Ord om ord

Jeg har alltid vært glad i å gå. Jeg har gått til butikken, for å komme meg til byen, gått hjem fra besøk hos venner og familie. Jeg har også gått flere dagsturer som pilegrim arrangert av menigheten jeg tilhører. De siste årene har jeg også likt å lese om mennesker som har gått og hva som skjer når de legger ut på langtur. Først leste jeg «På vandring uten esel i Cevennene» av Alexander Leborg og for et par år siden leste jeg «Min tur nå» av Synnøve Skåksrud. Skåksrud vandret alene som voksen kvinne fra Oslo der hun bor og til Roma over en periode på litt over 5 måneder. Hun beskrev nøkternt både gleden ved å gå men også utfordringene hun støtte på underveis. Da jeg begynte å planlegge vandretur i siste ferieuken min for i år, kjøpte jeg boken «Pilegrim gjennom Europa – min vandring dag for dag fra Grefsen til Roma i 2015» av Øyvind Østang.

Min mann og meg hadde en vandretur i fjor sommer i Cornwall i Sør-Vest-England. Da fulgte vi kyststien som var anlagt rundt halvøya. I år hadde vi først tenkt å dra til Portugal, Italia eller Spania, men pga. høye flypriser, kort ferieuke og et miljøperspektiv, valgte vi å heller utforske den tyske pilegrimsleden fra Stade utenfor Hamburg til Roma, Via Romea Germanica. Dette er en relativt ukjent pilegrimsled som ble gjort kjent av en italiensk antropolog rundt år 2010. Et vennepar ville også bli med på turen, og vi planla å ta ferje og bil ned til startstedet. Dessverre ble venneparet syke like før avreise, så min mann og jeg måtte dra alene.

Vi ankom Stade lørdag i kveldinga etter å ha hatt noen ladestopp og matpauser gjennom Danmark og Nord-Tyskland. Hansestadt Stade er en fin liten by med mye historie, også fra Skandinavia. Vi hadde en fin kveld i byen og gjorde oss kjent med startpunktet for vandringen. Lørdagskvelden var klostergården inntatt av ungdommer som var på byen og hadde det moro.

Søndag morgen startet vi vandringen fra fransiskanernes Johanneskloster. Abbed Albert beskrev en reise han gjorde til Roma i år 1236-1237, og det er denne beskrivelsen som har lagt grunnlaget for pilegrimsleden Via Romea Germanica – den tyske veien til Roma.

Vi startet om morgenen med godt mot, lette sekker og nydelig vær. Første dagsetappen var på ca. 25 km og gikk til Harsefeld. Etter å ha banet oss vei gjennom bruktmarkedet i gågata, kom vi ganske raskt ut på en sykkelvei langs elven Schwinge der flere hobbyfiskere hadde satt seg godt tilrette for å fiske på søndagsmorgenen. Det var svalt og fint å gå i skogslandskapet, og selv om det ikke var nødvendig, tok vi en liten rast og drikkepause etter ca. halvannen time. Dagens tema var «langsomhet», og det var fint å minne seg på å ta det rolig denne første dagen. Jeg øvde meg på å ta inn inntrykk gjennom alle sanser og flytte oppmerksomheten fra tankene til omgivelsene og kroppen. Å legge merke til fuglesangen, blomstene, hestene og vinden er enklere når det eneste du trenger å gjøre er å vandre langsomt bortover flat mark.

Vi vandret videre gjennom boligstrøk og ut på landet og jobbet litt for å holde igjen på vandretempoet. Ruten fulgte oftest grusede sykkelveier, og det var tydelig at det var populært blant de godt voksne å ta seg en sykkeltur på søndagen. Alle hilste høflig «Guten morgen», både de vi møtte og de som syklet forbi. Etter ca. 3 timer tok vi en god rast og nøt den medbrakte lunsjpakken vi hadde kjøpt på hotellet. Jeg la meg ned i gresset i sola og strakk ut rygg og kropp, og det var nydelig. (Dessverre oppdaget jeg senere at jeg da hadde invitert inn all verdens insekter og ble klaget med kløe fra disse store deler av uka.)

Vi vandret videre og passerte små landsbyer som Deinste og Ohrensen. Solen skinte og det var godt over 20 grader, så t-skjorte og solbriller var riktig antrekk. Vi gikk i nydelige eike-allèer, og nå og da skvatt jeg litt når eikenøttene traff hodet. Jeg smilte litt og tenkte på en av favorittegneseriene mine; «Pels og poter». Du som leser den vet hva jeg tenkte på. Utpå ettermiddagen ankom vi byen Harsefeld, og kom til klosterkirken – nå luthersk sognekirke. Harsefeld er såpass liten at vi ikke hadde fått napp på noen hoteller, så her skulle vi overnatte i «die kleine kirche». Vi ante at det ikke var den kirken vi hadde kommet til. Men før vi tok kontakt med vertinnen for overnattingen, tok vi en pause på Dantes iscafé og fikk hvilt oss litt.

Jeg ringte Maria for å høre hvor vi skulle overnatte. Vi hadde funnet frem til den kirken vi antok vi skulle overnatte ved, men vi klarte ikke å gjøre oss forstått på tysk over telefon om hvor vi skulle gå eller hvor vi skulle møte Maria. Både Phillip og jeg prøvde å snakke med mannen på engelsk, og han snakket om et «wooden house», men vi fant ikke noe trehus. Til slutt kom ei dame ut fra selv kirken, og hun fikk snakke med Maria og fikk vist oss en nøkkelboks på en trevegg på baksiden av kirken. Like etter kom Maria og møtte oss og viste oss fasilitetene – bad og dusj, et greit rom med seng, en ekstra madrass, kjøkken og bord og masse tyske kristne bøker, vegg-i-vegg med en relativt ny katolsk kirke.

Etter å ha satt fra oss sekkene og tatt en dusj, gikk vi ned til byen og spiste pizza utendørs i sommervarmen, godt fornøyd med første etappe.