Vi har nettopp startet på februar måned, og har sikkert både kulde og snø i vente, men jeg tror på våren. Med mildværet de siste ukene har snøen som kom tidligere forsvunnet, og om morgenen kan jeg skimte en strime av lys og håp idet jeg kjører til jobb. Hvordan hadde det vært med vinter om man ikke visste at det en gang ble vår? Hvis vinteren hadde siste ordet? Det ville være en katastrofe for min del. Jeg elsker våren, lyset og alt som følger med. Men når mørket og gråværet ligger tungt over byen, er det vanskelig å se for seg at det en gang skal bli forandring. Tenk hvis man ikke visste om det ble vår i det hele tatt? Fordi den virkeligheten man så her og nå var det eneste man kjente? Det er omtrent som fortellingen om de to tvillingfostrene i mors liv som snakker sammen og lurer på om det finnes en annen virkelighet, et liv etter/utenfor livmoren. Den ene holder fast på at den virkeligheten de kjenner er den eneste som finnes, mens den andre mener at det må finnes noe mer, noe bedre, noe større. Hva med virkeligheten vi lever i? Er det den eneste som finnes, eller finnes det noe mer, noe bedre, noe større?

Jeg tror på en vår etter vinteren og på et bedre og større liv etter dette. Og mens jeg venter, skal jeg glede meg over det som er nå og være takknemlig for virkeligheten min slik den er i dag.

I believe in people, living all as one;
Sharing all their songs and laughter, happiness and fun;
I believe in friendship; taking time to care;
And feeling sure of someone else,
And someone feeling glad you’re there.
Then I start to wonder how it all might be
If the world could live together just like you and me.

I believe in hoping; I believe in prayer;
I believe in trying hard and learning how to share.
I believe in dreaming; and, when dreams are through,
Then I believe in trusting God
To help me make dreams come true.