Halvmaraton

Så var årets løpemål nådd. I år som i fjor var halvmaraton i Oslo hovedmålet med løpetreningen. Men i år møtte jeg en stor hindring som jeg lenge lurte på om ville spolere løpet, nemlig løperkne/langdistansekne/runners knee. Med god hjelp fra en flink fysioterapeut nådde jeg likevel målet mitt også i år. Jeg brukte 12 minutter mer enn i fjor, men det betydde ingenting mot det å fullføre målet som jeg hadde satt.

Før jeg startet, ante jeg ikke hva slags fart jeg skulle legge opp til. I opptreningen fra juni til september hadde jeg fått foreskrevet løpstrening enten rolig i sone 1 og 2 eller intervalltrening i sone 4, først helt korte økter, deretter økter opp mot 1 time. Dermed hadde jeg ingen anelse om hva slags fart jeg kunne holde i over 2 timer.

Jeg startet i puljen 2:00 – 2:10, men skjønte raskt at det gikk for fort for meg. I år hadde jeg pulsklokke på og fulgte med på den, og den skjøt i været allerede like etter start. Jeg ble litt bekymret og angret veldig på at jeg ikke hadde spurt om råd for å vite i hvilken pulssone jeg kunne ligge for å klare å fullføre. Etter 2 – 3 km fant jeg ut at jeg måtte slutte å se på pulsen, og heller kjenne etter på kroppen hvordan det føltes. Det føltes anstrengt, så jeg valgte å holde enda mer igjen de neste km.

Da jeg hadde løpt 7 – 8 km, oppdaget jeg at jeg løp for sent, og økte forsiktig farten til jeg var tilbake i jevnt tempo. Fremdeles var jeg usikker på formen, på om kneet ville holde, og om jeg ville sprekke. Etter 12 – 13 km skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Jeg holdt en jevn fart, kneet var ikke vondt og det var kun musklene som begynte å bli slitne. Jeg tok igjen ei av venninne jeg startet med, for hun var tom og hadde begynt å gå. Jeg prøvde å få henne med, men etter 500 meter roet hun igjen og lot meg løpe videre. Opp rundt botanisk hage var det tungt, men jeg hadde krefter og visste at det ble en god nedoverbakke da vi hadde rundet toppen. Tilbake i bysentrum var 17 km tilbakelagt, og jeg var sliten men løp jevnt. Jeg så ryggen til min andre venninne nærme seg, og på 19 km tok jeg henne igjen. Hun var sliten, men jeg trodde vi skulle holde sammen inn. Men overraskende nok slapp hun seg bak og jeg måtte løpe videre og fra henne i mitt tempo. Overrasket over dette fikk jeg fornyede krefter til oppløpet opp Karl Johan, over stigningen ved Stortinget og inn mot mål. Den siste km visste jeg var lang, og jeg kjente at jeg var på nippet til å få krampe i leggene, men jeg prøvde å strekke beina ut for hvert steg og holdt hele veien ned til mål uten kramper. Jeg kostet på meg et stort glis forbi kameraene før mål, og kom i mål sliten, men utrolig lykkelig.

I dag, dagen etter løpet, går jeg som ei kråke og må gå sidelengs for å klare å gå ned trapper, men likefullt – jeg gliser innvendig for å ha fullført målet på tross av skade og uten å rippe opp i skaden. Endelig har jeg fått uttelling for å ha ligget på gulvet hjemme og gjort kjedelig styrketrening to ganger ukentlig gjennom flere måneder.

Nå er det hvile som gjelder. Hvile på laurbærene og hvile slitne ben. Men løpegleden får ingen ta fra meg 🙂

Dette innlegget ble publisert i Trim og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Halvmaraton

  1. bollefrua sier:

    Gratulerer! Jeg er imponert:)

  2. Tilbaketråkk: Løperekord | Ord om ord

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s