Så var 2020 historie. Et år som vil bli husket for ulike ting av ulike mennesker. Men pandemien vil være med i minnet for de aller, aller fleste menneskene på jorda.

Så er det nye året begynt. Og likevel er det bare en ny dag etter den andre, og vi er nesten de samme menneskene som før, bare litt eldre. Ett år rikere – og kanskje ett år klokere?

Jeg synes januar kan være en kjip måned. Ikke er jeg glad i kulde og mørke, og det krever såpass mye ekstra å komme seg på ski at det er sjelden jeg får gjort det. Som regel har jeg prøvd å være ekstra sosial i januar, for det gir meg humør og overskudd. I år er denne muligheten borte. Tvert imot bør vi være mindre sosiale enn normalt, spesielt etter jule- og nyttårsfeiring med flere nærkontakter enn ellers. I dag har jeg derfor tatt grep og kjøpt nytt garn til gøye strikkeprosjekter og lånt flere bøker enn normalt på biblioteket, slik at jeg har litt å velge mellom de neste helgene. Jeg har også som mål å se flere – forhåpentlig gode – filmer.

Og midt i den mørkeste måneden kan det komme gode overraskelser og opplevelser. Som i går da jeg oppdaget et album til koret «SKRUK» som virkelig falt i smak, med både musikk og tekst.

As I enter the cathedral
the Dome of my Town
the world is spinning, spinning
There are soldiers and angels
sorrows and graces 
and I am in the middle 
I hear kings and fools 
speakers and seekers
and I am in the middle
I see daemons and diamonds
dreamers and weavers 
and I am in the middle

This is where I see you
where I see who you are
This is where we are one
this is where we are one

Kirsti Dahl Johansen

Noen år har jeg jobbet litt med å finne et «ord for året». I 2019 var ordet mitt «glede» og i 2020 «trøst». Ordet mitt for 2021 er «tro». Tro som hvile i Gud. Tro som trygghet i Gud. Tro som ankeret og fokus utenfor meg selv. Tro som fremtidshåp. Tro som tilgivelse. Tro som å gå i sporene til de som har gått veien før meg; som vandring frem mot et godt mål. Noen ganger vaklende, noen ganger i grøfta, noen ganger i seierstog. Tro som et sted å feste blikket. Tro som et mål for takknemligheten.

Tro. Ikke som å anta, men som å vite. Tro som fra det norrøne ordet som betyr «opptråkket sted». Tro som et sted å høre hjemme.