Det er vår og konfirmasjon hos oss. I år som i fjor. Som mor vil man at dagen skal bli flott for ungdommen som er i fokus og for alle gjestene som kommer. Derfor blir det litt ekstra pynting, rengjøring, matlaging og handling før den store dagen. Jeg skrev litt i fjor om at det ikke må være perfekt, og jeg har samme mål i år. Jeg har jobbet lange dager i uka som er gått, men nå – ved inngangen til helga – er det bare å cruise på godt forarbeid og glede seg til det som kommer. Jeg har også fått god hjelp til baking, og flere har tilbudt seg annen hjelp. Da er det bare å takke ja og ta imot!

Konfirmasjonen er knyttet til dåpen, og det viktigste for meg er ikke hva konfirmanten bekrefter eller lover, men hva Gud har lovet og fortsatt står ved. Som ungdom og som menneske vet vi at våre lovnader ikke alltid holder stand, vi er ustadige og tror at vi er sterkere enn vi er. Vi husker bibelens Peter, som lovte at han heller ville gå i døden enn å svikte Jesus, men like etter falt dypt og nektet for at han i det hele tatt kjente Jesus.

Men Jesus svikter ikke. Han tok imot Peter og han tar imot oss. Guds løfte i dåpen står fast i alle faser i livet, om man er barn, ungdom eller voksen. Derfor kan konfirmasjon bli en god bekreftelse på Guds løfte til oss i dåpen; det står ved lag gjennom alt.

«Er vi troløse, så er han trofast» (2. Tim. 2,13)