Hvorfor være best? Hvordan være best? Hva er best? Spørsmålene lirket seg frem under pilgrimsturen jeg vandret i helga. Vi gikk og trasket en liten gjeng gjennom skogen, og i de stille periodene fikk tankene retning, men likevel spillerom.

«Best-i-test» leser vi om produktene vi vurderer å kjøpe. Men hva med alle de andre produktene? Hva med «godt-nok-i-test»? Hvem vil ha godt nok? Godt nok regntøy, god nok mat, god nok jobb, godt nok hus, god nok bil. Og for ikke å snakke om – god nok partner og gode nok barn. Jeg blir bekymret når ungdom jobber hardt på skolen, men likevel ikke er fornøyd med 5-eren på vitnemålet. Når bare best er godt nok. Når vanlig mat ikke er godt nok, mens goji-bær, proteinpulver og gourmetmåltider blir standard.

«Bli en bedre utgave av deg selv!», roper selvhjelpslitteraturen. Er vi ikke gode nok? «Ny og bedre smak!», lokker reklamen, mens jeg tar meg i å savne den gode, gamle smaken. Hvorfor være fornøyd med det som er, når du kan være best?

Og hvorfor må alt vurderes? Hvorfor inntar vi rollen som dommer og analyserer livet utenfra, i stedet for å bare være i det? Er dette et tegn på at vi har det så godt og har så mye mer enn det vi trenger at vi ikke er fornøyd bare med å ha mat, men må ha den beste maten? At vi ikke er fornøyd med å kunne jobbe, men vil ha den beste jobben? At vi ikke føler oss heldige som kan gå på skole, men vil være best?

Eg hemnar meg på verda ved å seie at eg er fornøgd.

Alt dreier seg i dag om å krevje sin rett, krevje meir,

så eg har tenkt at det slemmaste eg kan gjere

er å vere glad og takksam.

Einar Økland

Skal vi slutte med å ønske oss å være best? Ha best? Gjøre best? Vi er så mye mer enn våre handlinger, våre eiendeler, vår status. Vi er mennesker. Det er stort. Det er godt. Det er godt nok.