I går var dagen for mitt andre halvmaraton i år, nemlig 3-sjøersløpet i Stavanger. Det er et halvmaraton som går av stabelen første lørdag i november hvert år og går rundt vannene Store Stokkavannet, Hålandsvannet og Mosvatnet. Jeg meldte meg på tidlig i år, og hadde som mål å holde på løpeformen utover høsten til 3-sjøersløpet var gjennomført.

Det var oppholdsvær denne novemberlørdagen, men blåsete og ganske kaldt da vi startet. Den første puljen startet kl. 11, og siste puljen som jeg var i startet kl. 11.30. Jeg lå like bak fartsholderen til tiden 2:05, for jeg hadde meldt meg på i denne gruppen og håpte at det var en realistisk tid i denne typen løype. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle først og fremst kjenne på kroppen hvor fort jeg skulle løpe, ikke ut fra klokka og km-tid. Men jeg måtte likevel sjekke tiden hver km, og de første 3 km løp vi raskt, under 5:30 min/km. Men så kom drikkestasjon og første stigning, og fartsholderen havnet bak meg, så da måtte jeg finne noen andre å henge på, og farten ble justert til litt langsommere. Jeg fant meg etterhvert et par, mann og dame, som løp jevnt og trutt, og som jeg hang på nesten hele løpet. (Tusen takk til Lars og Britt fra Klepp, dere utgjorde en trygghet for meg i løypa!)

Fra 5 – 10  km fokuserte jeg på å løpe så jevnt som mulig, da løp vi rundt Hålandsvannet og der var det ganske flatt og fint. Jeg hadde ennå overskudd til å la tankene fly, ta inn den flotte naturen og kjenne på løpegleden. Etter 10 km begynte det å bli tyngre, og det var en del stigninger derfra som gjorde at det ble litt ujevn løping. En av stigningene var såpass bratt at jeg gikk opp bakken like fort som andre løp. Etter rundt 13 km begynte jeg å kjenne at jeg hadde presset meg ganske lenge, men jeg var ennå ved godt mot. Men da vi tok av fra Stokkavannet ved rundt 15 km og skulle opp i boligområdet i nærheten, måtte jeg jobbe både med kroppen og hodet. Jeg hadde drukket på hver drikkestasjon, og gått noen skritt mens jeg drakk for å unngå å sluke luft, men etter drikkestasjonen på 15 km fikk jeg sting/hold, og det plagde meg ganske mye. Jeg måtte si til meg selv igjen og igjen at beina var gode og pusten var grei, og sting er ikke farlig, men det var hardt å holde tempoet oppe. Det begynte også å småregne litt, men det betydde egentlig ikke så mye.

Smiler til ære for fotografen. Foto: Phillip Kaspersen

Ved rundt 17 km gikk det litt nedover igjen mot Mosvannet, og det var cola på siste drikkestasjon. Jeg gikk noen ekstra skritt der, men måtte ta meg sammen og starte å løpe igjen, ellers var jeg redd for å ikke klare å løpe ferdig. Jeg ble bedre i magen igjen, og nå var det bare å jobbe videre med en sliten kropp, et ben foran det andre. Jeg prøvde å fokusere på å ha knærne og føttene rett frem og ikke begynne å vagge med hoftene, slik man ofte gjør når man er sliten, for å få mest mulig effektive steg også mot slutten. Men jeg var så utrolig sliten og følte meg stiv også i overkroppen.

Tydelig sliten. Foto: Christer Tysdal.

Jeg så meg om etter kilometerskiltene og begynte å telle også halve kilometre. Ved enden av runden rundt Mosvatnet, i nærheten av 20-km-merket, stod min kjære og tok bilder av meg, og da fikk jeg smilt til ham og fikk litt energi tilbake. Like etter var det en bakke opp til sykkel- og gangveien over Tjensvollkrysset, og jeg ville bare gå. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å løpe opp, men jeg tok meg sammen og klarte å småløpe også opp dit. Runden på toppen føltes som en seiersrunde, for derfra kunne jeg se målstreken og visste at det bare var nedover og flatt inn til mål. Jeg prøvde å sette opp farten bitte litt den siste kilometeren, og jeg klarte å presse meg under 6 min/km på den siste kilometeren, og så var det bare de siste 97 metrene og så var jeg i mål.

Målgang. Foto: «Bilder fra løp».

For en lykke å få medaljen rundt halsen og få ei flaske med drikke og slippe å løpe en eneste meter til! Men beina var så stive at jeg turde ikke stoppe å bevege meg, så jeg gikk som en robot, drikkende, hele veien bort til tennishallen hvor det var mat å få. Det var godt å komme innomhus og herlig å få en smoothie og en porsjon akkurat passe varm lapskaus. Jeg så meg om etter et sted å sitte, men turde ikke sette meg på gulvet, for jeg var redd jeg ikke ville komme meg opp igjen. Heldigvis var det noen paller der, og jeg fikk presset rompa ned ved siden av en annen løper og satt og spiste og drakk og var svett, våt og lykkelig. Lykkelig over å ha fullført, lykkelig over å ha mestret løpet ganske alene (sammen med 2800 andre, men ingen løpevenner) og lykkelig over å slippe å løpe en eneste meter til. SMS-en fra Ultimate viste at jeg hadde løpt på 2:05.14 – nøyaktig som «bestilt»! Etter å ha blitt hentet av mannen, tok vi oss tid til et par bilder før vi gikk til bilen hvor jeg fikk på meg tørt tøy.

Hvis du vurderer å løpe halvmaraton, vil jeg absolutt anbefale 3-sjøersløpet. Jeg syntes det var tøffere enn halvmaraton i Oslo, det var mer småkupert og variert underlag, men det var utrolig flott natur og omgivelser rundt de 3 vannene. Det at det «bare» er 2800 deltakere gjør at det blir lite knuffing i løypene. Man har god plass og kan løpe mer i fred. Løpet er godt organisert og alt rundt arrangementet gikk som forventet. Takk til GTI friidrett for et flott løp! Og takk til Christian ved anestesi SSF som anbefalte løpet for lenge siden. Jeg løper gjerne 3-sjøersløpet igjen!