Maraton i Oslo

Skrevet september 22, 2024 av annegretekaspersen

For 7 år siden løp jeg maraton i Amsterdam sammen med løpegruppa på jobb. Det var en stor opplevelse. I går gjorde jeg det samme igjen, denne gangen i Oslo. Og det ble stort denne gangen også! Jeg bestemte meg i april etter at mannen hadde signalisert at han kom til å bruke mye tid i sommer på sykling. Hva skulle jeg bruke sommeren på når han var på tur? Svaret ble løping, noe av det jeg trives best med, spesielt i sommerhalvåret. Jeg bestemte meg nok en gang for å følge planen i boka «Løp langt», slik jeg gjorde sist, men jeg var litt mer strukturert denne gangen og fulgte planen litt nøyere. Planen startet i juni, men jeg brukte også mai måned til noen langturer.

Gjennom sommeren har jeg lagt treningsgrunnlaget, og også valgt å gjøre styrketrening jevnlig, spesielt kroppsvektøvelser og noe løpsspesifikk styrketrening. Styrketrening er det kjedeligste jeg vet, men siden jeg tidligere har vært plaget med løpeskader og har blitt 7 år eldre siden sist, var jeg likevel fast bestemt på at jeg måtte legge inn styrketrening denne gangen. De siste ukene ble det ikke så lange langturer som jeg hadde tenkt, blant annet fordi jeg valgte å gjøre et testløp og løpe halvmaraton i Mandal i konkurransetempo, og fordi jeg valgte å bli med på pilegrimstur en helg i august. Men utover det hadde jeg gjort så mye trening som planen la opp til, noe mange nok vil regne som en «minimums»-plan for maraton. Planen baserer seg på tidsbruk, ikke på antall kilometer. Fordelen min er at jeg sykler til jobb 7 km hver vei hver dag gjennom året, og med denne aktiviteten får jeg en grunnform som nok teller positivt også når det kommer til løping.

Jeg hadde i litt over en uke før løpet vært plaget av mild halsvondt, og lurte stadig på om jeg ble forkjølet. I tillegg hadde jeg vært litt varm og kald om hverandre, og følte jeg hadde lett feber, men da løpsdagen kom, følte jeg meg heldigvis frisk. Det var perfekte løpeforhold i Oslo, ca. 14 grader og overskyet. Da jeg kom ut om morgenen var det overraskende fuktig, og litt glatt på brosteinene, men det forsvant raskt. Etter noen litt nervøse timer på hotellet, var det godt å få bestemt seg for klær og utstyr og komme seg av gårde til startområdet. Jeg spaserte rolig og fant først stedet for innlevering av baggasje, men tok så turen på toalettet før løpet og før det ble kø. Etterpå fikk jeg tatt av yttertøy og byttet den med en engangsjakke som min kollega hadde vært snill og tatt med til meg. Vi var noen tusen som skulle starte i maratondistansen, men baggasje-innleveringen var heldigvis godt organisert.

Totalt 23000 mennesker deltok på de ulike distansene. Det krever god organisering!

Maraton-deltakerne var delt inn i 3 puljer, og min kollega og meg var i 3. og siste pulje, med estimert tid over 4 timer. Vi fant vår plass og prøvde å tøye litt, og gjøre oss mentalt klar. Første pulje med maratondeltakere gikk ut 10 minutter før oss, 2. pulje 5 minutter før oss og så var det vår tur. Endelig var vi i gang, og det var godt. Tanken på hva som ligger og venter er verre enn det å starte og kjenne at man får begynt.

På forhånd hadde jeg delt inn løpet i 5-kilometere. Det hadde jeg ikke gjort da jeg løp i Amsterdam, og den gangen psyket det meg litt ut. Hvordan skal man motivere seg for de første kilometerne når man vet at man har 42 i vente? Denne gangen skulle jeg gjøre det hele mer mentalt overkommelig og bare tenke 5 og 5 kilometre av gangen. Jeg har hørt noen si at et maraton er som et bilde av livet, og oppdelingen laget jeg derfor slik:

0 – 5 km: Spedbarnsstadiet. Sakte og forsiktig utforskende.
5 – 10 km: Barnestadiet. Lek og glede.
10 – 15 km: Tweens. Legge et godt grunnlag.
15-20 km: Ungdomstid. Svingende, men voksende.
20 – 25 km: Ung voksen, mer alvor.
25-30 km: Voksen. Tåler mer enn man tror.
30-35 km: Overgangsalder. Varmt og vondt.
35-40 km: Gammel og sliten.
40-42 km: Døden nær, men straks ferdig og levende igjen!

Denne taktikken fungerte utrolig bra. Jeg tvang meg selv til å ta det rolig i starten, og når vi passerte kilometer-skilt som viste hvor langt vi var kommet kombinert for både 1. og 2. runde, så tillot jeg meg ikke å tenke på at jeg skulle løpe en runde til, men fokuserte kun på den 5-kilometers-bolken jeg var i.

Kollegene som løp en annen distanse stod og heiet på meg da jeg hadde løpt 13 km, og det var hyggelig å se noen kjente. Da jeg kom til «ungdomstiden», 15-20 km, begynte jeg å kjenne at hofteleddsbøyeren var litt trøtt, og det var ganske kraftig stigning opp til Bislett, men utover det gikk det veldig bra, og jeg følte meg optimistisk. Allerede her begynte jeg å kjenne at jeg hadde fått gnagsår, enda jeg hadde plastret føttene godt, men disse smertene forsvant etter hvert da føttene ble mer mørbanket.

