Ønskeliste

Jeg ønsker at hjemmet vårt skal være et hjem, ikke et utstillingsvindu.
Jeg ønsker at kroppen min skal være en kropp, ikke en identitetsmarkør.
Jeg ønsker at parforholdet skal være kjærlighet, ikke et glansbilde.
Jeg ønsker at vesken min skal romme sakene mine, ikke være et statusobjekt.
Jeg ønsker at klærne mine skal holde meg varm, ikke symbolisere klasse.
Jeg ønsker at troen min skal være tillit, ikke prestasjonene mine.
Jeg ønsker at Gud skal være Gud, ikke begrenset av mine forestillinger.
Jeg ønsker at du skal være deg, ikke sånn du forventer at andre vil du skal være.
Jeg ønsker at vår verdi skal være ukrenkelig, ikke rangert etter menneskelige påfunn.
Jeg ønsker meg alt
og ingenting.

Publisert i Oppmuntring | Merket med | Legg igjen en kommentar

Viktig spørsmål

Etter å ha hørt Liv Grete Skjelbreid i podcasten «Vinter i P2» fortelle om sitt viktige spørsmål til seg selv både i idrettskarrieren, men også etterpå for å få glede og trivsel i livet, ble jeg inspirert til å bruke spørsmålet til meg selv:

Hva er viktig for deg akkurat nå?

Det er februar, dårlig vær, og ennå lenge til våren. Det er den årstiden jeg er minst glad i, og i tillegg har vi smittebegrensninger pga. pandemi. Jeg synes de siste ukene har vært tunge, spesielt de mørke morgenene med nedbør, vind og dårlig føre. Når det er lite å glede seg til, eller det jeg gleder deg til er så langt borte, kan jeg bli litt mismodig. Og samtidig vet jeg at jeg har så mye å glede meg over. Og så kommer skamfølelsen fordi jeg ikke er takknemlig nok for det jeg har.

Så hva er viktig for meg akkurat nå?

– Det er viktig for meg at de menneskene jeg har rundt meg har det bra, og at jeg selv har det bra
– Det er viktig for meg å gjøre ting som gir meg energi, f.eks. være ute, være aktiv, ha blomster, så frø, være sosial
– Det er viktig for meg å prøve å ha en god balanse mellom arbeid og hvile, jobb og fritid, andres behov og egne behov
– Det er viktig for meg å legge planer for gode opplevelser, anerkjenne egne behov og si ja til mulighetene som byr seg

Derfor var det ekstra hyggelig da ei bekjent denne uka spurte om jeg ble med på Svein Tindbergs oppsetning av «Abrahams barn» i Kilden. Og fint å få en tur ut med mannen i sol og vind og vær i formiddag. Og å finne en frøpose med ukjent sort tomatfrø på hagesenteret som forhåpentligvis vil spire og trives under vekstlyset.

Og så øver jeg meg på å godta at det er lov å bli tung til sinns, det er helt ok å synes at det er mørkt og trist nå og det er greit å ikke være like godt humør alltid, på tross av at jeg egentlig har alt jeg trenger for å ha det bra.

Hva er viktig for deg akkurat nå? Lytter du til dine egne behov eller går alt på autopilot? Eller lar du deg styre av hva andre mener er viktig? Jeg anbefaler podcasten «Vinter i P2» på det varmeste. Der er det gode livshistorier, fine refleksjoner og mange inspirerende mennesker å lytte til.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Langtur rundt Topdalsfjorden

Tap for all del ikke lysten til å gå.
Jeg går meg til det daglige velbefinnende
hver dag, og fra enhver sykdom.
Jeg går meg til mine beste tanker,
og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung
at jeg ikke kan gå fra den.
Når man slik fortsetter å gå, så går det nok….

Søren Kierkegaard

Jeg gikk en tur i dag. En lang en. Jeg hadde som mål å gå meg i godt humør og la tankene vandre fritt og la alt annet være. Det var langt. Det var tungt mot slutten. Men mest av alt var det fint:

Jeg startet like før kl. 8 hjemmefra med ull innerst, treningsklær ytterst og gode joggesko og en dagstursekk på ryggen. Det var såvidt begynt å lysne, og da jeg kom til Justvik var det nydelig farge på skyene i øst. Ved Justvik skole måtte jeg ut på landeveien, og da var det lyst nok til at det kjentes trygt. Det var uansett få biler på veien en lørdag morgen. Hemingsvannet lå fredelig med is på. Ei hegre flakset opp like ved siden av meg da jeg gikk forbi og fløy med seige vingeslag over isen.

