så langt
det er
så mye avstand
du trenger
du velger
å stå
langt borte
beskyttet fra alt
du ikke vil vite
ikke spørre
ikke undre
kanskje
det er lettere
for deg
hvor vondt
det gjør
i meg
får du aldri vite
Anne-Grete januar 2026
Fra nå av
blir det ikke mørkere
lyset
er på vei
brer om seg
hver eneste dag
først sekunder
minutter
så timer
lyset skinner
i mørket
og mørket har ikke overvunnet det
fra nå av
kan håpet skimtes
i en blå flik
av himmel
den beste følelsen
å få bli med
å høre til
å være ønsket
«vil du være med oss»
jeg hører
en øm stemme
ser
et nyfødt barn
med oss
er Gud
Han med oss
ikke bare ord
uttalt i århundrer
men i kropp
en liten gutt
som oss
med oss er Gud
jeg er ønsket
jeg hører til
jeg er med
Anne-Grete, 21. desember 2025
Kroppen snakker
et ordløst språk
før lukket jeg ørene
ba den tie
stengte den ute
Kroppen snakker
høyere
skriker
på et språk jeg ikke forstår
som et umulig barn
brøler
når det har blitt oversett
uro i magen
spenning i nakken
banking i hjertet
hva sier du?
hva sier jeg?
Jeg skjønner ikke
hva vil du nå?
hva vil jeg nå?
Kan du oversette
til et språk
jeg kan forstå?
Anne-Grete, 19. desember 2025
Kullsvart morgen med stjerner på
til frokost
disig himmelblå vintersol
til lunsj
Pastellrosa hvelving
til middag
Skal det være
litt dugg
til kvelds?
Anne-Grete, 17. desember 2025
Rytmen i en kropp
kjennes under knærne
liggende på matta
Fra natta
rytmen av adagio
men denne morgenen
en hurtig allegro
bankende, jevnt
men urolig.
Hvorfor slik hastverk, hjerte?
En vintermorgen
når dagen
ennå venter på tillatelse
til å komme i gang?
Hvor skal du, hjerte?
Kan vi bli enige om
andante
gangfart
slik at
jeg kan slå følge?
Anne-Grete 15. desember 2025
Mitt mørke er så altfor mørkt
en morgen i desember.
Jeg venter på en mulighet
med letthet og med liv.
Mitt hjerte er et knuget sted
en morgen i desember,
for ingen tegn til endring
kan jeg skimte herifra.
I stillheten, bak tankens støy,
en morgen i desember,
når mørket har fått spalteplass
og full oppmerksomhet
da kan et lite frø av liv
– en morgen i desember –
få kjennes i små spredte glimt
og leve dagen ut.
For mørket skal få ha sitt rom
en morgen i desember,
så lyset kan få vise seg
som livets stille venn.
For aldri skal det bli så mørkt
en morgen i desember,
at lyset ikke skal få si:
«Jeg finnes altid, jeg.»
Anne-Grete, 14. desember 2025
«For det meste er hun rastløs, tenker alltid på det neste hun skal. Bortsett fra om kvelden i sofaen, hvor hun ikke klarer å komme seg opp. Hun vet ikke hva hun skal, har ikke lyst til noe. Har gjennom flere år spurt sine bekjente: Hva gjør dere om kvelden? De sier at de pusler rundt. Hun ville helst hoppet over kveldene, faktisk også ettermiddagene.»
Fra Helle Helles bok «Hafni forteller», forlaget Oktober
Slå av lyden
og la det være stille
Tenk
dette øyeblikket
fikk vi også
Tiden er vårt liv
og vårt liv
er den tiden vi får
Fra «Gjennomgang tillatt» – en snartur gjennom det uperfekte (Sputnik publish & Bogdesign). Gjengitt med tillatelse.