Da vi hadde løpt første runde og et halvmaraton, var jeg fremdeles ganske lett i steget, og jeg gikk i gang med andre runde og etappen «ung voksen». Det ble mer alvor, og jeg begynte å kjenne det i hoftene. Da eldstedatter stod klar med drikke til meg rundt 23-24 km, følte jeg meg likevel veldig pigg, tok imot litt vann fra henne og smilte og løp videre. Så var det opp til Frogner på runde 2, og det begynte å koste krefter. «Mer alvor», det stemte godt. Jeg fulgte planen for inntak av gel og drikke, og fylte jevnlig på. Da jeg var kommet til 28 km, fikk jeg en plutselig uvelhetsfølelse med litt svimmelhet og kvalme. Jeg ble litt bekymret for om gel-en hadde blitt for kraftig for magen og at jeg fikk magetrøbbel, og fikk litt panikk med tanke på at det var langt til toaletter. Heldigvis slapp det taket ganske fort, og da vi begynte å løpe nedover igjen fra Frogner, var både svimmelhet og kvalme borte.

Som løypeprofilen viser – Oslo maraton er ikke helt flat! Rundt Frogner og rundt Bislett er det god stigning.

Vi rundet ved Sjølyst på 30 km, og så var det den lettløpte og fine traseen langs Frognerkilen mot Tjuvholmen. Men nå begynte det å bli tungt og vondt, og ensformigheten kjentes tydelig. Jeg var nå i «overgangsalderen» og godtok at det skulle være både varmt og vondt. Det var ikke varmere enn at svetten lett kunne tørkes bort med svettebåndet, men vondt var det. Skrittene var tunge og hodet var litt tungt. Jeg prøvde å tenke positivt og fylle tankene med mennesker jeg er glad i.

På Tjuvholmen fikk jeg energi av en veldig entusiastisk heiagjeng fra Maxim, og det gjorde godt. Ved 35 km var jeg lettet over at overgangsalderen var ferdig (!), og jeg tillot meg å gå litt i bakken opp bak Akershus festning. Nå fulgte noen harde og kjedelige kilometre i noen gater i sentrum, men plutselig hørte jeg et heiarop fra en bekjent som satt på en uterestaurant. (Takk, R!) Men like etter begynte først de slake og så de litt brattere stigningene opp mot Bislett igjen, og jeg sluttet å løpe og begynte å gå. Det var godt å få bruke musklene litt annerledes, og å holde igjen så jeg ikke fikk for høy puls. Jeg så på løperne som kom i mot og som lå ca. 5 km foran meg, og de var tydelig preget og slitne. Selv begynte jeg å skjønne at jeg var i siste fase. På 37 km gikk det opp for meg at jeg bare hadde ca. en halvtime igjen, og at jeg lå veldig godt an tidsmessig. Jeg hadde på forhånd et mål som jeg trodde ville bli vanskelig å nå, og det var å løpe omtrent som i Amsterdam og klare å komme inn på cirka 4 timer og 30 minutter. Jeg hadde skrevet tidene på underarmen, og gjennom hele løpet hadde jeg sett på klokka at jeg lå bedre an. Kunne det vare?

På toppen ved Bislett var det deilig å vite at det var siste oppoverbakke. Nå var det ned og gjøre siste runde inne på selve Bislett stadion før jeg skulle nedover de bratte bakkene. Det var selvsagt lettere å løpe nedover, men jeg hadde så vondt i lårmusklene at det var som å få et slag i lårene hver gang jeg satte foten i bakken.

Endelig – nå kunne jeg begynne å telle nedover: 4 km igjen, 3 km igjen. Jeg trodde jeg ventet på skiltet for 40 km, men syntes det tok uendelig lang tid, men plutselig kom vi til 41-km-merket, og jeg jublet inni meg. Jeg hadde oversett forrige skilt! Litt over 1 km igjen, – dette skulle gå! Vi kom til brosteinene på Karl Johan. Bare den som har løpt i mer enn 4 timer kan ane hvor vanskelig det er å løpe med utslitte og stive ben på humpete brostein. Jeg kikket ned hele tiden for å ikke vrikke benene eller snuble. Men det gikk fint og jeg rundet Stortinget. Sannelig, der var det en bakke til, den hadde jeg glemt. Jeg var nødt til å gå opp bakken bak Stortinget, for jeg eide ikke krefter til å løpe. Men da vi var på toppen, klarte jeg likevel å løpe rolig videre nedover og bortover. Jeg hørte en vakt rope at vi bare hadde 700 meter igjen. Jeg passet på å ikke snuble i fortauskanter eller kumlokk, for jeg orket ikke løfte bena høyere enn høyst nødvendig. Endelig var jeg ute på oppløpet og så den enorme folkemengden som stod og heiet på hver side av gjerdene.

For en fantastisk følelse å løpe på blå løper de siste metrene og skjønne at jeg faktisk hadde klart det. Risikoen for å mislykkes, for å få et uhell eller for å sprekke, den ligger og lurer i bakhodet hele tiden, stort sett ubevisst. Men nå så jeg mål, og jeg måtte bare fortsette å sette et ben foran det andre slik jeg hadde gjort hele tiden, og straks var jeg i mål! Det kom noen tårer i øyekroken da jeg passerte målstreken, og da jeg like etterpå stoppet klokka, så jeg at jeg hadde kommet inn på 4 timer og 26 minutter, 2 minutter raskere enn i Amsterdam! Jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Det var stor stas å få medaljen, og jeg fikk litt hjelp til å få den over hodet. Like etter tok jeg imot det som ble tilbudt av mat og drikke og spaserte rolig gjennom folkemengden mens jeg tygde i meg banan og drakk alt jeg orket. Og ikke minst – jeg klinget i bjellen som hang der som alle som hadde tatt ny personlig rekord kunne klinge i!

