Jeg løp maraton i går! Det er nesten så jeg må skrive overskriften med fete bokstaver. MARATON! 42,2 km!Følelsen i dag skifter mellom å tenke at det kan vel alle hvis de bare trener litt, og til «hey, – nesten ingen tør eller kan løpe maraton, men jeg gjorde det!»

Så kan jeg like godt advare dere lesere: Dette innlegget blir langt. Du leser hvis du vil, ellers blar du bare videre. Det er mange tanker som presser seg frem etter en slik opplevelse. Og dette er mine:

Vi var en gjeng fra sykehusets løpegruppe som hadde blitt enige om å ta turen til Amsterdam og løpe, enten halvmaraton eller maraton. I tillegg tok alle med seg partner, og de fleste av disse løp også en distanse. Reisen ned tok vi lørdag morgen med direktefly fra Kristiansand. Vi kom ned til Amsterdam tidlig formiddag, og etter å ha satt fra oss baggasjen på hotellet, tok vi metroen ut til Maraton-expo, like ved Olympiastadion der løpet startet og sluttet. Der fikk vi hentet startnummer, deltaker-t-skjorte og kikket på området. Resten av dagen var bare avslapping, opplading og spising. Pasta, selvsagt.

Neste morgen stod vi tidlig opp og gjorde oss klar. Hotellet ga ei frokostpakke til alle som skulle avgårde, for frokostserveringen hadde ikke åpnet ennå. Nede på sentralbanestasjonen var det mye folk, nesten bare løpere. Vi fylte vognene og satte oss, vi som kunne få sitteplass. Man står ikke om man ikke må, før et maraton! Vel fremme var det bare å få levert inn bagasje som stort sett inneholdt tørre klær til etter maratonet. Jeg hadde etter råd tatt med en søppelsekk for å ha utenpå løpetøyet i ventetiden før start, og det var godt å ha den over løpeantrekket, for det var kaldt så tidlig på morgenen.

Etterhvert bar det inn til start inne på Olympiastadion. Her skiltes vi til hver våre puljer; jeg var den eneste som startet i siste pulje, den med forventet sluttid mellom 4:30 – 6 timer. Det ble litt lenge å vente, og i etterkant angret jeg på at jeg ikke benyttet muligheten til å gå på do, for jeg hadde kjempegod tid til det. Men jeg hadde ikke drukket så mye og følte ingen trang til det før like før start, men da var det for sent… Ventetiden ble kortet ned med å hoppe litt og bevege seg forsiktig til musikken, og ta inn over seg hele mengden av løpere som samlet seg. Helikopter (fra Eurosport?) kretset over, og speakeren telte ned. Fra starten 09.30 og til min pulje startet, gikk det ca. 17 min. Endelig var vi i gang! Jeg startet klokken presist ved startlinjen, og så var det bare å følge strømmen ut av stadion og ut i gatene. Jeg så meg rundt og prøvde å legge merke til hvordan det var der, for å kunne huske det til målgangen.

Etter et par km kom vi inn i Vondelpark. Der var det fullt av plakater med oppmuntrende slagord som for eksempel «Smil – du har betalt for dette!», «Shine like a diamond!» og «Smil hvis du ikke har på deg underbukse»! Artig – lett å smile av! Ikke lenge etter gikk løypa gjennom Rijksmuseum. Det var ikke så spesielt egentlig, for det var ikke så mye å se gjennom der. Ved 5 km var første drikkestasjon, og jeg tok vann der, for jeg kjente at jeg ikke hadde drukket så mye til frokost. Og jeg kjente samtidig at jeg burde gått på do før start. Vel – det tok jeg meg ikke tid til nå, selv om det var toalett ute i løypa. Rundt 8 km gikk km-tiden litt ned fordi løypene smalnet inn og man måtte løpe litt i kø. Men jeg hadde holdt god fart fra start, og visste at jeg hadde litt å gå på. Planen var å starte i 6:20 min/km, og holde den farten så lenge jeg klarte, forhåpentlig over halve løpet.

Vi passerte 10 km, og alt gikk fint. Beina var fine, pusten var rolig og alt var som det skulle. Jeg ble litt redd for at jeg hadde åpnet for raskt, for en del av km gikk raskere enn 6:20, men kroppsfølelsen sa at det gikk helt fint. Det føltes som jeg kunne holde dette tempoet hele løpet, og det var en god følelse. Likevel – og helt overraskende, ble jeg litt psyket ut de neste kilometrene. Ikke fordi jeg gjorde det dårlig, men fordi jeg følte at jeg lå blant de siste løperne, virkelig i bakevja. De andre i løpegjengen min hadde startet i tidligere puljer, og da vi løp i partier hvor man kunne se de som kom etter, så syntes jeg det var så få der. Jeg følte også at jeg hadde så langt igjen, at hele løpet var helt uoverkommelig, fordi jeg «bare» hadde løpt 10 km. Merkelig, men sånn var det. Jeg skulle jo kose meg de første 20 km, og jeg hadde ingen problemer med kroppen, så hvorfor ikke nyte turen og glede seg over formen? Vel, jeg klarte ikke det akkurat da. Jeg kjente litt på at det var vondt midt bak i rompa, det kjentes som en muskel som knyttet seg midt bak der et sted jeg ikke ante at det gikk an å ha vondt, men det var heldigvis ikke veldig plagsomt.

Vi kom så til den lange «avstikkeren» langs Amstel-elva, fra 14 til 25 km. Det var blitt godt og varmt, sol, og man kjente at det kom til å bli en varm dag, akkurat slik det var meldt. Så på drikkestasjonen på 15 km tok jeg både sportsdrikk, vann og energibar. Og hodet «kom på plass» igjen. Plutselig var det fint å løpe, jeg koste meg langs den idylliske løypa, det var underholdning på elva, musikk stadig vekk og alt var bra. Det gikk opp for meg at jeg var mer avhengig av næring enn jeg hadde forutsett, og der og da bestemte jeg meg for å ta til meg alt av næring på hver drikkestasjon. Da jeg passerte 21 km og var halvveis, var formen fremdeles god. Jeg hadde en del vondt nede på venstrefoten, det gnagde litt, men ikke noe å bry seg om. Og ja, jeg måtte fremdeles litt på do. Pytt, pytt.

Etter 25 km kom noen lange, seige sletter, uten noe spennende å se på. Jeg fikk vondt på innsiden av høyre kne, et sted jeg aldri har hatt vondt. Jeg kjente på det flere kilometre, prøvde å justere litt på løpeteknikken, men det hjalp ikke. Merkelig nok forsvant det etterhvert. Omtrent her et sted fikk jeg en ny opplevelse – jeg visste ikke hva jeg skulle tenke på og fokusere på! Til vanlig når jeg er ute og løper langtur, flyr tankene helt av seg selv. Men nå ble det plutselig et problem hva jeg skulle tenke! Jeg prøvde å finne noe å tenke på, men det gikk ikke! Da begynte jeg å tenke på alle i familien min, tok dem for meg en etter en, og var innom alle i min lille familie, store familie, min manns familie, alle i løpegruppa, mange kolleger, – ja, nærmest alle. Så tenkte jeg stadig på nevøen min som ble døpt denne søndagen, akkurat mens jeg var ute i løypa. Da jeg var ferdig med det, og hadde fått næring på neste drikkestasjon, gikk tankene som de skulle. Jeg gledet meg over at jeg klarte å holde farten, jeg gledet meg over at jeg ikke hadde noen særlig vondter, og jeg gledet meg over at jeg hadde havnet bak to fartsholdere med tiden 4:30 på ryggen. Jeg var usikker på om de var fra min tidspulje eller puljen foran, for det var like fartsholdere i begge puljene, men jeg ble enig med meg selv om at ikke betydde noe.

Så gikk det noen km til, og hodet trengte mer påfyll. Jeg begynte å synge inni meg, men merkelig nok kom jeg bare på et par sanger. Jeg prøvde å synge på en sang vi har i koret, men husket bare første strofen! Så kom jeg plutselig på en sang fra kirka om Jesus som er «veien, sannheten og livet», og den passet jo perfekt. Jesus er veien! Denne sang jeg om og om igjen helt til jeg gikk lei. Så var det ny drikkestasjon og de positive tankene kom tilbake.

Vi passerte 29 km og jeg perset på distanse. Den lengste treningsturen min i forkant av maraton var 28,4 km, så nå hadde jeg løpt lengre enn noen gang! Jeg passerte 30 km og nå var jeg spent – ville jeg møte den berømmelige veggen og bare bli totalt tom? Mange hadde pratet om at det var fra 30 km og videre at det virkelige maratonet begynte. Jeg var klar! Jeg skulle kjempe! Og jeg var lettet over at jeg hadde kommet så langt! Nå skulle maratonet begynne..

Jeg begynte å bli sliten i hoftene, men ellers var kneet fint, foten fin og jeg hadde ingen store problemer. Litt anspent i skuldrene, men ikke noe problem. Ny mat og drikke på drikkestasjon rundt 32 km, og jeg ble mindre nøye på hva jeg puttet i meg (spis aldri noe du ikke har testet på treningstur før!), og grep både en slags energimos med eplesmak, energibar og drikke. Sportsdrikke og vann, hver gang. Og svamp! På slutten av drikkestasjonene delte de ut våte svamper, og det var utrolig deilig i varmen! Jeg tok den med og begynte å tørke fjeset, munnen og hendene mens jeg løp videre.  Jeg krystet resten av vannet i nakken for å kjøle meg ned. Det var nesten som en renselse, og jeg følte meg bedre hver gang.

Fra 33 km begynte jeg å telle ned i stedet for å telle hvor langt jeg var kommet. 9 km igjen, mindre enn Sommerløpet! 34 km, og det gikk litt trått. Men farten var god! Merkelig, skulle jeg klare å holde samme farten som jeg startet i? Jeg fant igjen fartsholderne, og holdt meg bak dem, for de løp jevnt. 35 km, bare 7 km igjen! Ny drikkestasjon! 36 km, 6 km igjen. Var det 5? En rask titt på klokka, nei 6 km igjen. Hukommelsen var ikke til å stole på. 37 km, bare 5 km igjen. Jeg holdt farten ennå! Dette måtte jo holde helt inn? Jeg passerte løpere hele tiden nå, det var mange som gikk, noen luntet i en slags jogging, noen stoppet og tøyde, noen ga opp. Men jeg fortsatte, og jeg løp. Jeg var ikke i nærheten av å tenke på hverken å stoppe eller å gå. Akkurat det var ikke noe problem. Beina bare gjorde som de skulle!

38 km, 4 km igjen, og vi passerte Rijksmuseum igjen. Skulle vi ikke gjennom? Vi var flere som så oss rundt, men nei, vi skulle bare forbi. Det var masse publikum langs løypene nå, de heiet og ropte, noen tutet med sykkelklokka, andre med bjella på rullestolen. Noen trommet med grytelokk, og noen ropte navnet mitt. Jeg hørte det, men likevel var det som det ikke angikk meg. Jeg var helt i min egen boble. Jeg skulle til mål, og jeg skulle det snart! «Hold tempoet oppe, så er du raskere ferdig!» Fremme ved Vondelpark kjente jeg meg igjen, og jeg visste at jeg hadde målet i sikte snart. Jeg kom ikke til å sprekke, jeg kom ikke til å møte veggen, jeg skulle holde helt til mål! Leggmusklene begynte å bli veldig stramme, de knyttet seg hardere og hardere, men ingen kramper.

40 km, 2 km igjen! Mer drikke? Jeg er jo snart ferdig? Ja, likevel, mer drikke. Bare litt vann. 41 km og bittelitt stigning. Nå var det bare opp til stadion igjen. Jeg nærmet meg 42 km og tok en titt på klokka – jeg kunne kanskje klare det under 4 timer og 30 minutter? Jeg hadde ikke sett på totaltiden siden jeg passerte 30 km. Plutselig var det som jeg fikk nye krefter, jeg skulle under 4:30! Jeg økte tempoet og så portalen som viste at det var 500 meter igjen. Jeg følte jeg spurtet mot mål (det var ikke akkurat spurt på ordentlig!), kom inn på stadion, 200 meter igjen, 175 meter igjen, snart fremme, jeg kom til å klare det og der – på 4:28.58 stoppet jeg klokka over målstreken. Jeg hadde klart det! Jeg hadde løpt maraton – og det på ei tid jeg ikke hadde våget å håpe på! Tårene kom, jeg var rørt. Jeg klarte det! Jeg beveget meg rolig videre, fikk medaljen rundt halsen, og takket. Så var det rett bort til toalettet for å gå på do. Etter å ha måttet på do egentlig hele løpet gjennom, var det deilig å sette seg og få tømt blæra. Så var det ut av stadion, gå helt rolig, for å få mer drikke og banan. Jeg sendte en sms til mannen om at jeg var i mål, og gikk videre til bagasjen og fikk utdelt den. Så var det å få skiftet til tørt på overkroppen, og det var utrolig deilig. Min mann kom og møtte meg og vi fikk dele den utrolig gode opplevelsen av å ha mestret, å ha kjempet og å ha fullført.

En dag etter kjennes kroppen mørbanket, og det går ikke an å sette seg ned eller reise seg opp på normal måte uten å holde seg i noe eller å dumpe ned. Gnagingen i foten viste seg å være ei diger vannblemme, og den kjennes når jeg går, men vil selvsagt forsvinne etterhvert. Hoftene er stive, men ryggen er fin og leggene er fine. Kneet som verket litt underveis kjennes hver gang jeg starter å gå litt, men gir seg etterhvert. Alt i alt kjenner jeg at jeg har tatt meg ordentlig ut, og jeg kommer nok til å våkne hver gang jeg skal snu meg i senga i natt, men jeg skal på jobb i morgen og forventer å fungere omtrent som normalt. Men jeg skal ikke ut på løpetur de neste dagene! Og hvis jeg skal ta restitusjon på alvor, noe jeg har tenkt, så skal jeg ikke løpe hardt de neste 42 dagene. Restitusjon 1 dag pr km!