«Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker – anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tvert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er våre store ulykke? …..
…. Prøver vi, eller bryr vi oss for eksempel om å forstå dem som er annerledes, som på en eller annen måte skiller seg ut, for det er klart at det er mye lettere å fordømme andre enn å prøve å forstå dem. Vi gjør livet vårt enklere ved å si, denne oppførselen eller denne tankegangen er ikke naturlig, jeg fordømmer den! Nesten som om ens eget liv blir enklere ved at man fordømmer andres – har du lagt merke til det?»
Ordene er hentet fra en dialog mellom Tryggvi og Oddur i boka «Fiskene har ingen føtter» av Jón Kalman Stefansson, etter at Oddurs kone litt tidligere har fosset ut i iskaldt hav med en baby på armen, i et desperat forsøk på å få hvile – i dødens kalde vann.
Jeg kjenner meg igjen i ordene. I stedet for å prøve å forstå andre, å sette seg inn i den andres situasjon, så tolker vi andres handlinger, ord og væremåter inn i vår egen kontekst, og skaper avstand mellom hverandre i stedet for nærhet. Noen ganger kan jeg kjenne jeg skammer meg over hvordan jeg tidligere reagerte da venner fortalte meg om sine problemer, og jeg ikke evnet å ta deres perspektiv, fordi jeg da måtte tåle deres vonde følelser. Vonde følelser er noe jeg ubevisst har prøvd å unngå, og å prøve å forstå andres vonde følelser, har jeg bare til en viss grad evnet. I barneoppdragelsen har jeg nok også prøvd å hjelpe barna forbi de vonde følelsene, mer enn å tåle dem, være i det vonde sammen med dem og hjelpe dem å håndtere dem.
De siste årene har jeg vært så heldig å få kursing i kommunikasjon ifm frivillig arbeid. Og jeg har lært så mye når det gjelder å prøve å forstå andre: Å tåle det vonde og å være en venn, mer enn å løse den andres problem. Å vise empati i stedet for sympati. Det er to forskjellige verdener! Her forklares det på en visuell og enkel måte:
Til en viss grad kan en vel aldri helt forstå et annet menneske. Men vi kan prøve, vi kan gå veien et stykke sammen, og vi kan trosse forskjellighet og annerledeshet og øve oss i å være åpen og imøtekommende. Når noen tør å dele vanskelige følelser, bør jeg tørre å lytte og prøve å forstå. Å komme den andre i møte, uten å blande inn sine egne erfaringer, krever en bevisstgjøring, men vil være en døråpner i forholdet mennesker i mellom.
Som hovedpersonen Bjørnar i Helga Flatlands «Vingebelastning» sier: «Det eneste jeg ønsker meg er at noen er der og forstår, at noen spør og at de anerkjenner.» Og er det ikke det vi alle ønsker? Å bli forstått? Å bli møtt? Å bli tålt?