Tilstedeværelse

De siste ukene har jeg hatt en enkel form for digital faste. Jeg har unnlatt å bruke Instagram og Facebook med unntak av meldinger/varsler direkte til meg. Målet er å være mer tilstede, både for meg selv og for de menneskene jeg er i nærheten av. Målet er også å unngå å stresse hjernen med masse unødvendige inntrykk, uten bevissthet over hvorfor jeg gjør det. For ofte blir sosiale medier en form for «tidtrøyte», noe jeg bare gjør. Det ene tar det andre, og plutselig har det gått en halvtime uten at jeg sitter igjen med noe.

Når man unnlater noe, kan det være vel så viktig hva man erstatter det med. Jeg har valgt å erstatte tiden jeg normalt ville brukt på sosiale medier med stillhet, lesing eller strikking. Det har også ført til at jeg har lagt meg tidligere om kvelden.

Det slår meg at jeg – og antakelig andre med meg – kikker på strikkesider i stedet for å strikke, leser om trening i stedet for å trene, skriver om livet i stedet for å leve det. Vi inspireres av interiør, men trives vi med oss selv i vår egen stue? Vi synes det er dumt at barna sitter bak en skjerm, men tar vi dem med på aktiviteter og er ordentlig tilstede sammen med dem? Og hvem er vi i møte med andre? Er vi mest opptatt av egne prestasjoner og egne meninger, eller har vi tilstedeværelse nok til å se den andre og til å høre ordentlig etter hva han vil si? Har vi tid nok til å skape rom i samtalen også for det som ikke er bra?

Å være tilstede krever øvelse, og er ikke noe jeg blir ferdig med i løpet av noen uker. Men det kjennes godt å faktisk ha ro til å tenke, mulighet til å ikke gjøre noe og tid til det jeg egentlig har lyst å bruke tid på. Som å høre på en gammel dansk salme.

Publisert i Hverdag, Medier, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Pablo Neruda

Ode til livet
(Den dør langsomt)

Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete
detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde,
som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt
eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid,
den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm,
den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser,
den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk,
den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.

Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet
den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.

Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede.

Pablo Neruda
(Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007)

Publisert i Dikt, Litteratur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Glad i ord

«Ord om ord». Tittelen på bloggen min er fra lang tid tilbake. Stort sett er skriveriene mine ord om alt annet. Men i dag blir det ord om ord. For jeg blir så glad av ord som er satt sammen på en god måte. Som i går, da jeg var på konsert med Vamp, et av favorittbandene mine. De bruker ord fra kjente og ukjente norske poeter og setter musikk til så ordene blir levende. Og ordene smyger seg via tonene rett inn i hjertet, uten å ta veien om hodet. Og der blir de.

Jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner langs hennes nese

jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld

Lars Saabye Christensen / Vamp

Store deler av arbeidstiden jobber jeg med ord. Med å formulere mening i referater, e-poster, nyhetsbrev og rapporter. Prøver å hindre misforståelser, uklarheter og uenigheter som ikke var der. Og når jeg har jobbet lenge med en tekst og endelig faller ned på en god fremstilling, så er det en tilfredsstillende følelse. Likevel kan ordene jeg har brukt, tolkes på en annen måte hos mottakeren, så om jeg er fornøyd, er ikke alltid leseren det. Nettopp derfor er det et spennende arbeid.

Jeg jobber med tall også, både på jobb og i frivillig arbeid, men de forsvinner ut like raskt som de kommer inn. Det betyr liksom ikke noe. Ordene derimot, de skaper noe hos meg. Og de huskes. Gode formuleringer kan jeg tygge på igjen og igjen. Og når NRK sender et program som bestilt for oss språknerder, kan en ikke annet enn å være lykkelig. Linda Eide med sitt «språksjov» formidler ord- og språkglede på en fremragende måte, med humor, alvor og kunnskap.

Ordene er overalt. På Twitter, i avisene og i bøkene. På blogger, i magasiner og i musikken. Det er bare å forsyne seg. Og hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til morsdagen? Da er svaret: Gode ord!