For å komme tilbake til baggasjeutlevering, måtte jeg over ei midlertidig bro over løpstraseen, og å forsere den var forferdelig. Beina ville ikke gå i trapper! Jeg klarte å dra meg opp, passere over, men så skulle jeg ned igjen….. Det var minst like ille! Det gikk på et vis, og jeg fikk hentet posen min med tørre klær. En annen dame trengte hjelp av meg til å skjerme seg da hun skulle skifte på overkroppen, og så hjalp hun meg, og det var deilig å få på seg tørre klær. Jeg vurderte å bli litt i området, men tok bare noen få bilder og en snap til familien og begynte på gåturen tilbake til hotellet. Det var ikke bare enkelt, for løpstraseen gjorde at flere av gatene jeg skulle krysse var sperret av og jeg orket ikke flere midlertidige broer! Så det ble litt venting og litt omvei, men så var jeg endelig ved hotellet, fikk kjøpt litt mat og drikke og kom meg opp på rommet til en god dusj og hvil.

På vei tilbake til hotellet spurte jeg noen jenter som stod og så på løperne på halvmaraton om å ta et bilde av meg, og det gjorde de gjerne. Så lykkelig jeg er for at det ikke er meg som er ute og løper der!

Stolt og glad over å ha fullført!

På kvelden var vi løperne fra jobb sammen på middag, og det var herlig å spise og drikke og kjase i vei om opplevelsene i løypa, om slitet, om mestringen og om nye løpeplaner. De andre hadde det moro med å se på oss som hadde løpt maraton da vi skulle ned trappa fra 2. etasje, og det så unektelig komisk ut. Jeg måtte gå litt baklengs og litt sidelengs for å komme meg ned, og da jeg skulle krysse gata utenfor for å komme meg til trikkeholdeplassen, kunne jeg bare gå med små museskritt. Hofteleddsbøyerne var totalt utslitt!

I dag har jeg hvilt, spist og kommet meg hjem. Jeg føler meg som om jeg er minst 90 år når jeg skal sette meg og reise meg og gå i trapper, men utover det føler jeg meg i fin form. Jeg er ikke sikker på om jeg skal løpe maraton flere ganger i livet ennå. Det er stort, men det er også hardt og det krever mye forarbeid. Tiden vil vise! Takk til alle venner, familie og kolleger som har heiet på meg både under opptreningen og på selve løpsdagen. Et par hilsener på sms tidlig på morgenen betydde veldig mye, for da var jeg mer nervøs enn jeg hadde trodd jeg skulle bli.

På nyhetene på hjemturen i dag, var en av sakene at nordmenn med livsstilssykdommer kommer til å få helsetjenesten til å knele i fremtiden, med mindre det settes inn tiltak snart. Jeg tror ikke maraton-løping passer for alle, men å komme seg i form kan gjøres på så mange måter. Alle må finne noe de kan like selv. Det viktigste er å få inn nok aktivitet til å ha det godt, både psykisk og fysisk, både for egen helse men også for menneskene rundt seg. Blir du glad i å løpe, har du en glede som kan vare resten av livet!

Publisert i Løping, Trim | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvem er jeg?

Skrevet september 1, 2024 av annegretekaspersen

I går var jeg på pilegrimstur, en dagstur fra Tveit kirke til Oddernes kirke med litt skyss på den farligste og kjedeligste asfaltveien. Det var en flott tur på alle måter, og vi var en fin gjeng i fellesskap på vandring i herlig sommervær. I starten av turen fikk vi utdelt noen ord for å skape rom for ettertanke. Dagens tema var «uro».

Blant de ulike sitatene, var det ordene fra en bønn fra den ignatianske tradisjonen som traff meg: «Herre, må jeg aldri søke eller velge å være noen annen enn den du vil jeg skal være. Amen.»

Jeg fikk god tid til å gå og be denne bønnen og tenke videre på ordene, for vi hadde to lange perioder der vi gikk i stillhet, uten å prate sammen. Bønnen ble min. Men så reflekterte jeg videre, for hvem er det Gud vil at jeg skal være? Hvordan vil Gud at jeg skal være? Er jeg den jeg er for alltid, eller kan jeg forandre meg? Bør jeg forandre meg? Hvordan vil Gud at jeg skal være? Vil Gud at jeg skal forandre meg? Bli bedre?

I går kveld så jeg ferdig filmen «Brødrene Johansen» på NRK (anbefales!), etter tips fra ei god venninne. Mot slutten sier Jan Ivar, en av brødrene: «Livet er mye enklere hvis du er deg selv. Du kan jo ikke være naboen!». Og jeg ble sittende og tenke på det å være seg selv. Er det det Gud vil at vi skal være? Oss selv? Er det å ikke prøve å være annerledes, men heller være tro mot seg selv?

Hvem er du? Hvis vi treffer eldre mennesker, forteller vi gjerne hvem vi er ved å fortelle hvem foreldrene er. Vi er barn av våre foreldre. Men det forteller ikke hele sannheten om hvem vi er. Vi sier gjerne navnet vårt, men navnet vårt forteller heller ikke alt om hvem vi er. Da Jesus ble spurt om hvem han var, svarte han: «den jeg har sagt dere fra begynnelsen». Og da Jesus inviterte disiplene på kveldsmat på stranden etter at han var stått opp fra døde, står det at disiplene ikke våget å spørre «hvem er du», for de visste at det var Herren. Jesus er Herren, og Gud sier om seg selv «Jeg er». Han trenger ikke noen mer forklaring, han er.

Hvem er jeg? Jeg er i alle fall ikke det jeg eier, det jeg kan, det andre sier om meg, det som reklamen forteller, fasaden forteller eller ryktet forteller. Identiteten ligger et annet sted, selv om jeg ofte feiler og prøver å vise hvem jeg er ved å prestere. Kanskje svaret ligger i ordene fra Gud til Jesus, hans Sønn, og som alle barn av Gud kan ta imot: «Du er min sønn/datter, min elskede, i deg har jeg min glede.»

