Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få høre om løping i kirka i dag på kirkas festdag, påskedag. Men sannelig. Og ikke hvilken som helst løping, – men kappløping! Det gjaldt virkelig å komme først for å se påskens tomme grav og se at det stemte det som kvinnene hadde fortalt. Graven var tom, Jesus lever!
Joh. 20: De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først.
Nå er løpesesongen virkelig i gang for meg og mange andre, og til uka begynner Terrengkarusellen igjen her i byen. I fjor gledet jeg meg veldig til en ny sesong med karusell, men etter bare ett løp måtte jeg gi meg pga. skade. I år håper jeg å løpe skadefritt og få deltatt i mange karuselløp. Og da løper vi sammen, men noen kommer først. Vi andre kommer etterhvert, men du så gøy det er å kappløpe. Ikke for å vinne (jeg er ikke noen rask løper), men for å gjøre sitt beste.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg løper? Mine viktigste grunner er disse:
- Jeg kan!
- Jeg kommer meg ut.
- Jeg blir lykkelig av å løpe – ikke alltid, og ikke i løpet av alle økter, men stort sett løper jeg med et smil om munnen.
- Jeg får bedre helse.
- Jeg orker mer på andre arenaer – løpingen gir meg overskudd.
- Jeg deler løpeopplevelser sammen med andre – det gir dobbel glede .
- Jeg opplever mestring. Jeg kan overvinne vanskeligheter, jeg kan kjempe meg frem og fullføre. Jeg kan mer enn jeg tror.
Kan jeg, kan du. Hvorfor ikke prøve?
Ord om ord 