FINHETEN

Vi må få se finheten,
finne den flytende på det livet
vi selv kaver i, gripe
med begge hendene rundt den
og tro at den bærer, håpe
at vi kan holde hodet over vannet slik
et sekund, en time, et år.
Vite
at det er virkelighet dette også,
et atom virkelighet,
et av livets milliarder ansikter,
det gode ansiktet. En dag
med bare grønt, blått, sol og fugler.

Samtidig
stå til halsen i det andre
som vi kan ut og inn. Ikke
lukke øynene for det,
ikke bortforklare det, men forstå
at soldaten som kommer fra fronten
etter 5 år
ikke kan leve videre hvis han gjør dikt
om den virkeligheten han kjenner best.

La ham få lukke
hendene rundt det frosne håpet først,
tine blekket.
Så skriver han.

Ikke så mye å be om dette.
Ikke lukke øynene for noe,
men få se det fine
uten å bli kalt feig.

Det fins jo.
Hvis det fins.

Fra diktsamlingen «Utrøstelig bøddel», Cappelen 1997