Publisert i Dikt, Hverdag, Litteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Gerd Grønvold Saue

CRESCENDO

Ville gjerne ha vært der
da den blinde fikk sitt syn
og den døve sine ører åpnet
sin bundne tunge forløst
den uklare tale forvandlet
til befriende crescendo
etter alle disse årene
ville gjerne ha vært der, Herre
da du gikk iblant oss
da du helbredet og forkynte

Jeg kommer, Herre
lysene er tent
vinen funkler i kalken

Fra «Bibeldikt», Verbum 2014

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Noe å glede seg til

Januar kan være en mørk og trist årstid, og i år intet unntak. Mye gråvær, regn, sludd, slaps og is. Heldigvis har jeg gjort som tidligere år og vært ekstra sosial denne måneden, for da blir den litt lysere. Men nå er det snart februar, og da er det bare å glede seg til

  • lys om morgenen
  • lys om ettermiddagen
  • vinterferie – i alle fall for barna
  • fuglesang
  • kanskje snøføre OG sol?
  • at det snart er mars og vår

Denne listen er inspirert av februar-listen på Harvest, et nettmagasin jeg gjerne anbefaler!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Legg igjen en kommentar

Dikt av Oskar Stein Bjørlykke

DETTE GODE HAR

sin innpust
og sin utpust

det er jo anden
i vendinga

no pustar eg inn
eit drag av venskap
eg opnar døra

så pustar eg ut
eit venleg ord
og du kjem inn

Fra diktsamlingen «For deg», Samlaget

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hvem jeg er

Det ferske nyåret har gitt meg tid til å lese og lytte. Jeg har lest om ulykkelige mennesker i en liten småby i Frankrike rundt 1. verdenskrig, om den fordømte friheten som gjør mange av dagens ungdom og voksne ulykkelige og om mennesker i midtlivskrise som går fra hverandre. Jeg har lyttet til podcaster om psykisk helse, og lest og lyttet til Ole Paus. Og så har jeg tenkt. På hvem jeg er når barna ikke trenger meg lengre. Hvem er jeg når jeg ikke lengre først og fremst er mor? Og hvis ulykke eller sykdom rammet meg hardt – hvem er jeg hvis jeg ikke kunne jobbet lengre? Hvem er jeg om jeg mistet det jeg eide? Hvem er jeg om jeg ikke kunne gjøre noe?

Min identitet er i stor grad knyttet til hvilke roller jeg har, og ofte rangerer vi oss selv og hverandre ut fra hva vi presterer. Det er ikke uten grunn at mange uføretrygdede føler seg stigmatisert og beskyldes for å ikke bidra i samfunnet. Og når vi har vært lengre i en rolle, for eksempel morsrollen, kan man bli nødt til å bli kjent med seg selv på nytt igjen og finne ut hvem en er og hva en liker. Som hovedpersonen i boka «Nei og atter nei» som klager på ungdommene som sitter på hvert sitt rom med mobilen og som får høre av mannen at nå kan hun bare gjøre som hun selv vil. Men problemet er at hun vet ikke hva hun vil!

Jeg identifiserer meg ikke bare med hva jeg gjør, men også med dem jeg omgås og dem jeg hører til. Venninnegjengen, familien, kollegiet, menigheten. Hvordan andre mennesker ser på meg, bidrar også til å forme min identitet, på godt og vondt. Mange av oss har nok kjent på jantelovens «hvem tror du at du er?» og følt seg litt mindre ved siden av den andre.

Når man mister seg selv litt, enten fordi man mister noen rundt seg, mister en evne, blir sviktet eller får endret roller, er det godt å vite at man har en annen og trygg identitet som aldri endres; nemlig identiteten som et barn hos vår Far. At man er ønsket, villet og elsket av en Gud som ser på mennesket og sier: «Du er min datter/sønn, min elskede, som jeg har behag i». En far som gleder seg over meg. En far som ikke venter på meg med mistenksomhet eller trusler, men med kjærlighet og nåde. En som «orker å seg meg som jeg er, og elske meg som en sønn».

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar