Jeg traff deg på postkontoret i går. Lang kø, mye stress, og der lå du i vogna di og pludret, unyttig som en rose.
Ikke kan du skaffe mat, ikke klær, ikke hus. Veik og tander er du, uten evne til å ta vare på andre, eller på deg selv. Ingen verdens nytte gjør du, du bare ligger der, som en rose en altfor tidlig morgen. Og du fikk meg til å smile til deg.
Etterpå tenkte jeg, når smilte jeg sist, i køen på posten, torsdag ettermiddag, i regnvær?
Og jeg ble så glad for alt det unyttige som finnes. Som roser. Og babyer. Og smil.
Det er fristende å gå i hi i november. Stenge seg inne i ei varm hule av et hus, skalke alle luker, legge seg til å sove og ikke våkne opp før til våren. Om ikke helt bokstavelig, så i alle fall roe litt ned, være mer inne og ha det komfortabelt. Det er fristende å bruke bilen mer, sitte mer i sofaen og være mindre sosial.
Min erfaring er at det ikke så smart. Humør og helse har ikke godt av et komfortabelt inneliv. Tvert imot – å komme seg ut og være aktiv, treffe venner og familie og fortsette å sykle der man kan, på tross av dårlig vær, gjør at november ikke føles så grå og trist likevel . Å være aktiv er for meg den beste medisin mot den lammende trøttheten som kommer av mye innesitting.
Å være aktiv gir overskudd, det er jeg helt overbevist om. Og all forskning tilsier også det. I boka «Hjernesterk» viser forfatteren Anders Hansen til forskning som konkluderer med at fysisk aktivitet motvirker stress, reduserer angst og depresjon, gir bedre hukommelse og kreativitet, reduserer aldring og i det hele tatt styrker og endrer hjernen i positiv retning. Å gå raskt, løpe eller sykle, helst over 30 minutter om dagen, gir gode resultater. Noen kortsiktige som velvære og godt humør, andre langsiktige som redusert stressnivå og bedre hukommelse. Er du aktiv i dag, så fortsett! Aldri slutt! Og er du det ikke, så begynn med å gå. Gå 10 minutter om du er helt utrent, øk med 5 minutter hver uke og snart går du raskt 30 minutter om dagen. Gå til butikken, sykle til jobb eller finn andre måter å være aktiv på. Gjerne sammen med en venn, det øker sjansen for å ikke trekke seg og det gir dobbel glede å være aktiv sammen med noen.
Det var ikke særlig lystbetont å sykle hjem fra jobb i dag i 1 +grad som føltes som -5 pga. motvind. Spesielt ikke etter ei hard intervalløkt etter jobb med løpegruppa. Jeg innrømmer gjerne det. Men du verden for en godfølelse det gir når man da kommer hjem og får dusjet, spist og kan slappe av – med verdens beste samvittighet. Jeg er heldig som har helse og kropp som kan både gå, løpe og sykle. Alle kan ikke det, men de fleste kan gjøre noe. Litt er veldig mye bedre enn ingenting!
om ingen forstår du ikke føler deg som en av dem du er gått ifra og du har fått nok og de andre vet ikke hvordan du har det hvordan det er å være deg inni ingen skjønner hva du snakker om hvil deg med at jeg vet om lysningene og de vakre fjellsidene som du har innerst i deg de helt åpne markene og de omringende elvene for en utsikt
Forrige helg løp jeg halvmaraton i Skagen sammen med ca. 3000 andre mennesker. Det var et flott løp i vakre omgivelser. Vi fikk se både Den Tilsandede Kirke, Vippefyret og Det Grå Fyr, og fikk løpt både i skog, på klittene og midt i byen.
Partiene på brostein i byen og ut mot Grenen på myk bunn var tøffest, mens asfalten var min beste venn i kampen mot klokka. Ja, for kamp ble det da jeg etter 3-4 km bestemte meg for å prøve å komme meg i mål på under 2 timer. Det har jeg hatt som et langsiktig mål, men siden jeg ikke hadde trent noe særlig fart og heller ikke mer mengde enn normalt, trodde jeg ikke det skulle være et mål denne gangen. Men siden været og forholdene var bra, og kroppen kjentes bra, valgte jeg å satse. Jeg tror kanskje det er styrketreningen som ga resultater, at jeg løp litt mer «økonomisk», for kondisen er omtrent slik den har vært tidligere på løp.
De første kilometrene gikk bra, selv om man måtte «krangle» seg litt forbi de som løp tregere enn en selv, siden alle startet i ei pulje. Men de første 8-9 km var bare en ren fornøyelse. Da vi kom inn i byen var det som nevnt litt tøffere på brosteinene, men da vi kom oss ut av byen igjen gikk det fint. Frem til ca. 15 – 16 km holdt jeg greit farten, ca. 5:40 min pr km, mens fra 17 km og ut måtte jeg virkelig grave dypt, både for å holde fart og motivasjon på topp. Jeg visste at da vi rundet 17 km var det aldeles flatt inn mot mål, men de slettene ble så uhorvelig lange og slitsomme. Heldigvis var det en løypevakt som forsikret oss om at vi hadde sol i fjeset og vind i ryggen hele veien inn til mål, og det var herlig.
Hodet jobber ikke spesielt godt mot slutten av et 2-timers løp, men jeg klarte å regne ut at hvis jeg hadde 1:48 på klokka da vi passerte 19 km, hadde jeg noen ekstra sekunder på de siste 2 km. Men da jeg passerte 19 km var klokka nærmere 1:49, og jeg måtte presse og presse for å være sikker på å nå inn i tide. Da jeg stoppet klokka like over målstreken, viste den 1:49:46, og offisiell tid ble 1:49:40, fattige 20 sekunders margin. Jeg var utrolig lettet og stolt da jeg kom i mål, og måtte straks fortelle det til to av mine sprekere kolleger som kom i mål noen minutter før meg. Like bortenfor traff jeg min mann som også løp, og han var superfornøyd med sin prestasjon, noe han hadde all grunn til, sprek som han er.
Alt i alt ble det en flott opplevelse og ei god helg sammen med flere andre løpekolleger fra jobb. Har du lyst på et flatt halvmaraton i fine omgivelser, anbefaler jeg Skagen. De har også andre distanser, både 5 km, 10km, Grenen rundt og helmaraton. Blide danske løypevakter var plassert alle viktige steder, og i mål får man medalje, frukt og drikke – og selvfølgelig en ekte dansk flødebolle!
Forrige helg gikk jeg pilgrimstur sammen med rundt 60 andre. I dag gikk jeg tur alene. Begge deler er fint, hver på sin måte.
I dag prøvde jeg meg på nye stier. Jeg startet på Gill og gikk innover Postveien til skiltet til Kollingskaret. Derfra gikk det ganske bratt oppover og rundt Buråsen. Jeg prøvde å finne toppen, Buråsen, på 206 meters høyde, men måtte gi opp pga. mye vegetasjon. Nedover gikk jeg Budalen, før jeg skrådde over til Urdalen og opp til Salvestjønn. Derfra tok jeg ned til Øygardstjønn og tilbake til Gill. Turen tok ca. 2 timer med rask gange.
I podcasten «Pia og psyken» hørte jeg for en tid tilbake psykiater Finn Skårderud sitere noen tankevekkende ord: «Først skapte Gud mennesket. Så skapte foreldrene sine barn. Nå må ungdom skape seg selv.» Før kunne man «skylde på Gud» om man ikke var fornøyd med livet. Da troen på Ham kom i bakgrunnen, ble det barndom og oppvekst som var årsaken til alt vondt. Men hvem skal våre barn og unge skylde på i dag – de som har hatt en god oppvekst?
I boka «Den fordømte friheten» viser filosof Kaja Melsom hvordan de utrolige mange valgmulighetene man står overfor i dag kan gjøre oss ulykkelige, usikre og stresset. Ungdom i dag har så mange valg, og hele verden forteller at de kan gjøre alt, få til alt, mestre alt – bare de vil det nok. Men hvordan velge? Hvordan velge riktig? Hva er riktig for akkurat meg? Hva slags bilde har andre av meg? Hva slags bilde vil jeg skape av meg selv? Det er stort ansvar vi legger på den oppvoksende generasjon når vi forteller dem at de kan bli alt de vil. For hva når de ikke lykkes? Når de går seg vill og ikke aner selv hva de vil? Da sitter de ensomme igjen med ansvaret for sin egen mislykkethet.
Som kristen tror jeg på ordene fra Bibelen om at «…Gud skapte mennesket i sitt bilde». For meg er det godt å kunne tro at jeg som menneske er skapt i Guds bilde. For det første betyr det at jeg er skapt på en måte som Gud vil, med likhetstrekk til Ham selv, og slik Han ville at jeg skulle være. For det andre trenger jeg ikke skape meg et image, for jeg er allerede skapt i Guds bilde. Det beste bildet. Det rommer alt.
Noen har mistet ei mor. Ei bestemor. Ei kone. Ei søster. Ei tante. Døden er en skummel gjest. Den kommer noen ganger ventet, andre ganger helt uventet. Da er det godt å vite at det ligger noe godt og venter på den andre siden. Det beste, faktisk.
Salmen av Eyvind Skeie med melodi av Asbjørn Arntsen er en vakker beskrivelse av slik det kanskje kommer til å være på den andre siden. Og jeg tenker på filmen «Reisen til det ytterste hav» basert på ei av Narnia-bøkene av C.S. Lewis, hvor løven Aslan møter barna på stranda etter at den store kampen er over. Slik håper jeg det vil være.
