«Fridom er ferskvare», skrev Esther Moe på Twitter i dag. Utsagnet ga umiddelbart gjenklang hos meg. Spesielt nå som smittevernreglene endrer seg fra den ene dagen til den andre. Friheten vi tok for gitt i går, er ingen selvfølge i dag. Pengene som ga deg frihet i går, er kanskje borte i dag. Tilværelsen som ga deg frihet tidligere, er kanskje bundet i morgen. Dagen i dag er alt vi har.
Frihet er ferskvare. Det betyr for meg at jeg må ta vare på og være takknemlig for det jeg har frihet og mulighet til i dag: Jeg hadde blant annet frihet til å stå opp frisk, til å sykle til jobb, til å jobbe, til å få tannpleie, til å handle, til å spise meg mer enn mett, til å jobbe videre hjemme og til å slappe av. I morgen vil kanskje noen av disse frihetene være borte. Arbeid, helse og fritid er ikke selvfølgeligheter.
Som kristen har jeg åndelig frihet – gitt av nåde. Den åndelige friheten kan ingen ta fra meg. «I Ham (Jesus) er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene». Denne friheten er ikke ferskvare. Den varer evig.
Blomster er også ferskvare. Sett pris på dem mens du kan!
I dag ble det en fin dag til Skråstadvarden og Omvendte båt med min kjære. Vi gikk fra Gill og opp Urdalen til Skråstadvarden. Derfra tok vi den ytre veien til Omvendte Båt og Oddersjå, før vi gikk nedover til Sødalsmyra/Kyrtjønn og Gill. (Vi var faktisk ikke helt bortom Omvendte Båt hvis du ser nøyere etter.) Det var en del glatte partier, så vi brukte ca. 1 time opp til Skråstadvarden og nesten 1 time derfra til Oddersjå. Turen ned gikk som normalt bortsett fra at det var mer folk og litt tendenser til kø…
Dessverre har jeg litt problemer med å få lastet opp bildene fra minnekortet på kamera, så det får bli til siden. Her ser du hvor turen gikk: https://www.relive.cc/view/v8qkj5AXQK6
«Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker – anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tvert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er våre store ulykke? …..
…. Prøver vi, eller bryr vi oss for eksempel om å forstå dem som er annerledes, som på en eller annen måte skiller seg ut, for det er klart at det er mye lettere å fordømme andre enn å prøve å forstå dem. Vi gjør livet vårt enklere ved å si, denne oppførselen eller denne tankegangen er ikke naturlig, jeg fordømmer den! Nesten som om ens eget liv blir enklere ved at man fordømmer andres – har du lagt merke til det?»
Ordene er hentet fra en dialog mellom Tryggvi og Oddur i boka «Fiskene har ingen føtter» av Jón Kalman Stefansson, etter at Oddurs kone litt tidligere har fosset ut i iskaldt hav med en baby på armen, i et desperat forsøk på å få hvile – i dødens kalde vann.
Jeg kjenner meg igjen i ordene. I stedet for å prøve å forstå andre, å sette seg inn i den andres situasjon, så tolker vi andres handlinger, ord og væremåter inn i vår egen kontekst, og skaper avstand mellom hverandre i stedet for nærhet. Noen ganger kan jeg kjenne jeg skammer meg over hvordan jeg tidligere reagerte da venner fortalte meg om sine problemer, og jeg ikke evnet å ta deres perspektiv, fordi jeg da måtte tåle deres vonde følelser. Vonde følelser er noe jeg ubevisst har prøvd å unngå, og å prøve å forstå andres vonde følelser, har jeg bare til en viss grad evnet. I barneoppdragelsen har jeg nok også prøvd å hjelpe barna forbi de vonde følelsene, mer enn å tåle dem, være i det vonde sammen med dem og hjelpe dem å håndtere dem.
De siste årene har jeg vært så heldig å få kursing i kommunikasjon ifm frivillig arbeid. Og jeg har lært så mye når det gjelder å prøve å forstå andre: Å tåle det vonde og å være en venn, mer enn å løse den andres problem. Å vise empati i stedet for sympati. Det er to forskjellige verdener! Her forklares det på en visuell og enkel måte:
Til en viss grad kan en vel aldri helt forstå et annet menneske. Men vi kan prøve, vi kan gå veien et stykke sammen, og vi kan trosse forskjellighet og annerledeshet og øve oss i å være åpen og imøtekommende. Når noen tør å dele vanskelige følelser, bør jeg tørre å lytte og prøve å forstå. Å komme den andre i møte, uten å blande inn sine egne erfaringer, krever en bevisstgjøring, men vil være en døråpner i forholdet mennesker i mellom.