Publisert i Kristendom, Oppmuntring, Tur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Klimaglede

Skrevet august 23, 2024 av annegretekaspersen

En av sommerens interessante og givende leseopplevelser var boka «Klimaglede» av Brita Helleborg. Hun gir i boka 5 nøkler til et klimavennlig liv, helt «fri for dårlig samvittighet». Grunnen til at denne boka skiller seg ut fra andre liknende bøker, er at forfatteren kopler sammen kunnskap om hjernen med kunnskap om klima, og gir leseren noen redskap for endring uten at det blir en rekke «burde». Å kritisere folk eller skremme folk til å ta vare på klimaet, fungerer som regel dårlig, for vi liker ikke å bli kritisert. Vi liker å bestemme selv hva vi skal gjøre noe med. Og hjernens automatiske reaksjoner hindrer oss i å handle hvis den oppfatter at noe er vanskelig. Når vi vet at noe er mulig, får vi derimot hjelp av hjernen til å til å overvinne hindringene.

Første nøkkel er: Du duger. Det å ha en positiv innstilling til seg selv og hva man kan få til, har ifølge forfatteren veldig mye å si. Å trene bevisst på å si til seg selv «Hva kan skje hvis jeg lykkes» heller enn «hva kan gå galt», gir oss lyst til å forsøke å bidra positivt. Når vi klarer å gjøre en positiv endring, får vi belønning fra hjernen i form av gode følelser. Det minner meg på den fine sangen av Moddi: Det som berge meg.

Nøkkel nummer to er: Start reduseringen. Du er sikkert allerede i gang med å redusere forbruket, men hvis du ønsker å kjenne mer på klimagleden, kan du øve deg i å finne glede i noe annet enn å skaffe deg ting. Det kan være så enkle ting som å bade mer, kjøre mindre bil, dra på kortere reiser, reparere i stedet for å kjøpe nytt. Når du gjør dette, er du med på å redusere klimaavtrykket. Alt hjelper!

Den tredje nøkkelen er: Velg selv. Vi mennesker liker å ha kontroll og ta egne valg, heller enn at andre maser på eller bestemmer over oss. Vi liker ikke endring, men når vi selv finner motivasjon ved endringer, så får vi likevel glede av det. Du kan være med å inspirere andre ved å snakke om hva du liker ved å være klimavennlig. Inspirasjon fungerer mye bedre enn kritikk. Flere enn du tror ønsker å leve klimavennlig!

Nøkkel nummer fire er: Følelsene hjelper. Å ha det godt og være rolig, uten stress, hjelper hjernen til å tenke logisk og ta gode beslutninger. Autopiloten eller den primitive hjernen handler på automatikk slik den har lært seg å reagere, men ved å stoppe opp og reflektere over reaksjonene våre, kan vi tåle også de negative følelsene og undersøke hvorfor vi reagerer som vi gjør. På sikt kan dette gjøre oss i stand til endring og bevisst velge det vi vet er bra for oss selv og for klimaet.

Den femte og siste nøkkelen er: Det kan gå. Vi må sammen gi hverandre håp om at alt vi gjør for å bedre klimaet har effekt, og siden klimaendringene er menneskeskapte, har vi mennesker også mulighetene til å gjøre noe med dem! Å bare fokusere på det negative gjør oss passive, derfor er det å vite sikkert at vi kan og vi vil gjøre det som er bra for klimaet, en viktig motivasjon for å fortsette.

Etter å ha gjennomgått disse nøklene en gang til, tenker jeg at dette er nøkler som kan bidra til endring også i mange andre sammenhenger. Om du ønsker endring eller gjøre bedre valg for deg selv for fremtiden, så handler mye om dette:
– Du duger
– Start med en liten endring
– Velg selv hva du skal fokusere på; en ting av gangen
– Anerkjenn følelsene og at det kan kjennes vanskelig å endre seg
– Det kan gå

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om gleden ved å unnvære. Å bruke mindre gir meg stor glede, det samme gjør gå- og sykkelturer som transportmetode. Å spise kortreist og kaste minimalt med mat gjør meg også glad. Å kunne bruke symaskinen til enkle reperasjoner og få klær til å vare lengre, gir en god følelse. Det samme gir gleden ved å låne og låne ut, i stedet for å eie alt selv.

Hva gir deg mest klimaglede?

Publisert i Grønn hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

To toppturer i Setesdal; Ørnenapen og Kleppnapen

Skrevet juli 27, 2024 av annegretekaspersen

Etter å ha blitt inspirert av Marits turblogg flere ganger, tok vi en litt lengre kjøretur i dag og fikk to flotte toppturer i Setesdal, begge fra Marits blogg. Takk for fine beskrivelser!

Først kjørte vi forbi Lauvdal, mot Bygland og fant parkeringsplassen som anvist. Det stod et par biler der fra før, og stien var lett å finne. Det var mye blåbær og bringebær allerede fra starten, så vi måtte ha noen smakepauser før vi gikk videre. Det var bratt og enda brattere sti oppover. Jeg trengte flest pauser, og måtte stoppe stadig vekk for å få roet pust og puls. Etter en halvtimes tid, flatet terrenget litt ut og det var deilig. Så var det de siste kneikene til toppen. Vi brukte 50 minutter opp og ble premiert med en nydelig utsikt på toppunktet Ørnenapen. Vi valgte å bare ta drikkepause her, for vi hadde kost oss med bakverk fra Moseids bakeri i bilen på vei opp, så vi var ikke sultne ennå. Etter litt drikke (og mer blåbær i munnen), tok vi turen ned igjen. Det var sleipt flere steder, så vi måtte ta det rolig.

