Jeg er et hverdagsmenneske. Ikke at jeg ikke synes det er herlig både med helg og ferier, men jeg trives godt med hverdager. Stort sett. Ikke alle dager er gode, men det er noe godt i alle dager. Kanskje det er fordi det ikke er så store forventninger til en hverdag. Og er man frisk og har arbeidsglede, er hverdagene gjerne gode. Visst er det gøy å glede seg til noe som løfter en ut av hverdagen, men like fullt tror jeg på å gjøre hverdagen så god som mulig. Gjøre det man finner glede og tilfredsstillelse i. For meg er det å gjøre det beste ut av dagen på jobb, bruke tid på barna, lage ordentlig mat, komme seg ut i naturen og ellers drive med hobbyer i tiden som blir igjen. (Oppvask, skittentøy og støvsuging snakker vi ikke om.)

Når man er så heldig å ha en god familie rundt seg, burde det være lett å være takknemlig og vise takknemlighet overfor dem. Å sette pris på det hverdagslige samværet, praten rundt middagsbordet, kjøringen til aktiviteter, stillheten med mannen når barna er i seng. Noen ganger trenger man hjelp til å sette pris på det. En forkjølelse, for eksempel. Den kom ramlende over meg i dag og fikk meg til å se hverdagen med nye øyne igjen. Og se mine kjære på ordentlig. Og løfte blikket litt utover meg selv og se hva jeg har. Og samtidig hørte jeg den nye sangen til Coldplay og The chainsmokers som traff spikeren på hodet:

She said, where d’you wanna go?
How much you wanna risk?
I’m not looking for somebody
With some superhuman gifts
Some superhero
Some fairytale bliss
Just something I can turn to
Somebody I can kiss.

I want something just like this. Something just like this.

Akkurat dette er det jeg ønsker meg – og har. Akkurat dette.