Det beste i livet VI

  • Barn som kommer hjem på påskeferie
  • Påskemarsipan til halv pris
  • Lyse vårkvelder
  • Varmen fra sola når du går fra jobb
  • Gode kolleger som blir glade for å se deg
  • Vaskemaskinen som tar unna klesvasken
  • Ei god seng som omfavner deg etter en lang dag
  • Bøker som får deg til å se hva som er det beste i livet
  • En krimserie som gjør deg takknemlig for de menneskene du har rundt deg
  • En kropp og to føtter som virker
  • En god kopp kaffe og en skravl med ei venninne

 

 

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Vårlengt

Etter vinterferien pleier min vårlengt å slå til for fullt. Jeg tillater meg å begynne å vente da. For før det er det tross alt vinter, snø eller ei. Men i år har jeg måttet vente lenge. Vi er ei drøy uke unna april, og vinteren har ennå et hardt grep om oss. Riktignok har snøen smeltet litt og dagen blitt mye lysere og lengre, men kulda gjør at det stadig er glatt og stadig isete føre. Jeg lengter mot varm og tørr asfalt, sykkelføre og sol!

I år som i fjor har jeg ufrivillig løpepause. Plantarfascitt er noe dritt, rett og slett! Jeg lenger etter å kunne løpe, etter å være ute, etter å være sprek(ere). Styrketreningen har blitt gjort kun fordi jeg håper det skal få meg tilbake i løpeskoene, og selv om jeg utsetter det og sliter med motivasjonen, har jeg fått til to styrketreningsøkter hver uke siden jeg fikk diagnosen. Jeg håper virkelig at jeg blir friskmeldt hos fysioterapeuten like over påske!

Jeg lengter etter tynne klær og lette sko. Etter kaffe på verandaen, sol i øynene og lukten av skog. Er du her snart, vår? Kommer du i år også?

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Skam

Nei, jeg tenker ikke på tv-serien som er blitt kritikerrost og eksportert til hele verden og sett av en generasjon ungdommer. Jeg tenker på skammen som man gjemmer innerst i de mørkeste krokene av livet hvor man håper at ingen lys slipper inn og åpenbarer hva som finnes der. Skammen som ikke handler om hva man gjør eller ikke gjør, men hvem man er eller ikke er. Skammen som får en til å føle seg så liten og så lite verdt.

Thorvald Steen skriver om blant annet skam i boka «Det hvite badehuset». Boka handler om egenopplevd skam over å være slik han er, med en muskelsykdom som gjør at han gradvis mister førlighet og kontroll over kroppen. Den handler også om en familie som skammer seg over sine egne familiemedlemmer på grunn av sykdommen, og derfor velger å fortie sannheten for neste generasjon.

Jeg tror at i dag er sykdom og svakhet skambelagt for mange. I dagens samfunn med vellykkethet og kontrollbehov er det nærliggende å føle skam når man ikke mestrer livet på samme måte som flertallet. Når idealet er å være sterk og fri med alle verdens muligheter for sine føtter, vil den som av ulike grunner settes på sidelinjen lett kunne kjenne på skammen over å være «feil».

Den beste medisin mot skammens ensomhet er å dele den med en venn. Skammen er som trollet – den forsvinner når den kommer ut i lyset, eller om man sier det motsatt vei: «There is a crack in everything, that´s where the light gets in». Slipp skammen fri! Skammer du deg over å være for tykk? For tynn? Over å være arbeidsledig? Over å være hjemmeværende? Over å være dårlig forelder? Over å ikke tilfredsstille andres forventninger til deg? Over å være kronisk syk? Over dårlig status? Over å velge tradisjonelt? Over å miste kontrollen? Over å ikke strekke til? Du er ikke alene. Vi har alle noe vi skammer oss over. Om vi slipper skammen fri, er jeg overbevist om at vi får et  rausere og mer inkluderende samfunn. Og vi får relasjoner som tåler en trøkk.

Publisert i Hverdag, Litteratur, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Tilstedeværelse

De siste ukene har jeg hatt en enkel form for digital faste. Jeg har unnlatt å bruke Instagram og Facebook med unntak av meldinger/varsler direkte til meg. Målet er å være mer tilstede, både for meg selv og for de menneskene jeg er i nærheten av. Målet er også å unngå å stresse hjernen med masse unødvendige inntrykk, uten bevissthet over hvorfor jeg gjør det. For ofte blir sosiale medier en form for «tidtrøyte», noe jeg bare gjør. Det ene tar det andre, og plutselig har det gått en halvtime uten at jeg sitter igjen med noe.

Når man unnlater noe, kan det være vel så viktig hva man erstatter det med. Jeg har valgt å erstatte tiden jeg normalt ville brukt på sosiale medier med stillhet, lesing eller strikking. Det har også ført til at jeg har lagt meg tidligere om kvelden.

Det slår meg at jeg – og antakelig andre med meg – kikker på strikkesider i stedet for å strikke, leser om trening i stedet for å trene, skriver om livet i stedet for å leve det. Vi inspireres av interiør, men trives vi med oss selv i vår egen stue? Vi synes det er dumt at barna sitter bak en skjerm, men tar vi dem med på aktiviteter og er ordentlig tilstede sammen med dem? Og hvem er vi i møte med andre? Er vi mest opptatt av egne prestasjoner og egne meninger, eller har vi tilstedeværelse nok til å se den andre og til å høre ordentlig etter hva han vil si? Har vi tid nok til å skape rom i samtalen også for det som ikke er bra?

Å være tilstede krever øvelse, og er ikke noe jeg blir ferdig med i løpet av noen uker. Men det kjennes godt å faktisk ha ro til å tenke, mulighet til å ikke gjøre noe og tid til det jeg egentlig har lyst å bruke tid på. Som å høre på en gammel dansk salme.

Publisert i Hverdag, Medier, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Pablo Neruda

Ode til livet
(Den dør langsomt)

Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete
detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde,
som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt
eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid,
den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm,
den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser,
den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk,
den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.

Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet
den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.

Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede.

Pablo Neruda
(Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007)

Publisert i Dikt, Litteratur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Glad i ord

«Ord om ord». Tittelen på bloggen min er fra lang tid tilbake. Stort sett er skriveriene mine ord om alt annet. Men i dag blir det ord om ord. For jeg blir så glad av ord som er satt sammen på en god måte. Som i går, da jeg var på konsert med Vamp, et av favorittbandene mine. De bruker ord fra kjente og ukjente norske poeter og setter musikk til så ordene blir levende. Og ordene smyger seg via tonene rett inn i hjertet, uten å ta veien om hodet. Og der blir de.

Jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner langs hennes nese

jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld

Lars Saabye Christensen / Vamp

Store deler av arbeidstiden jobber jeg med ord. Med å formulere mening i referater, e-poster, nyhetsbrev og rapporter. Prøver å hindre misforståelser, uklarheter og uenigheter som ikke var der. Og når jeg har jobbet lenge med en tekst og endelig faller ned på en god fremstilling, så er det en tilfredsstillende følelse. Likevel kan ordene jeg har brukt, tolkes på en annen måte hos mottakeren, så om jeg er fornøyd, er ikke alltid leseren det. Nettopp derfor er det et spennende arbeid.

Jeg jobber med tall også, både på jobb og i frivillig arbeid, men de forsvinner ut like raskt som de kommer inn. Det betyr liksom ikke noe. Ordene derimot, de skaper noe hos meg. Og de huskes. Gode formuleringer kan jeg tygge på igjen og igjen. Og når NRK sender et program som bestilt for oss språknerder, kan en ikke annet enn å være lykkelig. Linda Eide med sitt «språksjov» formidler ord- og språkglede på en fremragende måte, med humor, alvor og kunnskap.

Ordene er overalt. På Twitter, i avisene og i bøkene. På blogger, i magasiner og i musikken. Det er bare å forsyne seg. Og hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til morsdagen? Da er svaret: Gode ord!

Publisert i Dikt, Hverdag, Litteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Gerd Grønvold Saue

CRESCENDO

Ville gjerne ha vært der
da den blinde fikk sitt syn
og den døve sine ører åpnet
sin bundne tunge forløst
den uklare tale forvandlet
til befriende crescendo
etter alle disse årene
ville gjerne ha vært der, Herre
da du gikk iblant oss
da du helbredet og forkynte

Jeg kommer, Herre
lysene er tent
vinen funkler i kalken

Fra «Bibeldikt», Verbum 2014

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar