Det føles som store deler av livet og verden er kjørt inn på et sidespor. Et spor der alt går saktere, der det er færre valgmuligheter og alle må kjøre i flokk. Et spor der vi har mistet mye av den vanlige friheten vår. Friheten til å gjøre hva vi vil og dra hvor vi vil. Og ikke minst friheten til å være sammen med dem man vil.

Vi som er vant til å tro at vi har kontroll over mange ting i livet, får en ubehagelig påminnelse om at livet skjer, og det på en helt annen måte enn vi har tenkt. Og ikke kan vi skylde på noen heller. Vi som er vant til å ha det godt, og gjør valg som vi tenker gir oss kontroll over både nåtid og fremtid, må plutselig se at verdier vi har investert i plutselig mangler verdi. Og det vi ikke fikk gjort før 12. mars, kan kanskje ikke gjøres på lang, lang tid. Ikke vet vi når tid denne unntakstilstanden opphører, heller. Likevel hører vi til den veldig heldige delen av verden som stort sett har god plass i husene, godt helsetilbud, mye natur å ferdes i og økonomiske støtteordninger for bedrifter og privatpersoner.

Jeg tenker stadig på diktet av Kolbein Falkeid, «Landet som aldri var«. Hvorfor trodde vi at alt skulle være bra hele tiden? Hvor hadde vi det fra?

Kontrasten mellom supertravle jobbdager og rolige ettermiddager, kvelder og helger nesten uten planer er merkelig. Men snart er det også normalt. Vi tilpasser oss. Vi finner nye måter å gjøre ting på. Det som var viktig i går, er mindre viktig i dag. Det som var mindre viktig i går er kjempeviktig i dag. Det eneste vi vet er at alt er endret. Og vil endres. På et sidespor ingen vet hvor ender.