Ørnenapen. Det er så bratt som det ser ut, så jeg var glad for at det ikke var med noen små barn.

Vi kjørte så videre oppover dalen og tok inn til Årsaksbø og videre forbi Sandnes. Vi lette litt etter neste startplass, men fant et blått merke, og skjønte at vi måtte være på riktig sted. Også her gikk det bratt oppover, men her var det traktorvei og ikke sti. Den var ganske gjengrodd med gress i starten, og ikke bare blåbær og bringebær, men også ganske mye markjordbær, midt i traktorveien. Vi gikk oppover og oppover og jeg måtte igjen be de to andre holde igjen på tempoet, for jeg måtte ha noen pustepauser. Etter 40 minutter var vi oppe på setra som beskrevet, men vi gikk rett forbi og ut på tuppen Kleppnapen. Endelig var det matpause, og det smakte helt nydelig! Utsikten var fantastisk også her. Vi lå rett ut i lyngen og kokte kaffe og satt lenge og nøt finvær og utsyn. Det var paragliding-treff på Bygland, så rett som det var, fikk vi se noen hengende over oss på himmelen.

Utsikt mot nordvest fra Kleppnapen.
Røsslyngen blomstrer allerede.

På vei tilbake gikk vi innom setra, et koselig sted. Høye grantrær, lette hvite sommerskyer og fjorden der nede omkranset den. Vakkert som bare det. Så var det nedstigning igjen, og det kjentes litt i knærne etter to bratte turer ned, men veien var lettere å gå, og det var bare å la tyngdekraften virke. Ved siden av oss fosset bekken på den ene siden, og på den andre siden var det et nydelig grønt teppe av mose over steiner, trær og skogbunn. Virkelig en flott tur dette også.

Snart nede igjen ved Åraksfjorden.
Publisert i Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ferieoppsummering

Skrevet juli 21, 2024 av annegretekaspersen

3 uker ferie
3 gudstjenester
3 bad i sjøen
2 cafébesøk
2 klassiske (gratis)konserter
1 tv-titting (ble lei og sluttet å se pga. reklamekanal)
1 film (Women talking – anbefales!)

10 bøker (se Goodreads)
4 podcaster
Litt radio
Ingen festivaler

Mye surdeigsbaking
For mye scrolling
Lite strikking
Passe mye bærplukking
Nok is

Søgne-Kristiansand-Ogge
Hytte-hjemme-telt

Ingen båtturer
Mange kajakkturer
Enda flere løpeturer
Mye avslapning

Mange familietreff
Jentene hjemme
Noen vennesamvær
Fine venninnetreff

Mye sol
Noen regnværsdager
Kjølige morgener
Kalde kvelder
Varme samtaler
Nok kjærlighet
Nok stillhet
Noe enkelhet
Endel langsomhet
Mye takknemlighet

Publisert i Hverdag | Merket med | Legg igjen en kommentar

Aktivitet og ansvar

Skrevet juli 16, 2024 av annegretekaspersen

«Egen helse er den enkeltes ansvar», uttalte Johan Kaggestad til Dagsavisen i 2014. Det er ikke mindre sant i dag, 10 år etter. I podcasten «Lavterskel» hvor sønnen Mads Kaggestad ble intervjuet nettopp, fortalte han om farens enorme engasjement for folkehelsen, blant annet ved å få aktivitet inn som en del av behandlingen av mennesker med psykiske plager på Modum Bad. Å være aktiv er å ta ansvar for egens fysiske OG psykiske helse.

Alle kan være aktive. Dersom du ligger i dag, kan du begynne med å sitte. Dersom du sitter, kan du begynne å gå. Dersom du går kan du begynne å gå raskt. Så må man bruke den tiden det tar på venne seg til en ny aktivitet. Kroppen vil helt sikkert protestere, for hjernen vår er programmert til å mislike ubehaget i å gjøre nye ting, både ny aktivitet og andre endringer. Men ubehag er ikke farlig! Tvert imot, litt ubehag når man øker aktivitetsnivået betyr at kroppen må jobbe litt, og det er akkurat denne jobben som gir bedre helse.

På NRKs nettside i går, var det en reportasje om Axel Staib på 79 år som planlegger å løpe fra Moss til Trondheim for å hedre sin avdøde treningskamerat. Det var rørende å lese. Axel begynte å løpe som 67-åring, og er et eksempel på at det aldri er for sent å begynne å være aktiv. Hans råd til mennesker som vurderer å begynne å løpe er: «Det er viktig å berre snøre på seg skoa, komme seg ut og springe, sjølv om det kjennest tungt i starten.» Han kjente også selv på motstanden mot å komme seg ut, men han valgte å heller løpe mange rolige turer enn å løpe fort og hardt.

Du er kanskje motivert for å være aktiv, men har prøvd før og gått lei. Hva er det som gjør at man kan finne glede i aktivitet over tid? Her er noen råd jeg har samlet gjennom de siste årene:
– Motivasjon er det som får deg i gang, vaner er det som holder deg gående. Du må lage deg en vane som gjør at du ikke hver gang vurderer om du skal trene, men bare gjør det. En begynnelse kan være å gå en rask tur hver tirsdag og søndag, uansett form og uansett vær.
– Lag avtale med en venn eller flere, i alle fall på en av treningsdagene. Du er ikke alene om å synes det er vanskelig å holde på en god vane. Din venn til antakelig takke deg siden.
– Finn en aktivitet som du liker. Dette må du gjerne bruke litt tid på, for kroppen vår liker som regel ikke noe som er nytt, uansett hva. Men har du alltid hatet å løpe, er det kanskje dansing du skal drive med? Eller har du aldri likt å gå tur, så kan du kanskje prøve å sykle? Eller kan det være at du alltid har drevet deg for hardt når du har trent tidligere, slik at du har gått på en smell og gått lei? Start rolig og bli vant til aktiviteten først, så kan du vurdere å øke fart eller intensitet på sikt. Du har god tid.
– Noen trigges av mål. Et mål kan være å delta på et løp på høsten der du velge å enten gå eller løpe 3 km eller 5 km, f.eks. Rosa sløyfe-løpet som arrangeres i mange byer. Har du ikke vært aktiv til nå, kan du bruke resten av juli til å bli vant til å gå 1 km, august 2 km, september 3 km og så er du klar til oktober.

