Katten ligger ved siden av meg på sofaen og tar morgenstellet. Han slikker og steller pelsen, så den skal være ren og glatt. Han jobber seg over det hele og gir seg ikke før han er helt fornøyd. Så spiser han litt og drikker og litt og så er det hvile. Han sover lenge. Han har ingenting han skulle gjort. Bare slapper av der det er varmest og best. Men resten av døgnet? Om natten? Jeg aner ikke hva han gjør. Han er ute, han er kanskje på jakt, kanskje på fest med de andre kattene i gata. Jeg vet ikke. Store deler av døgnet driver han med noe som jeg aldri får rede på.

Og jeg tenker om mine medmennesker: Det er mye jeg ikke vet. Jeg ser noe når vi treffes, jeg hører det du forteller, og kanskje hører jeg noe om deg fortalt av andre. Kanskje jeg leser noe av det du deler på sosiale medier. Men alt det andre? Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke. Noen er som en åpen bok og du tror du kjenner ham godt, og det er kanskje riktig. Men likevel tror jeg vi alle har noe vi bærer på som vi ikke deler. Kanskje vi deler med de aller nærmeste, dem vi stoler på. Men alt det andre? Vi aner ikke.

For flere år siden var jeg i Amsterdam med noen venninner, og vi valgte å gå på Anne Franks huis, museet etter Anne Frank. Jeg husker ikke så mye fra huset, men en ting husker jeg, og det var farens ord etter at han hadde funnet dagboksnotatene til datteren sin, Anne. Han skrev, etter å ha bodd tett og trangt sammen med datteren og resten av familien gjennom flere år, at «det er underlig hvor lite vi vet om hverandre». (Fritt etter hukommelsen.) Her hadde de bodd sammen i skjul, uten mulighet til å gå ut, gjennom tøffe tider, og likevel visste han så lite om hva datteren hadde båret på av tanker og følelser. Det er mye vi ikke vet.

Det er så fort å anta, å tro at vi vet. Vi pusler sammen et bilde av den andre, uten å sjekke om det stemmer. Vi tolker og tror, men sjansen for at bildet vi skaper av den andre ikke er riktig, er ganske stor. Hva med å spørre i stedet for å anta? Hva med å holde alle muligheter åpne? Hva med å la den andre fortelle sin historie? Vi har mulighet til å se på nytt hele tiden. Å ikke forhåndsdefinere, men la det være rom for nye oppfatninger.

Det er mye vi ikke vet.