I påsken for et par tusen år siden, ofret en mann livet sitt for alle. I dag ofret noen livet sitt i Brüssel – kun for å ødelegge. Om de oppnådde det de ville med sitt eget liv, så får det være, men å ta andres liv med seg i døden, er bare grusomt. Hvordan noen kan tro at de gjør en god gjerning ved en slik handling, vitner bare om hvor påvirkelige vi mennesker er og hvor mye vi kan ofre for en sak vi tror på.

I mediene de siste ukene har vi kunnet lese om hva mange har ofret ved å høre til i små lukkede forsamlinger innen det kristne landskapet, eller ved å bryte ut av dem. Jeg blir trist når jeg leser og hører om dem som bryter med forsamlingene og mister troen i samme prosessen. Det går an å bryte med en lukket forsamling og beholde troen – men det kan være krevende. I mitt tilfelle var det mer krevende å beholde troen innen min egen forsamling enn utenfor. Når jeg nå ser hva som skrives om menigheten som var mitt åndelige hjem inntil for et par år siden, er jeg enda mer sikker på at valget jeg tok om å forlate den og tidspunktet jeg gjorde det på, var riktig. I dag får troen min næring i et nytt og godt miljø, med et sunt forhold til omgivelsene og til annerledes tenkende og troende.

I påsken for et par tusen år siden, ble mange overrasket over å finne en tom grav der de ventet å finne en død venn. Våre forventninger kan iblant gjøre oss forutinntatte og både overrasket og skuffet når ting ikke er som vi trodde. De som fant en venn på nett som viste seg å være en svindler, står igjen med sorg og skam. Mens den som forventet å finne fordømmelse men møtes med kjærlighet, kan få en ny start.

I påsken er det rom for alt: Måltidet, sviket, døden, sorgen – men så: Overraskelsen, gleden, lyset, seieren og gjenforeningen. God påske!