Jeg er skadet. Løpeskadet. Ikke alvorlig, ikke veldig vondt, forhåpentlig ikke varig. Men like fullt – jeg har vondt i kneet, og når jeg kjenner etter har vondt både under hælen og oppetter leggen også. Og så har jeg vondt i ryggen. Den er stiv og vond om ryggen og nekter å samarbeide når jeg skal ta på meg sokkene om morgenen.
Da jeg i fjor til nyttår tok opp løpingen og begynte å løpetrene regelmessig, var jeg bevisst på å skynde meg langsomt for å unngå skader og for å venne kroppen til å løpe. Det gikk så bra veldig lenge. Det gikk bra over et år. Men for et par uker siden fikk jeg akutt vondt under en løpetur. Det var såpass vondt at jeg avbrøt treningen og spaserte rolig hjem. Og så har jeg hvilt ei uke, og kun hatt gåturer. Og trent styrke hjemme på stuegolvet. På fredag prøvde jeg en rolig løpetur igjen, og det gikk greit mens jeg var ute, men jeg fikk vondt i og rundt kneet utover dagen. Det verste er ikke at jeg har litt vondt nå; det er ikke verre enn at jeg fint kan leve med det. Men tanken på at jeg ikke raskt skal bli god, er verre. Hva om jeg ikke kan løpe som før? Hva om jeg ikke tåler løping? Hva om kroppen min ikke egentlig er ment for å løpe? Slike tanker gir meg lettere panikk. Jeg har jo blitt så glad i å løpe! Jeg vil løpe, jeg trenger å løpe.
Det høres kanskje ut som jeg er en topptrent idrettsutøver, men det er jeg langt ifra. Jeg er ikke engang en super mosjonist. Jeg er bare ei vanlig dame som har blitt glad i å løpe. Og som ønsker å bli litt bedre og sterkere i løpet av våren.
«Alle som har løpt, vet at den viktigste verdien ligger i å fjerne anspenthet og gi slipp på alle andre bekymringer dagen måtte bringe.» (Jimmy Carter)
Når alt kommer til alt er likevel ikke kneet mitt som er mest skadet. Det er selvfølelsen min. Det at jeg har blitt en løper har gjort noe med meg. Løpingen har gjort meg sterkere, friere og tryggere som menneske. Og jeg er livredd for å miste det jeg har funnet.
Så er det kanskje ikke så ille å være litt småskadet, verken i knær eller i selvfølelse. Vonde knær blir ved litt tålmodighet og alternativ trening mest sannsynlig helt bra igjen, og selvfølelsen kan sikkert lappes og repareres. Kanskje trenger man noen små vondter for å kjenne på takknemlighet ved å stort sett ha en kropp som virker, og bein som kan ta meg langt av gårde. Og kanskje trenger man å tenke over hva som gir verdi i livet, for da kommer løping et stykke ned på lista.
Og mens jeg lar beina hvile, får jeg bedre tid til å lese. Om for eksempel løping.
Ord om ord 