Forløst og befridd skal du møte din frelser på stranden en gang. Det er i den tidlige morgen, og alt det du hører er sang, og alt det du hører er sang.
Fremdeles bedøvet av søvnen du kjenner et underlig savn. Da tar han forsiktig omkring deg og hvisker helt stille ditt navn, og hvisker helt stille ditt navn.
Det er i den tidlige morgen, og solen er gjemt bak en sky. Da ser du forundret omkring deg og aner at verden er ny, og aner at verden er ny.
Du kjenner hans hånd mot din panne. Han sier: «Jeg ventet deg, venn. Og alt det du mistet på jorden, det skal du i dag få igjen, det skal du i dag få igjen.»
Ferien er over, og sommeren er snart på hell. Om noen spør om jeg har hatt en fin ferie, ser jeg ned på brune føtter og svarer «ja» uten nøling. Sol og varme er for meg en sikker kur for å samle energi til nok en ny høst og vinter. Denne sommerferiens siste uker har vært en eneste stor lading. Jeg har fått fylt opp batteriet med langsomhet, lesing, samtaler, skog, solnedganger, familienærvær, ro – og liv.
Tidlig i sommer leste jeg om nonnene søster Judy og søster Val på 77 år som har klart å sette sikkerhet på dagsorden i USAs mektige våpenindustri. I et land hvor nærmere 1 million nålevende kvinner har blitt skutt eller skutt mot av partneren, har de klart – ved hjelp av aksjekjøp i store våpenfabrikanter med kristne amerikaneres pensjonsfond – å få våpenindustrien til å gå i seg selv og begynne å sikre at ikke våpen utløser skudd i feil hender. Nonnene siterer Katarina av Siena: «Det er taushet i møte med uretten som dreper verden.» Og de selv «jobber som om alt avhenger av dem, og ber som om alt avhenger av Gud». Inspirerende!
I ferien leste jeg boka «Omriss» av Rachel Cusk, ei bok som vi diskuterte på #boktwitter i dag. Der lar forfatteren en av personene i boka skildre livet slik:
«I ekteskapet sitt, innså han nå, hadde framskrittsprinsippet alltid vært det styrende, i anskaffelsen av hus, biler, higenen etter høyere sosial status, flere reiser, større vennekrets. Til og med produksjonen av barn føltes som et obligatorisk stoppested på den halsløse reisen; og det var uungåelig, skjønte han nå, at så snart det ikke fantes flere ting å tilføye eller forbedre, ingen flere mål å nå eller stadier å forsere, virket det som om reisen hadde nådd sluttpunktet, og han og kona ble overmannet av en sterk fornemmelse av meningsløshet og følelsen av å ha blitt rammet av en eller annen sykdom, som egentlig bare var følelsen av stillstand etter et liv med altfor mye bevegelse, lik den sjømenn opplever når de går på tørt land etter å ha vært for lenge til sjøs…..»
Det minner meg om sitatet av Arthur Schopenhauer som jeg kom over i forbindelse med kryssordløsning i helgen: «Det er med velstand som med sjøvann – jo mer man drikker, jo tørstere blir vi.» Tankevekkende!
Boka «Søsterklokkene» av Lars Mytting er også blitt fortært i passe doser gjennom sommeren. Ei god bok, som absolutt anbefales. Litt norgeshistorie får man med på kjøpet. Og setninger man kan smile av lenge etterpå, eksempelvis «Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist». Gjenkjennende! (Unnskyld bergensere, men kan dere forstå at vi opplever det sånn?)
De siste dagene har jeg lest Johannesevangeliet. Det er vanskelig å trekke ut enkelte «gode ord» når hele evangeliet er tettpakket av dem. Men etter et møte med et menneske som hadde det veldig vanskelig, synes det viktig å nevne vers 5 fra det første kapittelet: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Trøstende!
Fins det en enda smalere vei å gå fins det en enda dypere dal å møte fins det et enda enklere liv å få gi meg det beste, Jesus vis meg hvordan.
Fins det et større «ja» enn det svar jeg ga fins det et enda dypere nei å møte fins det et enda klarere steg å ta gi meg det beste, Jesus vis meg hvordan.
Fins det et enda sannere ord å gi fins det en enda dypere kjærlighet å møte fins det en enda renere bønn å be gi meg det beste, Jesus vis meg hvordan.
Hvis ikke hvetekornet faller og dør dypt i jorden, dypt i det stille mørket blir det et ensomt korn, men hvis det dør, fødes det på nytt i Jesus helt i hans lys.
Dypest sett var valget aldri ditt sier han og den smaleste veien er mine krav om at du skal forstå at intet er ditt gi meg ditt beste, mitt barn du skal forstå gi meg ditt beste, mitt barn du skal forstå
hvis ikke hvetekornet faller og dør dypt i jorden, dypt i det stille mørket blir det et ensomt korn, men hvis det dør fødes det på nytt i Jesus helt i hans lys.
Ord om ord 