Som hovedpersonen Bjørnar i Helga Flatlands «Vingebelastning» sier: «Det eneste jeg ønsker meg er at noen er der og forstår, at noen spør og at de anerkjenner.» Og er det ikke det vi alle ønsker? Å bli forstått? Å bli møtt? Å bli tålt?
Så var 2020 historie. Et år som vil bli husket for ulike ting av ulike mennesker. Men pandemien vil være med i minnet for de aller, aller fleste menneskene på jorda.
Så er det nye året begynt. Og likevel er det bare en ny dag etter den andre, og vi er nesten de samme menneskene som før, bare litt eldre. Ett år rikere – og kanskje ett år klokere?
Jeg synes januar kan være en kjip måned. Ikke er jeg glad i kulde og mørke, og det krever såpass mye ekstra å komme seg på ski at det er sjelden jeg får gjort det. Som regel har jeg prøvd å være ekstra sosial i januar, for det gir meg humør og overskudd. I år er denne muligheten borte. Tvert imot bør vi være mindre sosiale enn normalt, spesielt etter jule- og nyttårsfeiring med flere nærkontakter enn ellers. I dag har jeg derfor tatt grep og kjøpt nytt garn til gøye strikkeprosjekter og lånt flere bøker enn normalt på biblioteket, slik at jeg har litt å velge mellom de neste helgene. Jeg har også som mål å se flere – forhåpentlig gode – filmer.
Og midt i den mørkeste måneden kan det komme gode overraskelser og opplevelser. Som i går da jeg oppdaget et album til koret «SKRUK» som virkelig falt i smak, med både musikk og tekst.
As I enter the cathedral the Dome of my Town the world is spinning, spinning There are soldiers and angels sorrows and graces and I am in the middle I hear kings and fools speakers and seekers and I am in the middle I see daemons and diamonds dreamers and weavers and I am in the middle
This is where I see you where I see who you are This is where we are one this is where we are one
Kirsti Dahl Johansen
Noen år har jeg jobbet litt med å finne et «ord for året». I 2019 var ordet mitt «glede» og i 2020 «trøst». Ordet mitt for 2021 er «tro». Tro som hvile i Gud. Tro som trygghet i Gud. Tro som ankeret og fokus utenfor meg selv. Tro som fremtidshåp. Tro som tilgivelse. Tro som å gå i sporene til de som har gått veien før meg; som vandring frem mot et godt mål. Noen ganger vaklende, noen ganger i grøfta, noen ganger i seierstog. Tro som et sted å feste blikket. Tro som et mål for takknemligheten.
Tro. Ikke som å anta, men som å vite. Tro som fra det norrøne ordet som betyr «opptråkket sted». Tro som et sted å høre hjemme.
Det skjedde ikke i Betlehem mens Kvirinius var landshøvding i Syria det var i et lite blåmalt svært alminnelig rom en seng et bord og en hvit stol det var ingen hyrder eller engler men en tynn lysstråle trengte gjennom huden og ribbenene og inn i hjertet – plutselig visste jeg alt det jeg før bare hadde prøvd å forstå og barnet sa: slik er jeg født gang på gang årtusen etter årtusen jeg er alt i alle Ordet Sannheten Veien og Livet den som tar imot meg her og nå er blitt en del av evigheten
Det skinte av engler Og hyrder på marken Av konger og folk der En far og en mor Det skinte av barnet Som kom hit med håpet Om å forbinde Himmel og jord
Det skinner av henne Som står på et hjørne I altfor tynn kjole Og fryser seg blå Av gutten på åtte Som ber gode makter Sikre ham gaven Han håper å få
Alt det som skinner Er ledd i en lenke Liv etter liv Ord etter ord For alt det vi er For alt vi har hatt Skinner som stjerner En Betlehemsnatt
Det skinner av han som Vil feire alene Og synes det gjør godt med Litt høytid iblant Og henne som synger Mens tårene triller Deilig er jorden Selv om det ikke kjennes sant
Det skinner i blokker Og hus i desember Av blankpusset glede For alt som skal skje Av ivrige hender Og alt som skal rekkes Før klokkene ringer Og folk setter seg ned
Det skinner av han i En juletom gate Og i minnenes land Nå med høytid og fryd Av henne som har sin Første jul i Norge Av det vi har fått Og det vi fikk gitt
Vi lærer så lenge vi lever, sies det. Og nå i pandemien lærer vi en del ting som vi kanskje ellers ikke hadde lært. Noen av tingene jeg har lært er dette:
Sosiale medier forsterker polarisering Pandemien har lært meg at den som roper høyest, ikke nødvendigvis har rett, men skaper mye forvirring. Nå som vi alle kan være vår egen redaktør på Facebook eller Twitter, skrive hva vi vil og når vi vil, og dele alle kildene vi vil, er det fritt frem for smalsporede og ensidige meninger. Det er bedre klima for konspirasjonsteorier og alternative virkeligheter. Og når virkeligheten forstås totalt annerledes av deg enn meg, og vi ikke kan møtes fysisk for en god samtale, blir det fort diskusjon og vanskelige debattkår.