Jeg undrer meg ennå over hvor mye en gå- eller løpetur kan ha å si for humør og følelser. At en tung dag kan kan bli så mye lettere av å komme seg ut og lufte seg, er helt fascinerende. Jeg vet om mennesker som jogger 3 ganger i uken utelukkende for å hjelpe seg selv mot tankekjør, uten motivasjon til å komme i bedre form. Når beina begynner å bevege seg, slipper maset i hjernen taket.

For 12 år siden bestemte jeg meg for å komme i gang med aktivitet, og fikk ei venninne med på avtale om å løpe et 10-kilometeres løp noen måneder etter. Jeg var da ikke i stand til å jogge rolig mer enn 1 km, da ville ikke beina mer. Vi klarte begge å fullføre 10-kilometeren, hun mye raskere enn meg, men jeg hadde nådd et mål, og ikke minst hadde jeg kjent på mestringen av å ha en kropp som fungerte. Mestringsfølelsen og helsegevinsten er min viktigste motivasjon for å fortsatt være aktiv. Fysisk og psykisk helse er viktig, og du og jeg har et ansvar for å ta vare på egen helse, både for vår egen del og for menneskene rundt oss. Det er mange negative krefter som hindrer oss, alt fra fjernkontroller, stresslesser, skjermer og vår primitive hjerne. Men det er også mange gode krefter som ønsker å hjelpe deg, blant annet dine medmennesker, motivasjonsgrupper på Facebook, naturen, din bevisste hjerne og lykkehormonene som vil gi deg gode følelser når du har kommet i gang.

Veien ligger der klar for deg!

Publisert i Oppmuntring, Trim | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bra bær

Skrevet juli 12, 2024 av annegretekaspersen

Utstyrt med gode sko, en plukkekopp og lange bukser, tok jeg en tur ut mellom regnbygene for å plukke bringebær. Det er ennå tidlig sommer, og få bringebær er modne, men på de mest solfylte stedene fant jeg nok bær til en porsjon syltetøy. Det finnes ikke noen bedre sommersmak enn smaken av nyrørte bær med sukker.

Mens jeg stod der i skråningen, og strakk meg etter bærene som det var vanskeligst å komme til, slo det meg at jeg ofte ser mennesker som jeg ser bringebær: Jeg ser de fine og store bærene som henger lett tilgjengelig. Jeg ser ikke før etterpå at de er støvete og overmodne og ikke så fine som de først så ut. Når jeg anstrenger meg litt, finner jeg de beste bærene, de som henger litt bortgjemt og utilgjengelig, de jeg må jobbe litt for å få tak i, de som skjuler storheten sin og holder seg litt i bakgrunnen. Bærene som «roper høyest» og alltid står fremst, er ikke alltid de som har mest verdi på innsiden. Mens de jeg må jobbe litt for å komme i kontakt med, de som holder seg litt i bakgrunnen, de som har noen andre kvaliteter, de er mye mer interessante.

Ofte farer vi fort forbi og ser ikke hva som møter oss. Vi ser bare fasaden, bare den røde yttersiden. For å komme forbi, må vi stoppe opp, ha tid, sjekke nøyere, være litt nysgjerrig. Kanskje løfte litt på det ytterste laget og se under. (Visste du at undersiden på bringebærbladene kan være kritthvite?) Kanskje finner vi det vakreste og fineste etter lang tids leting.

I skråningen måtte jeg sette fra meg plukkekoppen for å komme til de aller mest utilgjengelige bærene. Jeg måtte ha begge hender fri; ei hånd til å plukke med og ei hånd til å holde meg fast. Noen ganger må jeg sette fra meg mitt eget, det jeg har skaffet meg, det som er er mitt, for å kunne se det nye, det andre, det mest verdifulle. Det nytter ikke å være full av meg selv hvis jeg ønsker å møte den andre. Jeg må la mitt eget ligge, sette egne interesser til side for å virkelig se den andre og for å rekke ut ei hånd.

Røde skatter i naturen.

Bringebærene jeg plukket var av ulik kvalitet, men alle røde bær fikk bli med i koppen. De mindre modne får smak av de mest modne, de stygge blander seg med de fine og sammen blir de det syltetøyet som smaker aller best.

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vandretur i England oppsummert

Skrevet juni 19, 2024 av annegretekaspersen

Turen er over, og minnene bevart. Før turen startet, ønsket jeg å gjøre turen til en pilegrimstur for meg selv. Jeg har gått noen dagsturer som pilegrim i nærområdet hjemme, arrangert av egen menighet, men ikke over tid. Jeg var nysgjerrig på hva som kunne skje med kropp og sjel hvis jeg valgte å fokusere på noen enkle sannheter underveis mot målet. Målet for vår tur var ikke et hellig sted, så turen i seg selv var målet. Men oppbruddet fra hverdagslivet og fokuset jeg valgte å ha, var som en annen pilegrims fokus. Historisk sett har mennesker gått fra St. Ives til St. Michaels Mount like utenfor Penzance, St. Michaels way, men ikke omveien rundt halvøya som vi gikk.

