Vi har passert midten av september, men gradestokken viste likevel over 20 grader i ettermiddag. Det er fantastisk å kjenne at sola ennå varmer og at terrassen er et godt sted å være etter en travel dag på jobb. Tomatplantene gir ennå tomater, og spinaten er struttende grønn i pallekarmen. Enn så lenge er det liv og vekst.

Men kveldene blir mørkere, og det gjør sannelig morgenene også. Så når sola er forsvunnet, går det ikke lang tid før lyset må på innendørs. For tiden er jobbdagene så travle og fullpakkede, og jeg bruker mer energi på jobb siden jeg ennå er ny i avdelingen, så jeg har ikke det store overskuddet igjen når ettermiddagen og kvelden kommer, spesielt ikke hvis fritiden også er fullbooket. Men i dag var det ingen oppdrag utenom hjemmet, så da ble det rom for både hvile og plikter hjemme.

Nå har roen senket seg over huset. Fra høyttaleren strømmer den nydelige cellokonserten i b-moll til Antonín Dvorak ut i stua. Klassisk musikk kan hjelpe for å finne roen, synes jeg. Den krever ofte noe av lytteren, men hjelper likevel til å stenge ute annen indre støy. Og med et enkelt strikketøy i hendene, kan tankene få flyte fritt. Skjerfet som strikkes nå, skal doneres til Kirkens Bymisjon og forhåpentlig gi varme for mottakeren.

Jeg ønsker alle lesere en høst med både solvarme, varme fra medmenneskene og et godt, varmt skjerf.