Jeg har lenge hatt lyst til å utfordre meg selv til å gå en lengre tur alene i ukjent terreng. Denne høstferien fikk jeg muligheten til å ta en dagstur, og bestemte meg ganske raskt for å gå fra Vennesla og hjem, en tur på i underkant av 2 mil. Planen var egentlig å ta buss til startsted, men det ble til at jeg fikk skyss av mannen som likevel skulle oppover Setesdalen. Jeg hadde sjekket kartet på forhånd og funnet ut at busstoppet på Rakkestad så ut som et fint startsted hvor jeg raskt kunne komme meg inn i løypenettet.

Jeg har tidligere gått pilegrimstur fra Vennesla kirke til Oddernes kirke, men da ble vi ledet og trengte ikke å tenke på hvor vi gikk. I dag ville jeg selv måtte ta alle veivalgene. Og valg er det nok av! Det er helt fantastisk mange løypevalg i dette området, og jeg tegnet opp på kartet på forhånd hvor jeg hadde lyst å gå.

Starten gikk fint, og etter en særdeles bratt start opp gjennom boligfeltet på Rakkestad, kom jeg meg inn i løypene etter planen. Det var så deilig å treffe rett på stien og få bekreftet etter kort tid at jeg var på rett vei da jeg kom til Daletjønn. Turen gikk videre forbi Tømmeråsen hoppbakke (som ikke er synlig lengre), over Høgåsen og Sivertheia og forbi Tretjønnan. Jeg hadde startet tidlig, og det var ikke et vindpust over tjønna, så det var virkelig idyllisk. Turen gikk videre forbi Kringlemyr og Meåskjerret, over Meåsen og opp til Meåsknuten. Meåsknuten var 1. mål og jeg hadde planlagt en matpause her. Det var utsikt herfra, men ennå var det morgentåke, så utsikten rakk ikke så langt. Men første mål var nådd, og jeg hadde en liten matbit og litt drikke.

Ned til Spangemyr og til Sagevann tullet jeg litt, fordi jeg byttet kart og glemte at jeg hadde planlagt å gå på østsiden av Sagevann. Jeg valgte å gå tilbake og ta retningen jeg hadde planlagt. «Stick to the plan», – et løpetips jeg har fått tidligere og som jeg bestemte meg for å følge også på gåturen i dag. Jeg rundet Sagevannet og kjente meg igjen fra tidligere turer. Via Skau-skau gikk turen videre til Byttingstjønn og Glattetrevannet. Herfra tok jeg stivalget som krysset Fossebekk og til Korrekjærrane. Her gikk jeg litt feil, og tok ikke hovedstien som jeg hadde tenkt, men det skjønte jeg ikke da jeg var der. Dermed havnet jeg i et villniss av veltede trær i et myrområde som ikke var særlig fremkommelig.

Heldigvis fant jeg igjen stien i enden av myren. Men da trodde jeg at jeg hadde kort vei igjen til Skråstadvarden, så da jeg traff på skiltet, trodde jeg at varden bare lå noen få meter bortenfor. Jeg fulgte stien, men da den begynte å gå nedover igjen, tenkte jeg at jeg måtte ha mistet en avstikker, og gikk tilbake. Men nei, det var ingen annen vei, så da var det å gå fremover igjen og så kom jeg etterhvert til Skråstadvarden. Det er utrolig mange stikryss like nord for varden, og det husket jeg fra tidligere turer, så jeg var ekstra oppmerksom der. Vel fremme på Skråstadvarden så jeg det første mennesket på turen, etter å ha vært ute ca. 4 timer.

Skråstadvarden var mål nr. 2, og jeg hadde planlagt å ha en god pause her. Jeg fant meg en fin plass i le hvor jeg hang opp hengekøya. Jeg måtte ha 2-3 forsøk før jeg fant trær med passe avstand som egnet seg. Det var nydelig å kjippe av seg fjellstøvlene og slenge seg i køya. Mat og kaffe smakte skikkelig godt, og så lå jeg der og vugget fra side til side med fugler og trær over, og lyng og einer under.

Etter en god rast trasket jeg videre. Nå kunne kartet forbli i sekken, for nå var jeg på kjente trakter. Snart så jeg Omvendte båt der fremme, og det var bare å følge merket sti. Nå begynte jeg å kjenne at jeg kunne sette opp farten, for det var mest nedover, så veien hjem gikk radig unna. Noen fordeler er det med å gå i kjent terreng!

Vel hjemme viste klokka at jeg hadde gått nærmere 21 km på ca. 4 timer og 15 minutter aktiv gange. Ganske mange høydemeter var også forsert.

Jeg er godt fornøyd med å ha gjennomført turen alene, og at jeg klarte meg greit med kart og terreng. Underveis på turen kom jeg på at jeg hadde glemt kompasset som jeg hadde tenkt å ta med. Spesielt når det var så tåkete i starten, kunne jeg kommet i en situasjon hvor jeg burde hatt kompass. Heldigvis var sikten god, og stivalgene stort sett greie, og de få gangene jeg var i tvil, prøvde jeg en sti, og gikk tilbake litt, og ofte fant jeg merking og skilting bedre fra andre retningen.

Neste utfordring til meg selv blir kanskje en overnatting alene, men det tror jeg må vente til våren når kveldene blir lysere. Akkurat nå kjennes natten litt for lang for overnatting ute alene 🙂 I mens skal jeg planlegge nye dagsturer eller kortere turer. «Og stien må vi alle gå alene….»

God tur!