Jeg lengter. Først og fremst mot våren som jeg trodde kom i januar, men som gikk i hi igjen og forsvant. Det var antydning av den til morgenen i dag, med snøsmelt og sol, men nå har gråværet satt inn igjen. Jeg lengter mot bar og nyfeid asfalt, mot lyse kvelder og lave sko.

Jeg lengter etter løping. Og gåing. Med plantarfascitt i foten kan jeg ikke løpe og heller ikke gå mer enn nødvendig. Spinning virker heller ikke å være bra for foten, og sykling har vært utelukket på grunn av det dårlige føret som har vært. Så da sitter jeg her – i sofaen – og trøstespiser og tenker på all mosjonen jeg ikke får. Jeg gjør styrketrening og føler meg flink som holder ut de kjedelige øvelsene mens jeg trøster meg med at treningen nok kommer til nytte en vakker dag. Men gøy er det ikke, så langt derifra.

Jeg lengter etter varme. Å kjenne sola i fjeset, å kunne slippe lue og votter og legge bort ulltøyet. Etter varmen i de fine møtene med venner jeg treffer når man ikke holder seg innendørs hele døgnet. Det er så mye enklere å være sosial når ikke alle sitter rundt peiskosen inne i sin egen stue.

Jeg lengter – altså er jeg?!