Frykt skaper grobunn for mistillit Når man er redd og ikke forstår hvorfor smitteverntiltak må iverksettes eller hvordan de virker, er det lett å få mistillit til dem som sitter med ansvaret for helsen til befolkningen. Det er så lett å kritisere alt som ikke passer meg, og vanskelig å skjønne at alle begrensningene gjøres for et «vi» og ikke for «meg». Sosiale begrensninger gjøres for å sikre at vi har kapasitet i helsevesenet til å ta imot alle syke, både korona-syke og andre syke. Husk at det ikke bare er hvor mange døde som teller, – helsemyndighetene vil at alle som trenger det skal få sykehusplass og bli friske.
Nordmenn er priviligert Vi har ikke bare god plass og tilgang til natur og frisk luft nærmest uansett hvor i landet vi bor, men vi har også helsemyndigheter som er til å stole på og tar avgjørelser i åpenhet og offentlighet. Vi har en nasjonal økonomi som gjør det mulig å gi tilskudd til bedrifter og kultur. Vi har helsetjenester for hele befolkningen. Det betyr ikke at alle har det bra; men vi har forutsetninger for å komme gjennom pandemien på en måte som gjør at befolkningen ikke lider mer enn nødvendig. Jeg har stor medfølelse med alle som er i en vanskelig situasjon, enten det er pga. ensomhet, psykisk helse, økonomiske bekymringer eller andre situasjoner som er blitt påført pga. begrensningene.
Vi er oss selv nærmest. Mens helsemyndighetene prøver å holde pandemien under kontroll for at ikke flere enn nødvendig skal bli syke og for at ikke helsevesenet skal bryte sammen, sitter mange av oss i våre gode og varme stuer og klager på at vi ikke får gjort det vi ønsker.
Hva kan du og jeg gjøre? Her er mine råd til meg selv:
Løft blikket
Bry deg og se dem i familien din, naboen din, ham du ikke kjenner så godt, både på nett og i det «virkelige» livet
Vær kritisk til sære ytringer, og sjekk kilden og hva den står for
Begrens sosiale medier. Facebook er for tiden kanskje den største kilden til desinformasjon. Vær kritisk til det du leser på blogger, også denne 🙂
Lytt til erfarne helsefolk
Bruk naturen til å være sosial
Bruk engasjementet og meld deg inn i et politisk parti, en interesseorganisasjon, en frivillig tjeneste
Kritikk mot helsemyndighetenes håndtering av pandemien er lov. Bruk stemmen din der den kan brynes mot dem som ser totalsituasjonen, ikke der alle er enige med deg og hylekoret tar av.
Sove passelig lenge. Spise frokost, og ha en god kopp kaffe etterpå. Nyte lenge. Strikke litt, lese litt på nettavisene. En kaffe til, kose seg lenge. Rydde bort frokosten. Skrolle litt til på mobilen. Ta en løpetur. En lang, rolig tur. Spise godt med karbohydrater etter løpeturen. Restitusjon, vet du. En kaffe etter maten. Hvile godt. Mer restitusjon. Strikke litt til. Sette på vaskemaskinen. En kaffe til. Er jo lørdag. Skrolle litt på Strava og gi litt kudos. Titte innom Instagram og gi noen hjerter. Lese de siste nyhetene.
– Nei, skulle vi kjørt på søpla? – Tror søpla har stengt nå.
– Skulle vi kjøpt noen julegaver? – Butikkene har vel stengt nå.
– Skulle vi gjort litt rent? – Er så mørkt nå, bedre å gjøre det i dagslys.
– Skulle vi laget noe god mat? – Vi har et par pizzaer i frysen.