Endelig har jeg fullført den sjuende boka i serien «Damenes detektivbyrå nr. 1». Og nok en gang har jeg kost meg med små, kloke betraktninger om livet, lykken og landskapet i Botswana.

Hovedkarakteren i boka, detektiven Mma Ramotswe, med sin tradisjonelle figur, gyver løs på små og store utfordringer, og selv om hun iblant går på en smell, klarer hun alltid å reise seg igjen og finne sin lykke i livet. Aller best trives hun på verandaen sin med en kopp rooibos-te mens tankene vandrer til alle de tingene hun er takknemlig for.

Mma Ramotswes sin store svakhet er mat generelt, og søtsaker spesielt, og hun må stadig gjenta for seg selv at for damer i Botswana er det å foretrekke å ha en tradisjonell figur. Når hun prøver å slanke seg, lider hun stort, og hun synes til slutt så synd på seg selv at hun gir etter for et stykke fruktkake sammen med ei venninne.

Mma Ramotswes assistent, Mma Makutsi, er av en helt annen karakter. Man kan formelig se den snurpete munnen, de raske og bestemte skrittene og de syrlige kommentarene hennes. Men hun har også en svakhet, og det er sko. Hun blir helt fortapt i et par blå sko med grønt for, og selv om de er forferdelig vonde å gå med, tar det lang tid for henne å innrømme at det var et bomkjøp. Et fryktelig dyrt bomkjøp.

Alle har vi våre svakheter, om det er for søtsaker, sko eller helt andre ting. Og når jeg i dag skal kjøpe meg nye sko, kommer jeg helt sikkert til å sende noen tanker til Mma Makutsi. Og jeg kommer helt sikkert til å velge komfort fremfor design, som jeg så godt som alltid gjør. Det viktigste er at skoene er gode å gå med, og så kommer utseende i andre rekke. 

Men aller helst vil jeg ha på «fredens evangelium», som det står om i Bibelen. Kan det tenkes noe bedre å gå med og møte andre med enn et evangelium med fred? «Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene.»