Ved Ålefjær kom sola nesten gjennom skyene, og jeg var glad for at jeg hadde valgt denne veien og denne retningen. Nydelig vinterstemning!

Ålefjærfjorden.

Etter 10 km og snaue 2 timers gange var det matpause ved Farvannet, på andre siden av veien for skytebanen. Der fant jeg meg en bar skogsflekk i sola, og tok på meg mer klær og koste meg med mat og drikke. Men det ble fort kaldt, så etter bare noe minutters pause, gikk jeg videre.

Langs vannet var det litt trafikk, men så bar det ned mot Ryen, og der tok jeg inn på Borgeveien og kom bort fra bilene. Det var nydelig å gå flatt og fint langs jordene der. Sola kom helt gjennom og det gjorde meg aldeles lykkelig.

Der det er skygge, er det sol!

Noen fly lettet og landet på Kjevik, og skjærene holdt meg med selskap. Jeg gikk forbi Ve og begynte å mimre om da jeg vokste opp som barn på Hånes og skoletannlegen var på Ve skole. Jeg var så stolt første gangen jeg fikk ring som premie, men skuffelsen var desto større da jeg kom hjem og oppdaget at steinen i ringen allerede var falt ut!

Hamresanden, med hjemmet mitt på andre siden av fjorden.

Etter hvert kom jeg til Hamresanden. Det var mange turgåere i området, og det var veldig fint å gå langs stranden og fjorden. Jeg begynte å kjenne at hoftene var trøtte, men var ved godt mot. Det var ikke aktuelt å hoppe på en buss hjemover, noe jeg på forhånd hadde tenkt var en grei løsning om turen ble for lang. Fra Hamresanden gikk jeg gjennom Grovika til Solvika, badeplassen vi så ofte var på i hverdagene i barneårene. Også her ble matpausen kort, for det var bare et par plussgrader midt på dagen.

Så var det å vandre videre langs Vigvollåsen, til Rona og over Varoddbroa. Det var mye støy fra E18, så dette strekket var litt bråkete. Men snart var jeg ved Vollevannet og kunne starte på de siste kilometerne hjemover. Dunjakka måtte av igjen etter å ha pustet litt opp Narviksbakken.

Langs Eidsbukta så jeg meg tilbake over Topdalsfjorden, – godt fornøyd med dagens tur. Drøyt 27 km ble turen, og ca. 5 timer total med de to pausene.

Eidsbukta og Topdalsfjorden

Å gå gjør meg godt. Jeg er ellers ikke så glad i stillhet, men når jeg møter stillheten når jeg går, trives jeg godt med den. Stillhet trenger ikke være absolutt stillhet, men heller fravær av støy, inklusiv den visuelle støyen. Å gå på veien og høre fuglesang, hundebjeff men også biler og fly, er likevel en slags stillhet. Som Kierkegaard kan jeg ofte gå fra tunge tanker og finne glede i den enkle aktiviteten å sette det ene benet foran det andre i en slags meditativ tilstand. Å være ute i dagslys er dessuten den beste medisinen for meg for livslyst og energi, spesielt i de mørke vintermånedene.

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet!
Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Håpefullt nyttår!

En fot foran den andre. En dag, en time av gangen. Plutselig har det gått nok et år, og et nytt år er i gang. Også året 2021 ble preget av pandemi. Så mye fint og godt måtte igjen settes på vent. Så mange arrangementer ble usikre, opplevelser umulige og planlegging nytteløs. Hva kan vi håpe på for 2022?

I podcasten «Oppdrift» av Kathrine Aspås, sier Pellegrino Riccardi at planlegging og håp er nesten det samme. Planlegging er systematisering av håp. De oppfordrer begge til å ta gleden på forskudd. Er det mulig nå med så mye usikkerhet? Går det an å planlegge med forhåpninger, uten for store forventninger?

Jeg trenger håpet ekstra mye i starten av januar. Julepynten er ryddet bort, døtrene har reist tilbake til sitt og det er lenge til noe annet enn vinter, mørke og hverdag. Kan jeg planlegge med forhåpninger? Hva kan planlegges?

  • Kjøkkenhagen kan planlegges! I fjor kjøpte jeg et lite vekstlys som gjør at jeg kan så frø allerede nå i januar. Å se frø spire og bli til grønne vekster nå før våren kommer, er virkelig håpefullt!
  • Norgesturer kan planlegges! Jeg har lyst å gå en 3-dagerstur ei langhelg til våren eller høsten, enten alene eller sammen med ei venninne, som en forsmak på en lengre pilegrimstur.
  • Læring kan planlegges! Å øke kompetansen på et spesifikt område, er på planleggingsstadiet nå i vår.
  • Trening kan planlegges! Treningsmål likedan. Målet i år må bli minst ett halvmaraton, siden det glapp pga. skade i høst.
  • Hverdager kan planlegges! God mat, gode filmer, bøker og hobbyprosjekter er fint å planlegge nå som det er tid.