Jeg tok utgangspunkt i Kristuskransen, og fulgte anvisningene for pilegrimer. Lønnebo skriver at Kristuskransens oppgave er å «føre deg nærmere Gud, hjelpe deg til å finne deg selv og fordype ditt fellesskap med alt og alle». Og «Du bør be ofte, ikke fordi Gud glemmer deg, men fordi du glemmer Gud. Du bør be for å kunne se på alt du møter med kjærlighetens blikk.»

St. Helenas Oratory

Følgende bønner ble fordelt på de ulike dagene:

«Du er evig, du er nær meg, du er lys og jeg er din.»

«I din stillhet får jeg være, taus og ordløs, uten krav.»

«Hvor jeg meg i verden vender, er min fremtid i Guds hender.»

«Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»

«Rens meg, så blir jeg ren. Helbred meg, så blir jeg hel.»

«Allt ju vilar i min Faders händer, skulle jag som barn väl ängslas då?»

«Du som har deg selv meg givet, la i deg meg elske livet.»

«Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.»

St. Marys church, Penzance.

Den første bønnen ble den «største» for meg. Kanskje fordi det var starten på turen, og jeg var full av forventning. Det at Gud som er før alt, fra evig tid, er og vil være nær meg, ett menneske av mange her på jorden, er en svimlende stor tanke. At jeg får være hans barn er enda større.

Den siste bønnen har jeg brukt tidligere som en rytme å gå etter også på kortere turer. Det fungerer.

Underveis på turen la jeg merke til spor av gudstro. Vi passerte kirka i Zennor, St. Senaras Church første dagen. Dag 2 endte turen i St. Just, og selve bynavnet henspeiler på en helgen. Den tredje dagen startet vi på Cape Cornwall, og her lå det ruiner etter St. Helenas Oratory, et kapell fra romertiden. Dagen etter passerte vi en vannkilde der historiske kilder kunne berette at det hadde vært utført dåp for dem som bodde for langt borte fra kirka. Siste dagen gikk vi forbi et keltisk kors, satt opp til minne over en ung mann som døde etter fall fra klippen.

Eikenøtta var symbolet og veiviseren for kyststien.

Underveis fulgte vi stiene, kartet og merke-pålene med eikenøtter. Og jeg ble gående og tenke på: Hvilke veivisere har vi for andre deler av livet? Følger vi et kart, en oppmerking av andre eller tradisjoner? Gjør vi bevisste veivalg, eller følger vi strømmen? Hvordan blir vi villige til å vandre Guds vei? «Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»

Jeg reflekterte også over hvor heldig jeg var som fikk mulighet til å ta denne turen og få dette avbrekket fra hverdagen. Var det en god ting å gjøre? Bryr Gud seg om pilegrimsturer? Jeg går på tur av egen interesse. Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Mens jeg vandret, tenkte jeg på at at vi er mennesker og Gud er Gud. Jeg tror ikke vi kan bli mer åndelige for Gud. Tvert imot – kanskje Guds vilje er at vi skal bli mer menneskelige?

Underveis fikk jeg også kjent på friheten ved å ha lite med. Det var få valg når det gjaldt klær og skotøy, og det var ikke aktuelt å handle noe siden vi skulle bære alt med overalt. Jo mindre man dro på, jo lettere ble sekken (og turen). Friheten ved å unnvære, er en god frihet.

Jeg valgte å gå med Kristuskransen som et armbånd og et korssmykke av tre rundt halsen på hele vandringen. På forhånd hadde jeg tenkt om det kanskje kunne gi meg kontakt med andre kristne eller at noen var nysgjerrige på intensjonen med turen, men det skjedde ikke.

Neste gang jeg skal gå pilegrimstur, skal jeg gå fra Tveit kirke til Oddernes kirke. Vil du bli med, legg igjen en kommentar på bloggen! Dato for turen er 31. august.

Publisert i Kristendom, Reise, Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vandretur i England, del 7

Skrevet juni 15, 2024 av annegretekaspersen

Fredagen kom, og det var nesten litt vemodig. Siste vandredag. Vi startet i Porthcurno, og fikk en ganske kraftig stigning fra starten med full sekk. Det var bare å ta pauser inni mellom og få kontroll på pusten og pulsen. Vi hadde spesielt god tid denne dagen, for vi skulle gå helt til Penzance i dag, siste stopp, og trengte ikke tenke på buss på slutten av dagen.

Godt med lange bukser i partier med mye brennesler og annen vegetasjon.

Lunsjpausen denne dagen var planlagt; vi skulle gå til Lamorna Cove. Dette var også en av de bittesmå landsbyene med en håndfull bygninger, ei strand med båter og en liten bilvei som adgangsmulighet utenom kyststien. Vi gikk også denne dagen i flott landskap, men med mer vegetasjon og færre klipper. Noen hadde vært og klippet gresset langs stien, og vi sendte en takknemlig hilsen. Selv om det var varmt, valgte jeg å gå med lange bukser, for det var mye brennesler langs stiene og det var deilig å slippe å tenke på om jeg kom borti dem.

Cream tea: Engelsk te med melk og scones med clotted cream og syltetøy.

Da vi kom til Lamorna, møtte vi flere mennesker. En av dem lette langs stien etter nøkkelen til en gammel rustholk av en bil og spurte om vi ville hjelpe å se etter den. Han fant den selv en liten stund etterpå. Ei annen, ei eldre dame, beklagde seg overfor oss at «det var mye finere i Lamorna for noen år siden». Hun mente stedet hadde forfalt, og vi kunne lett se for oss at det kunne vært mye finere og mer velholdt enn det var. Likevel – vi hadde en fin pause og ble nesten litt for mette etter både matpakke og cream tea. Endelig fikk jeg smakt på clotted cream! Jeg synes det var godt, men det smakte ikke så mye, men sconesene var akkurat sånn som jeg håpet; saftige og smulete på en gang.

Det var utrygt for regn, og ganske grått, så vi ble sittende litt under tak utendørs for å se om vi skulle drøye litt, men da regnet uteble, ruslet vi videre.

Ganske bratte partier også denne dagen.

Fra Lamorna gikk turen først rett oppover, men så flatet stien ut og vi gikk gjennom en liten skog, naturreservatet «Kemyel Crease Nature Reserve». Her var det andre vekster enn vi hadde sett før, og selv om vi ikke så dem, kunne vi høre at det var et sted fuglene trivdes. Bakken var mer fuktig her, så det var godt å gå på stabile og stødige fjellstøvler.

Foto: Phillip Kaspersen

Da skogen var passert, kom vi inn på vanlige veier og langs bebodde steder. Vi nærmet oss den litt større fiskerlandsbyen Mousehole. (Hvem kommer på å kalle en by for «musehull»?) Det var mange flotte eiendommer langs med veien, og den ene hagen var vakrere enn den andre. Det var fremdeles grått vær, men regnet kom aldri.

Blomstrende hager nær Mousehole.

Vi tok en oss en god pause i Mousehole og satt og så på andre turister, på fiskebåtene i havnen, den massive moloen og leste om sabotasjen mot tyskerne under 2. verdenskrig.

Det var lavvann i Mousehole mens vi var der.

Så var det rusle videre langs bilvei til Newlyn, nok en liten fiskelandsby. Mange av restaurantene i de større byene annonserte at de serverte fersk fisk og annen sjømat fra Newlyn, så det var tydelig at det var mye fiskeleveranser her. Da måtte vi jo smake på et krabbesmørbrød, og det var ordentlig fersk og god krabbesmak, sånn som vi er vant med på Sørlandet. Jeg spaserte opp til ei kirke i nærheten for å takke for turen, men den var dessverre stengt.

Dermed gjensto bare de siste kilometrene inn til Penzance og overnattingsstedet «The Pirate Inn». Penzance har tydeligvis en historie med smugling og sjørøvervirksomhet, og tar vare på historien på ulikt vis. Vi så ingen pirater, men det var nydelig å komme frem til rommet som stod klart til oss. Selv om siste del av turen var på asfalt og ganske flatt, så hadde vi gått 19 km og kjente det i kroppen.

Så var vandringen slutt. Vi hadde vandret store deler av turen i områder definert som Cornwall Area of Outstanding Natural Beauty (AONB). 27% av Cornwall har AONB-merking, med samme status og beskyttelse som en nasjonalpark. Det er imponerende hva de har fått til av sammenhengende kyststi når mye av arealet er i privat eie. Jeg håper turgåere og lokalbefolkningen sammen klarer å ta vare på området videre!

Publisert i Reise, Tur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vandretur i England, del 6

Skrevet juni 15, 2024 av annegretekaspersen

Torsdagen startet med busstur til Lands End, der turen tok slutt i går.

Enys Dodnan Arch ved Land´s End.

En av turens høydepunkt foruten naturopplevelsene, var for meg å komme til den bittelille landsbyen Porthgwarra med den lille stranda, noen få båter og verdens koseligste cafe hvor de hadde nydelige hjemmelagede kaker og ordentlig god kaffe. Her satt vi ute i en hage under parasoller og bare slappet av og nøt stemningen, maten, pausen og omgivelsene.

Stranda i Porthgwarra.
Det var bilvei helt frem hit, så mange tok turen til bukta uten å være på vandretur.

Vandreturen videre herfra gikk på ganske smaler stier, og vi møtte mange mennesker på vei fra Porthcurno der vi var på vei til, så vi stoppet stadig opp og slapp hverandre forbi. Denne dagen snakket min mann og jeg om hvor forskjellig landskapet så ut fra ulike perspektiver. Så man seg tilbake, fikk man en helt annen følelse enn når man gikk og så fremover. Ikke lenge etter at vi hadde reflektert noe over dette, kom noen venninner gående på stien, og den ene av dem fortalte ivrig til de andre om en felles venns annerledes perspektiv, og hvor forskjellig dette ga seg utslag. Da vi litt senere gikk forbi Minack Theatre og gikk ned mot Porthcurno Beach, stod det flere voksne og malte bilder og de hadde også forskjellige perspektiv. Ordet perspektiv kommer fra latin «perspicere» og betyr «se gjennom» eller «se tydelig». Dagen ble en øvelse i ulike perspektiv.

Porthcurno var målet for dagen. Da vi kom frem, var det ennå litt tid til bussen kom, så da gikk vi ned på den store strand like ved. Jeg ville kjenne om vannet var varmere her mot sørøst, men etter å ha vasset ei stund, var det tydelig at sjøen var ganske kald her også, kanskje rundt 12-13 grader. Porthcurno har et telegrafmuseum, da den første telegrafledningen mellom Europa og USA gikk fra dette området.

Denne dagen gikk vi ikke mer enn 9,5 kilometre, men det var likevel mange nydelige opplevelser. På bussturen hjem satt vi oppe i friluft, og det ble en frisk tur hjem sammen med flere andre turgåere. På kvelden tok vi en tur til Penzance eldste Pub, «Turks head» som har vært der kanskje så langt tilbake som til 1200-tallet, og hvor smuglere og pirater har holdt til i tidligere tider. Etterpå spaserte vi tilbake til leiligheten langs havnepromenaden som var pyntet med lyslenker som ga oss assosiasjoner til Miami Beach.

Publisert i Reise, Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar