Jeg ville trille tur med vogna,
mitt lille barnebarn satt i.
Det var en ettermiddagstime,
de voksne skulle få litt fri. 

Jeg ruslet over første heia,
og lille frøken var blitt lei.
Da møtte vi tre søte jenter,
de gikk omkring på samme vei.

Jeg stoppet opp og ville prate,
de var´ke vanskelig` å be.
Den ene hadde lillesøster
den andre var helt minst av tre.

De var så ivrige og søte,
den ene avbrøt nok en gang.
De gikk i andre klasse alle,
og hette pene jentenavn. 

Jeg sa jeg kjente deres lærer
de ble litt overrasket da
det er min egen lillesøster
som underviser dem hver dag. 

De hilste ivrig på den lille,
men hun var begynt å bli litt sur.
De løp av gårde ut på jordet
og jeg gikk hjemover fra tur. 

Å bli sett.
Er det det som teller mest?
Å bli møtt,
av et åpent barneblikk
var en gave som jeg fikk. 

(Anne-Grete, 8. mars 2026. Rim og rytme etter modell fra sangen «Spelle for de gale» av Lars Bremnes. Anbefales å lytte til!)