Har du forresten sett den norske filmen «Håp«? Den syntes jeg var ordentlig god. Eller hørt sangen «Sommerfuglvinger» av Anne Grete Preus? Den har så mye vårlengt og håp i seg. Og kanskje har du hørt Guds stemme som hvisker stille, men insisterende: «Jeg vil gi dere fremtid og håp».

Godt og håpefullt nyttår!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Åsmund Olaf Unhjem

Et juledikt til ære for barnet som ble født
og for alle barn som først var ganske små.
Det var en gang ei krybbe, der lå vi trygt og bløtt
men kjente ellers lite til den jord vi landet på.

Om litt så fikk vi vite hva mennesker kan være,
ja, noen sendte blomster, uten tvil.
Og noen minnes barndommen hos alle sine kjære
hvor livet føltes vakkert og dagene et smil.

Men noen fikk seg torner og sorger på sin vei
og byrder de nok ikke maktet fjerne.
Og noen ble alene, og det er kanskje deg,
men alle skal vi få ei julestjerne.

Ja, alle kan gå inn og se at det er sant,
kan se at håpet ennå stadig brenner,
kan kjenne at det gode hender oss i blant
så vi smiler til vår neste som til venner.

For det vi alle lengter til, den god julefred,
det milde, rene, lyse i hvert minne,
det er den varme solskinn fra Guds evighet et sted
som aldri mer skal slokne noensinne!

Gjengitt etter tillatelse fra forfatteren

Publisert i Dikt, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det vi ikke vet

Katten ligger ved siden av meg på sofaen og tar morgenstellet. Han slikker og steller pelsen, så den skal være ren og glatt. Han jobber seg over det hele og gir seg ikke før han er helt fornøyd. Så spiser han litt og drikker og litt og så er det hvile. Han sover lenge. Han har ingenting han skulle gjort. Bare slapper av der det er varmest og best. Men resten av døgnet? Om natten? Jeg aner ikke hva han gjør. Han er ute, han er kanskje på jakt, kanskje på fest med de andre kattene i gata. Jeg vet ikke. Store deler av døgnet driver han med noe som jeg aldri får rede på.

Og jeg tenker om mine medmennesker: Det er mye jeg ikke vet. Jeg ser noe når vi treffes, jeg hører det du forteller, og kanskje hører jeg noe om deg fortalt av andre. Kanskje jeg leser noe av det du deler på sosiale medier. Men alt det andre? Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke. Noen er som en åpen bok og du tror du kjenner ham godt, og det er kanskje riktig. Men likevel tror jeg vi alle har noe vi bærer på som vi ikke deler. Kanskje vi deler med de aller nærmeste, dem vi stoler på. Men alt det andre? Vi aner ikke.

For flere år siden var jeg i Amsterdam med noen venninner, og vi valgte å gå på Anne Franks huis, museet etter Anne Frank. Jeg husker ikke så mye fra huset, men en ting husker jeg, og det var farens ord etter at han hadde funnet dagboksnotatene til datteren sin, Anne. Han skrev, etter å ha bodd tett og trangt sammen med datteren og resten av familien gjennom flere år, at «det er underlig hvor lite vi vet om hverandre». (Fritt etter hukommelsen.) Her hadde de bodd sammen i skjul, uten mulighet til å gå ut, gjennom tøffe tider, og likevel visste han så lite om hva datteren hadde båret på av tanker og følelser. Det er mye vi ikke vet.

Det er så fort å anta, å tro at vi vet. Vi pusler sammen et bilde av den andre, uten å sjekke om det stemmer. Vi tolker og tror, men sjansen for at bildet vi skaper av den andre ikke er riktig, er ganske stor. Hva med å spørre i stedet for å anta? Hva med å holde alle muligheter åpne? Hva med å la den andre fortelle sin historie? Vi har mulighet til å se på nytt hele tiden. Å ikke forhåndsdefinere, men la det være rom for nye oppfatninger.

Det er mye vi ikke vet.

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Annerledes advent

Adventstiden i år ble annerledes på flere måter. Først av alt ble det annerledes da sykdom plutselig rammet akutt en av mine nærmeste. Når en person i egen familie står på vippepunktet mellom liv og død, blir alt annerledes. Prioriteringer blir annerledes, tidsbruken annerledes, bekymringene annerledes. Jeg er takknemlig for at han har fått så god behandling, og for alle som har stått på for at han skulle overleve og få færrest mulig skader.

Adventstiden ble annerledes også fordi pandemien har økt i omfang siste tiden. Konsertene ble avlyst, møtene avlyst og besøkene avlyst. En stund føltes det som om alt det fine med førjulstiden ble avlyst. Heldigvis går mismotet over og forventningene til jul og juletiden kommer tilbake.

Noen ting står likevel fast:
* Det blir jul uansett. Kanskje ikke helt som vi hadde ønsket eller ventet, men jul blir det.
* Håpet står fast. Håpet om bedring for syke, om ende på pandemien, om en bedre verden.
* Lyset overvinner mørket. Nå har vi den mørkeste uka foran oss, men så snur det. Det blir lysere. Det blir bedre. Det kommer en ny vår. Uansett.
* Vi har alle noe å bidra med i kampen for rettferdighet og frihet. Nobels fredspris gikk nettopp til modige journalister, men vi kan alle bidra til en fredeligere verden og stå opp for våre medmennesker som trenger det.

God adventstid!

Tenn lys, tre lys skal flamme for alle som må slåss for rettferd og for frihet,
de trenger hjelp fra oss!
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett!

«Så tenner vi 3 lys i kveld»
Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Åsmund Olaf Unhjem

Jeg takker deg, Gud, for bekken og vannet
for dalen og fjellet og byen og landet!
Jeg takker for hva du så gavmildt forærer,
for fisken i havet og kråker og skjærer.

Jeg takker for hunden og hesten og katten
og solen som skinner og jager bort natten.
Jeg takker for livet i deg som du vekker
og alt dette gode som varer og rekker!

Jeg takker deg, Gud, at du gjør meg så glad
og bader mitt hjerte i løftenes bad.
Jeg takker for Jesus, den frelsende, store
og evighetslivet i deg og i Ordet.

Publisert med tillatelse av forfatteren.

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Sven Aasmundtveit

Alene du er livets grunn,
du er min borg, mitt skjulested.
Din nåde når til havets bunn,
skyene følges av din fred.
Når mørket er som natten lang
er du mitt lys, er du min sang.
Som barnet trygt på morens fang,
hviler mitt liv i deg, min Gud.

Alene du er Gud av Gud,
født mellom mennesker som barn.
Du lot deg kle i kjøtt og hud,
fanget i dødens mørke garn.
Da du ble møtt av hat og spott,
av torner kronet og forslått,
ble døden lagt i grav for godt.
Her i din nåde står jeg, Gud.

Du Herre over jord og hav,
du som er hellig, ren og god,
brøt ut av dødens mørke grav.
Du er mitt liv, mitt håp, min tro.
Du var alene og forlatt,
men lys brød ut av dødens natt.
Min synd og skyld har du selv tatt.
Her ved din seier står jeg, Gud.

Alene du er sikker grunn,
du er mitt fjell i storm og flom.
Fra første dag til siste stund
er jeg ditt barn, din eiendom.
Nei, ingen djevel, ingen mann,
kan dra meg bort fra nådens land.
Snart står jeg der, på himlens strand.
Du er mitt liv, mitt alt, min Gud!

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Slakk senhøst

Novemberdagene kommer og går med mørkeste mørke og fineste sol. Med nydelig fullmåne og det våteste regnet. Med mildvær og frost. Med gleder og sorger. Med travelhet og ro.

November er en av de snilleste månedene. Bortsett fra jobb, er det svært lite jeg bør og . Det er liksom helt greit å gi seg litt slakk på denne tiden. Ta seg tid til å sove mer, hvile mer, tenke mer. Så er det mange ting jeg velger å gjøre, men det er fordi jeg faktisk vil og kan. Med bare en ungdom i huset utenom oss voksne, står jeg ganske så fritt til å disponere fritiden som jeg selv vil. Og selv med mange frivillige verv, synes jeg denne måneden stort sett har hatt hvilepuls.

Snart er det førjulstid med forventning om det gode som er i vente. Som det å få jentene hjem til jul. Det er så fint å ha noe godt å glede seg til. Spesielt på de trasige dagene som aldri blir helt som man skulle ønske.

Jeg ønsker leserne rolige novemberdager med lave skuldre, noe godt å kose seg med i koppen og senkede krav til hva som skal til for å ha det bra. Og blir mørket for ille, så husk at om ca. 1 måned, skal vi igjen gå mot lysere tider!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar