv og mine ønsker.
Jeg oppfattes kanskje som kjip, men jeg kan godt velge bort et julebord med gode venner. Ikke fordi jeg ikke synes det er hyggelig, men fordi det ble en kveld for mye borte fra barna den uka. Jeg oppfattes sikkert som kjedelig, men om jeg bruker samme klærne som i fjor både på julaften og nyttårsaften, er det antakelig ikke det som betyr noe for hvordan kveldene blir. Jeg oppfattes nok som gammeldags, men om jeg ikke har pusset opp kjøkkenet på 17 år, så blir julekakene likevel like gode som de som blir bakt på et større og nyere kjøkken.
Hva er viktig for deg? Hvem er det viktig å være sammen med denne måneden? Hvor ønsker du å bruke tiden din? Hva gir deg overskudd? Hva vil du sitte igjen med når måneden er over? Hvordan vil du ha det sammen med dine nærmeste?
Vi har alle like mange timer i døgnet til rådighet. Cirka 8 timer til søvn, 8 timer til jobb og 8 timer fritid. Alle må sove og alle må jobbe på en eller annen måte. Fritiden bestemmer vi ikke over alene, men vi kan likevel bestemme ganske mye: Må du farte hver eneste dag for å følge barnet på det ene og det andre? Må barna være med på alt som blir tilbudt? Må du gjøre akkurat det og det bare fordi de andre gjør det? Må du bidra til ny handlerekord på senteret? Må du stille opp på alt?
Jeg vil med dette oppfordre meg selv og mine lesere til å hjelpe hverandre å ta de gode valgene. Og plutselig hører jeg stemmen til Jesus, hovedpersonen i desember, hviske meg i øret: «Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne». Kanskje jeg skal velge det samme som henne?
I går var dagen for mitt andre halvmaraton i år, nemlig 3-sjøersløpet i Stavanger. Det er et halvmaraton som går av stabelen første lørdag i november hvert år og går rundt vannene Store Stokkavannet, Hålandsvannet og Mosvatnet. Jeg meldte meg på tidlig i år, og hadde som mål å holde på løpeformen utover høsten til 3-sjøersløpet var gjennomført.
Det var oppholdsvær denne novemberlørdagen, men blåsete og ganske kaldt da vi startet. Den første puljen startet kl. 11, og siste puljen som jeg var i startet kl. 11.30. Jeg lå like bak fartsholderen til tiden 2:05, for jeg hadde meldt meg på i denne gruppen og håpte at det var en realistisk tid i denne typen løype. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle først og fremst kjenne på kroppen hvor fort jeg skulle løpe, ikke ut fra klokka og km-tid. Men jeg måtte likevel sjekke tiden hver km, og de første 3 km løp vi raskt, under 5:30 min/km. Men så kom drikkestasjon og første stigning, og fartsholderen havnet bak meg, så da måtte jeg finne noen andre å henge på, og farten ble justert til litt langsommere. Jeg fant meg etterhvert et par, mann og dame, som løp jevnt og trutt, og som jeg hang på nesten hele løpet. (Tusen takk til Lars og Britt fra Klepp, dere utgjorde en trygghet for meg i løypa!)
Fra 5 – 10 km fokuserte jeg på å løpe så jevnt som mulig, da løp vi rundt Hålandsvannet og der var det ganske flatt og fint. Jeg hadde ennå overskudd til å la tankene fly, ta inn den flotte naturen og kjenne på løpegleden. Etter 10 km begynte det å bli tyngre, og det var en del stigninger derfra som gjorde at det ble litt ujevn løping. En av stigningene var såpass bratt at jeg gikk opp bakken like fort som andre løp. Etter rundt 13 km begynte jeg å kjenne at jeg hadde presset meg ganske lenge, men jeg var ennå ved godt mot. Men da vi tok av fra Stokkavannet ved rundt 15 km og skulle opp i boligområdet i nærheten, måtte jeg jobbe både med kroppen og hodet. Jeg hadde drukket på hver drikkestasjon, og gått noen skritt mens jeg drakk for å unngå å sluke luft, men etter drikkestasjonen på 15 km fikk jeg sting/hold, og det plagde meg ganske mye. Jeg måtte si til meg selv igjen og igjen at beina var gode og pusten var grei, og sting er ikke farlig, men det var hardt å holde tempoet oppe. Det begynte også å småregne litt, men det betydde egentlig ikke så mye.
Smiler til ære for fotografen. Foto: Phillip Kaspersen
Ved rundt 17 km gikk det litt nedover igjen mot Mosvannet, og det var cola på siste drikkestasjon. Jeg gikk noen ekstra skritt der, men måtte ta meg sammen og starte å løpe igjen, ellers var jeg redd for å ikke klare å løpe ferdig. Jeg ble bedre i magen igjen, og nå var det bare å jobbe videre med en sliten kropp, et ben foran det andre. Jeg prøvde å fokusere på å ha knærne og føttene rett frem og ikke begynne å vagge med hoftene, slik man ofte gjør når man er sliten, for å få mest mulig effektive steg også mot slutten. Men jeg var så utrolig sliten og følte meg stiv også i overkroppen.
Tydelig sliten. Foto: Christer Tysdal.
Jeg så meg om etter kilometerskiltene og begynte å telle også halve kilometre. Ved enden av runden rundt Mosvatnet, i nærheten av 20-km-merket, stod min kjære og tok bilder av meg, og da fikk jeg smilt til ham og fikk litt energi tilbake. Like etter var det en bakke opp til sykkel- og gangveien over Tjensvollkrysset, og jeg ville bare gå. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å løpe opp, men jeg tok meg sammen og klarte å småløpe også opp dit. Runden på toppen føltes som en seiersrunde, for derfra kunne jeg se målstreken og visste at det bare var nedover og flatt inn til mål. Jeg prøvde å sette opp farten bitte litt den siste kilometeren, og jeg klarte å presse meg under 6 min/km på den siste kilometeren, og så var det bare de siste 97 metrene og så var jeg i mål.
Målgang. Foto: «Bilder fra løp».
For en lykke å få medaljen rundt halsen og få ei flaske med drikke og slippe å løpe en eneste meter til! Men beina var så stive at jeg turde ikke stoppe å bevege meg, så jeg gikk som en robot, drikkende, hele veien bort til tennishallen hvor det var mat å få. Det var godt å komme innomhus og herlig å få en smoothie og en porsjon akkurat passe varm lapskaus. Jeg så meg om etter et sted å sitte, men turde ikke sette meg på gulvet, for jeg var redd jeg ikke ville komme meg opp igjen. Heldigvis var det noen paller der, og jeg fikk presset rompa ned ved siden av en annen løper og satt og spiste og drakk og var svett, våt og lykkelig. Lykkelig over å ha fullført, lykkelig over å ha mestret løpet ganske alene (sammen med 2800 andre, men ingen løpevenner) og lykkelig over å slippe å løpe en eneste meter til. SMS-en fra Ultimate viste at jeg hadde løpt på 2:05.14 – nøyaktig som «bestilt»! Etter å ha blitt hentet av mannen, tok vi oss tid til et par bilder før vi gikk til bilen hvor jeg fikk på meg tørt tøy.
Hvis du vurderer å løpe halvmaraton, vil jeg absolutt anbefale 3-sjøersløpet. Jeg syntes det var tøffere enn halvmaraton i Oslo, det var mer småkupert og variert underlag, men det var utrolig flott natur og omgivelser rundt de 3 vannene. Det at det «bare» er 2800 deltakere gjør at det blir lite knuffing i løypene. Man har god plass og kan løpe mer i fred. Løpet er godt organisert og alt rundt arrangementet gikk som forventet. Takk til GTI friidrett for et flott løp! Og takk til Christian ved anestesi SSF som anbefalte løpet for lenge siden. Jeg løper gjerne 3-sjøersløpet igjen!
Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg,
solens lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd
verne om deg
til vi møtes
igjen.
De første dagene i oktober kjentes nesten som sommerdager med sin varme og sitt gode vær. Men nå har det snudd. Nå er det ufyselig vind, ordentlig huskaldt og mørket begynner å omslutte oss både tidlig og sent. De siste årene har jeg på denne tiden fått et lite streif av motløshet om morgenen. Å stå opp i mørket, føle litt meningsløshet i det å jobbe hver eneste dag, sykle i motvind og ruskevær til jobb, – det er hardt i overgangen. Men når man bare er kommet frem, får sin morrakaffe med gode kolleger og kommer i gang med sine trivelige arbeidsoppgaver på jobb, snur stemningen og alt er akkurat slik det skal være. Det går over, det er bare i overgangen det kjennes; så også i år.
Forrige helg fikk jeg meg en miniferie på fjellet sammen med to gode kolleger. Vi dro opp til Ljosland lørdag formiddag, vandret inn til Lakkenstova i nydelig høstvær, satte fra oss sekkene og gikk ut på topptur, spiste god mat og koste oss i hytta om kvelden. Søndag tok vi nok en topptur, denne gangen litt lengre bort, men det var blåsete og virkelig surt, så da vi kom tilbake på hytta, startet vi på hjemturen med det samme, og var helt hjemme i byen før det ble mørkt.
Denne helgen er det lite planer, og det er herlig det også. Jeg fikk meg en lang løpetur i kveldinga i går, slappet godt av om kvelden med mann og de fleste barna hjemme og satte deig til ikke-rør-brød. I dag sov jeg lenge, lagde rundstykker av deigen og fikk dem rett i ovnen, tok med meg en kopp kaffe og gårsdagens A-magasin tilbake i senga og ventet på at rundstykkene skulle bli ferdige. Minstemann kom på besøk og vi fikk oss en liten god prat i senga.
Etter noen trekk i wordfeud, noen omganger med strikketøy og litt oppdatering av bloggen, står husarbeid, handling og klesvask for tur. Når man har hvilt skikkelig ut og kunnet være unyttig en hel lang formiddag, kommer arbeidslysten sigende etterhvert. Da er det plass i hodet til å lage middagsmeny for de neste dagene, overskudd til å invitere noen på kaffe og inspirasjon nok til å planlegge innhold for morgendagen.
Jeg ønsker alle mine lesere en god oktober, og anbefaler den beste medisinen for eventuelle høstdepresjoner: Ut på tur i friskt vær, helst i dagslys. Det gir overskudd til å takle de mørke høst- og vintermånedene som jeg ellers kan synes er tunge.
En fjelltur kan vare fra en dag til en annen og likevel være en fullverdig fjelltur.
Ord om ord 