De siste ukene har tankene jobbet litt med dilemmaet om en skal være fornøyd med seg selv slik en er og med det en gjør, eller om det alltid er rom for forbedring. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning, men det påvirker likevel hvordan en tenker om ulike ting. Om en stadig har dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, fører det ikke til noe godt. Og i motsatt ende – hvis en er seg selv nok og ikke ønsker utvikling og forbedring, vil en stagnere og kanskje gro fast i gamle spor.

Hvis du tenker positivt hver eneste dag, arbeider hardt, strever etter å bli den beste utgave av deg selv, omgir deg med inspirerende mennesker og aldri gir opp, så er det ingen grenser for hvor utmattet du kan bli.

Svend Brinkmann

Jeg har nettopp lest ut boken «Når solen kommer tilbake, vil vi vite» av Leif Enger. Jeg har brukt lang tid på den, og lest i små doser. Det er ei bok om sjarmerende personligheter i en søvnig landsby ved Lake Superior i USA, og personbeskrivelsene er fantastiske. Alle strever med sitt, og byen har mistet sin stolthet etter at gruvedriften ble lagt ned mange år tilbake. Hovedpersonen har vært utsatt for en ulykke, men kommet seg til hektene igjen. Og en bekjent sier til ham:

Alle ønsker seg en ny start. Bygge seg opp igjen, kjøtt og bein. Hvorfor er vi i det hele tatt her på jorda, om det ikke er for å vokse?

Så hvordan finne balansen mellom å vokse som menneske, men samtidig ikke slite seg ut i et strev etter å stadig bli en bedre utgave av seg selv? Hvordan være fornøyd, men samtidig strekke ut en hånd til nok en som trenger deg?

Bibelen har mange rettledninger for livet. Både for hvile og for å gjøre godt. Tilgivelse og en ny start. For retning og mål. Kanskje jeg må tilbake til en tidligere veiledning og følge den. Eller til ordene hos Mika:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. 

Så enkelt. Så vanskelig.