Et juledikt til ære for barnet som ble født
og for alle barn som først var ganske små.
Det var en gang ei krybbe, der lå vi trygt og bløtt
men kjente ellers lite til den jord vi landet på.

Om litt så fikk vi vite hva mennesker kan være,
ja, noen sendte blomster, uten tvil.
Og noen minnes barndommen hos alle sine kjære
hvor livet føltes vakkert og dagene et smil.

Men noen fikk seg torner og sorger på sin vei
og byrder de nok ikke maktet fjerne.
Og noen ble alene, og det er kanskje deg,
men alle skal vi få ei julestjerne.

Ja, alle kan gå inn og se at det er sant,
kan se at håpet ennå stadig brenner,
kan kjenne at det gode hender oss i blant
så vi smiler til vår neste som til venner.

For det vi alle lengter til, den god julefred,
det milde, rene, lyse i hvert minne,
det er den varme solskinn fra Guds evighet et sted
som aldri mer skal slokne noensinne!

Gjengitt etter tillatelse fra forfatteren