Når virkeligheten er slik den er….

Skrevet juni 15, 2025 av annegretekaspersen

…. og ikke slik vi synes den burde være.

Kroppen er ikke slik jeg synes den burde være. Mannen er ikke slik jeg synes han burde være. Huset er ikke slik jeg synes det burde være. Været er ikke slik jeg synes det burde være. Helsa er ikke slik som jeg synes den burde være. Ikke jobben heller. Ikke andres meninger heller.

Byen er ikke sånn som jeg synes den skulle være. Ikke verden heller. Det er for mye krig. Det er for lite sol. Det er for mange stengte gater. Det er for lite godhet. Det er for mye sykdom og for lite raushet. Jeg er ikke sånn som jeg burde være.

Hva så? Hva når virkeligheten ikke er slik som vi synes den burde være?

I et innlegg på instagram kom jeg tilfeldig over en foredragsholder som påsto at det bare finnes tre ulike problem-kategorier i verden: Problemer man ikke kan gjøre noe med, problemer man kan gjøre noe med og tenkte problemer. Når virkeligheten er slik vi synes den ikke burde være, er det stort sett av typen «problemer man ikke kan gjøre noe med». Jeg kan kanskje gjøre noe med kroppen og kanskje helsa også. Men menneskene, været og verden kan jeg gjøre fint lite med. Det er som det er.

Så hva skjer da når jeg synes at virkeligheten burde være annerledes? Jo, da kommer bekymringene. Uroen. Stresset. Usikkerheten. Frykten. Vondt i magen. Vondt i hodet. Vondt i nakken. Stramme muskler. Spenninger. Alt dette som kroppen er bærer av når sinnet vårt er urolig. Og så prøver jeg å komme meg unna virkeligheten. Synke inn i sløvheten bak tv-en eller mobilen. Døyve de ubehagelige følelsene. Presse kroppen hardere. Gjøre mer. Skylde på andre. Være bedre. Være mer.

Jeg vet ikke hvem jeg prøver å lure. Kanskje meg selv, først og fremst. Sinnet vårt, egoet vårt, som hele tiden leter etter problemer å fikse, dramaer å skape, bekymringer å degge med. (For tenkte problemer.) Men så møter man en dag motstand som gjør at de vanlige strategiene med å komme unna ikke fungerer lengre. Du møter deg selv i døra. Du møter virkeligheten slik den er, uansett om du synes den ikke burde være sånn.

Det finnes sikkert mange ulike måter å møte virkeligheten på. Sånn som den er. Jeg synes måten som uro-skolen forklarer det på virker tillitvekkende. Å møte uroen. Føle følelsene. Være urolig. Å kjenne hvordan det er å være meg midt i uroen. Midt i virkeligheten som er slik som jeg synes den ikke burde være. Det er ubehagelig. Det er vondt. Men det store spørsmålet er: Finnes det noe bedre og rikere på andre siden? Finnes det ro etter uroen? Finnes det noe godt bak det vonde? Kan vi klare å leve i virkeligheten slik den er?

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Tur langs kysten

Skrevet juni 1, 2025 av annegretekaspersen

I dag fant jeg spontant ut at jeg ville prøve meg på en bit av kyststien vest for Kristiansand. Jeg har flere ganger vært innom nettsidene kyststi.no men oftest gått øst for byen her jeg bor. I dag tok jeg buss til Kolsdalen og begynte å gå fra gangveien ved nikkelverket. Jeg fulgte anvisningene fra nettsiden, men fant ikke alltid ut hvor veien gikk ut fra beskrivelsene. Det er nok nødvendig å laste ned gpx-spor, men jeg må først finne ut hvordan. En vakker dag skal jeg kanskje det….!

Første hindring på turen kom like etter Hennig Olsen der det gikk en sti ut langs sjøen. Det var helt nytt område for meg, og jeg var usikker på om broen ville holde meg og om hva som fantes på andre siden:

Ganske falleferdig og litt skummel….

Jeg kom meg forsiktig over, og klatret over noen sperrebånd (!) og fikk en flott rundtur rundt Myren gård. Det er mange år siden jeg var her sist, og jeg var ikke klar over at det var turstier og fine plasser langs sjøen like her. En ekstra bonus var det gøye kunstverket på treet som har vært omtalt i avisen.

«Tresnitt 1/1» av Stuart Ian Frost.

Etter runden rundt Myren gård, gikk turen videre gjennom boligområdet på Fiskåtangen. Det var en stolpe som viste vei til «noe» – men usikkert hva, like ut fra Myren Gård.

Denne veien – til hva, tro?

Ut fra beskrivelsene fant jeg veien til den grønne lungen gjennom skogen, og fikk et fint strekk i fredelig skog med fuglesang og fuktig skogbunn etter nattens regn. Det var flere stier, og jeg prøvde å alltid velge den som gikk til venstre og mot sjøen, men så var jeg så nærme Elkem at jeg likevel valgte det som ut til å være en hovedsti mer mot høyre. Plutselig var jeg ved en stor bygning som antakelig var en slags bolig og som ikke var langs ruten. Jeg gikk tilbake igjen og fant en annen vei ut blant stiene og havnet på Vågsbygdveien ved Trekanten. Videre gikk veien inn ved Eplehagen barnehage og ut igjen på veien ned mot Lumber.

Ved Lumber brygge er det bygd flere store leilighetskomplekser, og her var det gjort tilgjengelig en fin sti rundt området helt ned til sjøkanten. Jeg var sulten og spiste nistepakken i sola her med nydelig sjøutsikt og god støtte for ryggen.

Nydelig plass for en pause i sola!

Etter å ha funnet ei trapp opp til boligene ovenfor, havnet jeg tilbake på Lumberveien i stedet for å komme meg over til Jaktoddveien. Jeg gadd ikke å gå tilbake og lete, for det var så mye nybygg i området. Jeg gikk derfor på gangveien rundt til Vågsbygdveien og ned til Auglandsbukta. Jeg var litt snurt for at bensinstasjonen var stengt her, for jeg hadde gledet meg til en sjokolade!

Jeg gikk videre mot Storenes, og gikk først ut langs båthavna, men der kom jeg ikke videre, og etter å ha stusset litt på skiltingen, fant jeg veien ut og den fine rundturen som var beskrevet på kyststi.no. Jeg benyttet også anledningen til å gå på do her, siden det antakelig var eneste mulighet. Etterpå var det et strekk som ikke var så spennende bort til Kjosbukta.

Da jeg kom til Andøya ble jeg veldig i tvil om veien. Jeg gikk først ut ved det gamle vertshuset som nå huser en frisør og fysioterapeut, og kom forbi noen flotte eiendommer hvor det ble dyrket vindruer. Da jeg kom til enden av veien, så folkene der så rart på meg, at jeg antok at jeg ikke skulle videre og gikk tilbake til hovedveien inn til Andøya. Her synes jeg beskrivelsen av veien var vanskelig, og jeg gikk bare hovedveien ut helt til Andungen barnehage. Til venstre her var det ei nydelig bukt, og jeg tok en pause på benken mens jeg så en padler komme inn og gå i land. Jeg fikk en flott runde langs sjøen herfra og helt rundt til Løvika 50/52. Jeg følte meg tidvis som et barn på holmetur, for det var litt klatring på svabergene mot Bragdøya, og lite sti, og jeg lurte på om jeg ville finne en farbar vei helt rundt. Men det gjorde jeg, og jeg traff på en hyggelig familie underveis med stolt sønn som viste frem dagens fiskefangst.

Utsikt til innseilinga og Superspeed. Nydelig med tilgang til svaberg og sjø!
Logg fra de to hovedstrekkene. Jeg gikk også tilbake til Kjosbukta og busstoppet der, fordi det var en stund til bussen kom.

Fra Løvika gikk jeg tilbake til hovedveien, for da synes jeg turen hadde vært lang nok. Alt i alt ble det en flott dag på tur i nærområder jeg aldri før har vært i. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at om jeg gikk feil, så skulle jeg bare nyte omveiene og muligheten til å bli kjent også der. Jeg hadde også et mål om å ikke skynde meg, men ta meg god tid. Det gikk ganske bra, og jeg stresset ikke underveis. Men pausene blir korte når jeg er alene. Når maten er spist og kaffen er drukket, vil jeg raskt videre.

Har du lyst å bli med på tur, så vil jeg gjerne ha selskap neste gang!

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Torsdagstanker

Skrevet mai 22, 2025 av annegretekaspersen

Torsdagskvelden er her. Denne kvelden som ligger kloss oppi helga, med forventninger om fredagshygge på jobb og fri de neste dagene. Bare de mest nødvendige huslige pliktene har blitt gjort i ettermiddag, og ellers har det vært avslapning i stua med strikketøyet i hendene og musikk på anlegget. Musikken er «Elegy for the Artic» av Ludovico Einaudi og strikketøyet er en rullegenser til mitt lille, ganske nyfødte, barnebarn. I bakgrunnen går tørketrommelen sin taktfaste gang, og vannet sildrer i oppvaskmaskinen. Lyden av engasjert prat oppe fra ungdomsrommet blander seg inn. Utenfor har regnet trukket seg bort og en skarp og klar vårluft har gjort seg synlig.

Jeg lar tankene komme og gå, og de farer av gårde med alt og ingenting. Tanker om det som var i går, og dagen før der, og om det som skal komme. Tankene er alle andre steder enn akkurat her. Tankene er alle andre steder enn akkurat nå. Men akkurat her og akkurat nå er jeg bevisst på hvor tankene befinner seg, og prøver å samle oppmerksomheten om øyeblikket. Og i akkurat dette øyeblikket er det godt å være. Tankene får hvile en stund, og jeg blir bevisst på hvor jeg er, bevisst på kroppen, på pusten og omgivelsene. Og det oppmerksomme nærværet får bli en stund, til det glipper ut igjen mellom fingrene og forsvinner i tanker igjen. Og jeg finner teksten og sangen til nylig avdøde Lars Martin Myhre:

Tankene tumler i øst og i vest.
Vi maser og mumler som mennesker flest.
Det styres og streves hver bidige dag.
Men livet skal leves, og vi lever i lag.

Men hva skal jeg tro på når verden blir sort,
og ingen kan vise meg vei?
Når grunnen jeg stod på med ett faller bort,
da tror jeg, da tror jeg på deg.

Livet skal leves. Også på en helt alminnelig torsdagskveld.

Publisert i Hverdag, Musikk | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Pilegrimstur

Skrevet mai 10, 2025 av annegretekaspersen

I dag gikk turen fra Oddernes kirke til Søgne gamle kirke. Turen er et ledd i å gjøre kjent de 12 middelalderkirkene i stein i Agder, og som pilegrimsmål kalt Agder-leden. Søgne gamle kirke er ikke fra middelalderen, men er likevel med (sammen med Harkmark kirke), fordi strekket fra Oddernes til Spangereid er så langt. Totalt er det dermed 14 kirker i Agder som er med i leden. Alle kirkene har et stempel og man kan få «samle kirker» i et eget pilegrimspass.

Vi begynte med morgenbønn, sang og lesing i Oddernes kirke til kirkeklokker som kimte for oss.

«Dit jeg går, vet dere veien». Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Etter morgenbønnen kjørte vi til Kjerrane der vi startet vandringen. Turen gikk først til Kvislevann der vi hadde en liten rast, med lesing og bønn. Turen langs postveien (Vestlandske hovedvei) var lettgått på sti, og praten gikk lett mellom deltakerne som kom fra ulike deler av Agder. Ved Farvannet ble vi plukket opp av minibuss og kjørt til Volleberg der vi gikk en stund i stillhet over Bringeheia. På toppen hadde vi hovedpause med medbrakt niste og kaffe.

Fredens Gud, la det regne,
regne med fred ifra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte,
fyll det med kjærlighet og fred.

Det var deilig i sola og vi fikk kjast med sidemann eller -kvinne og blitt kjent med noen nye mennesker. De fleste ukjente, men i et godt fellesskap av mennesker som liker det samme: Å gå på tur, å gå i fellesskap, og å gå med Gud.

Og Jesus sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!»

Så gikk vi videre i stillhet på sti ned ved Fiskebudalen til Tjomsevannet. Etter en kort drikkepause ruslet vi videre til Søgne gamle kirke og fikk høre litt historie fra prestegården. På kirkebakken stod kirketjeneren og ønsket oss velkommen, og vi fikk stempel i vårt nye pilegrimspass. Så fikk vi be, synge og feire nattverd sammen.

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Vandring som pilegrim er litt annerledes enn en vanlig tur. Spesielt med så fin innramming som denne turen hadde. Vi vandret med hverandre, i Guds nærhet, i Guds verden. Med de 7 nøkkelordene for pilegrimsturer som alle fikk sin plass: Langsomhet, frihet, enkelhet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.

Takk til alle som gjorde turen mulig!

Publisert i Kristendom, Tur | Merket med , , , | 1 kommentar

Guds rike som et frø

Skrevet mai 4, 2025 av annegretekaspersen

Formidling / preken holdt på Barnas gudstjeneste søndag 04.05.25 i Oddernes menighet.

«Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.» Matteus 13, 31-32.

På samlingen på tirsdag sådde barnene frø, og i dag skal vi fortsette å uforske: Hva er himmelriket? Hvor er himmelriket? Og hvorfor likner det på et frø?

Hva?
Himmelriket er som et sennepsfrø, sier Jesus. Da skjønner vi at himmelriket kan være noe veldig, veldig lite. Men så vokser frøet og blir et stort tre, over 3 meter, og da forstår vi at himmelriket også kan være noe veldig stort. Men akkurat hva det er, det må vi undre oss over sammen!

Hvor?
Hvor er himmelriket? Elevene til Jesus spurte ham om akkurat det. Hvor er egentlig himmelriket? Da svarte Jesus: Dere kan ikke se det, det er usynlig, men Guds rike er inne i dere! Vi har alle Guds rike inne i oss, og da vi ble døpt, ble vi døpt til Jesus, og da har vi Jesus inni hjertet og Guds rike kan vokse inni oss! Og når vi har Guds rike inni oss, da er Guds rike usynlig, men likevel overalt! 

Hvorfor likner himmelriket på et frø? 

  • Det er usynlig. De minste frøene er nesten helt usynlige. 
  • Noe lite blir noe stort. Guds rike kan virke langt borte noen ganger. Når vi ser mye vondt rundt oss, når noen er slemme, når barn ikke har mat og kjærlighet, så kan Guds rike virke veldig lite. Men Guds rike er stort, selv om vi ikke ser det. 
  • Et frø trenger å bli omsluttet av jord og få vann og lys og mat. Sånn er det med Gudsriket også. Gudsriket kan vokse når vi gir hverandre kjærlighet, mat og omsorg. 
  • Et frø som ikke blir lagt i jorda, blir ikke til noe annet enn et frø. Jesus han er som dette frøet. Han måtte dø og bli lagt i jorden for at det skulle bli til liv for oss. Jesus sa selv: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Jesus sin død blir til liv for alle oss. 
  • Uten frø, ingen blomster. Hvis ikke Jesus hadde gitt sitt liv, så hadde ikke vi fått liv og frelse. 
  • Frø er verdifulle. De er så verdifulle at det er blitt bygget et lager (et hvelv) for frø på Svalbard, i ei hule langt inne i fjellet, så de skal bli skikkelig godt beskyttet. Alle land i verden sender de mest verdifulle frøene sine hit så ikke noen skal bli borte og glemt. Frøene er så verdifulle at de har laget plass til 4,5 millioner frøtyper, og de blir lagret inne i en hall som er 130 meter inne i fjellet og 130 meter over havet for at ingen oversvømmelser eller noe annet skal kunne ødelegge dem. Så verdifulle er frø! Søk det gjerne opp på nett når dere kommer hjem. 
  • Guds rike er også verdifullt. Derfor har vi fått det inni oss, så ingen kan ta det fra oss. Guds rike, Jesus, er alltid i oss. 
  • Frø har næring i seg, og vi kan spise dem. Vi kan spise f.eks. solsikkefrø. Etterpå kan du få lov å smake på ett! Dere barn spiser for å vokse, og vi voksne spiser for å leve, og vi får krefter av det. Guds rike har også kraft i seg slik at vi kan leve og vokse i troen på Jesus. 

Når vi dyrker frø, så får vi øvd oss i tålmodighet. Det kan ta lang tid for at et frø kan vokse og bli en blomst eller plante. Guds rike kan virke langt borte, men med tiden vokser det seg større og større til det en dag skal være overalt. 

Etterpå skal vi synge en sang om Guds rike som dere kanskje ikke kan, men nå skal jeg si den en gang først, så blir det lettere etterpå: 

Jesus sa til folket: «Nå er Guds rike nær.»​
«Hvor finnes det?» sa folket. «Vi ser det ikke her.»​

Jesus sa til folket: «Guds rike er et frø.​
Det ligger dypt i jorden og vokser ved å dø.​

​Riket er en spire som snart skal bli et tre.​
Den døve skal få høre. Den blinde skal få se.​

Riket er fra himlen, men det er også her.​
Et frø er lagt i jorden. Nå er Guds rike nær.»​

Etterpå skal vi be Fadervår. Og hver gang vi ber Fadervår, så ber vi: «La ditt rike komme». Og når vi ber den bønnen, så ber vi om at Guds rike som allerede er i oss og rundt oss skal få ta mer og mer plass.

Nå vet du at du har Guds rike inni deg. Du vet også hvorfor Guds rike ligner på et frø, og at det kan bli til et stort tre. Og når Guds rike vokser, så blir det et godt sted å være – et sted der vi kan bo og finne glede, trygghet og ro, akkurat slik som fuglene på himmelen som bor i trærne.

Gode Gud, la ditt rike komme. Amen. 

Publisert i Barn, Kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Gudsriket er en gåte

Skrevet april 18, 2025 av annegretekaspersen

På platen «Hosianna» utgitt av Levende lys i tiden barna var små, er det en vakker sang, «Gudsriket er en gåte». Den handler om hendelsene som fant sted i påsken da Jesus døde. Om hvor uforståelig det var for disiplene og hvor uforståelig det også kan være for oss.

I går, på skjærtorsdag, ble kveldsgudstjenesten avsluttet med å rydde av lys og blomster på alteret, fjerne brød og vin, og brette og legge bort den hvite duken. I stedet ble alteret dekket med en sort enkel duk. Lysene i kirka ble slukket og vi gikk ut med ordene: «Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå!» (Mark 14,41) Så gikk vi ut, forsamlingen av mennesker som nettopp hadde delt brød og vin i nattverdsmåltidet. Vi gikk ut til mørkets time og til døgnet som Jesus skal kjempe sitt livs kamp. Sin kamp, vår kamp – og min kamp.

På naboens flaggstang henger flagget på halv stang i dag. Sola skinner og vi skal ut på tur. Likevel er det som en mørk skygge henger over meg. Inni meg er jeg også et annet sted. Jeg står og ser mannen som er utslitt av å bære korset, av piskeslagene, av all ondskapen. Han henger der på korset, i tussmørket pga. solformørkelsen, og ser på meg. Og jeg skammer meg over at det er han som henger der. Han ser på meg og sier med øynene: «Det er for deg».

«Gudsriket er en gåte. Langfredag er dag for å gråte».

Publisert i Kristendom | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

En Gud for den slitne

Skrevet mars 29, 2025 av annegretekaspersen

I dag vil jeg anbefale ei bok – og et Gudsbilde – for den slitne kristne. Eller, egentlig vil jeg anbefale den for alle. For hvem som helst som sliter eller ikke sliter, kristen eller ikke kristen, men som er åpen for at Gud kan romme deg der du er akkurat nå. Mange kristne bøker er dessverre ikke så veldig annerledes enn andre selvhjelpsbøker: Gjør dette, tro dette, be slik, gå dit, bli bedre. Er du som meg, så har du kanskje fått nok av dette. Nok dårlig samvittighet, nok prestasjonsangst, nok uro. Nok.

Forfatteren av boka «Hverdagsmystikk» prøver ikke å få deg til å bli noe annet enn du der. Tvert imot – han viser at Gud er nær, Gud er her, Gud ER – midt i din hverdag og ditt stress. Å forholde seg til Gud slik som Han er og slik som jeg er, er for meg veldig frigjørende.

Med enkle, gjentakende nøkkelord, nærmest maner forfatteren frem en grunntone om å være i stedet for å gjøre. Og han viser igjen og igjen at Gud finnes hele tiden og overalt, helt uavhengig av meg.

Publisert i Kristendom, Litteratur, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gi slipp

Skrevet mars 2, 2025 av annegretekaspersen

Når jeg er i skogen rundt Øygardstjønn, blir jeg alltid så imponert over beverens innsats. Det står små og store stubber igjen etter trær som beverne har felt og dratt med seg. Beveren er ikke så stort dyr, men klarer likevel å felle imponerende store trær med bare tennene.

På dagens tur ble jeg derimot oppmerksom på alle trærne som lå igjen som beveren hadde felt, men gitt opp å få med seg. Det var ganske mange når jeg først la merke til dem. Hvorfor har beveren felt trær som var for store til å bli brukt? Hadde den vært for ivrig? Hadde den feilberegnet? Var den ikke klar over størrelsen før treet lå på bakken? Måtte den rett og slett gi slipp på drømmen om å bruke de største og fineste trærne?

Jeg ble gående og tenke på hva jeg baler med for tiden. Om hvor vanskelig det er å gi slipp. Om å gape over for mye. Om å feilberegne kreftene. Om å bli så lett engasjert – men så plutselig bli begrenset og ikke håndtere alt som før. Om å ikke kjenne etter, men så plutselig få symptomene rett i fleisen.

Langs Prestebekken rislet vannet i en jevn strøm. Som bekker oftest gjør. Men det er aldri det samme vannet. Det er nytt vann hele tiden. Det kjennes litt sånn ut akkurat nå. Livet kommer til meg, men ikke på samme måter som før. Det er kommet noe nytt. Noe jeg må venne meg til. Noe jeg må godta. Noe jeg må gi slipp på.

Etter en stund med stigning i skogen, var det deilig å komme opp på høyden ved Salvestjønn og Omvendte båt. Å få litt utsikt kombinert med innsikt. En vid horisont sammen med mitt eget litt trange syn. Noen skilt som viser vei der jeg ikke helt vet hvor jeg skal gå.

Det er mars og vår. Det er grått og ennå ganske livløst i naturen. Sånn som det kan være i livet også iblant. Men fuglesangen har startet. Lyset er kommet. Snart skal trærne skyte knopp og gresset skal bli grønt. Snart er det sol og glede!

Publisert i Oppmuntring, Tur | Merket med | Legg igjen en kommentar

Dikt av Loryn Brantz

Skrevet februar 27, 2025 av annegretekaspersen

In a time of hate
Love is an act of resistance
In a time of fear
Faith is an act of resistance
In a time of misinformation
Education is an act of resistance
In a time of poor leadership
Community is an act of resistance

In a time like this
Joy is an act of resistance

Resist. Resist. Resist.

Publisert i Dikt | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Usunt stress

Skrevet februar 8, 2025 av annegretekaspersen

Jeg har nok hatt et usunt stressnivå lenger enn jeg vil innrømme. Fordi jeg også har hatt rolige perioder, hatt tid til gode ting i livet og likt å engasjere meg i mye, har jeg trodd at jeg taklet stresset på en god måte. Det siste halve året har lært meg at jeg ikke kan fortsette som før, for stresset har satt seg i kroppen på en måte som gjør at jeg må ta tak i det. Stress, uro eller angst – det er ikke så viktig hva det heter, men kroppen sier fra at nå bør jeg ta en realitetsorientering og finne ut hva som skjer. Kroppen har satt på en bremse som jeg ikke har vært i stand til å sette på selv.

Den første innskytelsen da jeg innså at jeg måtte ta tak i stresset, var at jeg bare kunne overse det, så ville det sikkert forsvinne. Litt som i barneoppdragelsen når barna vil ha oppmerksomhet på upassende atferd: Overse det, så forsvinner det. Det har antakelig fungert sånn passe med stresset gjennom flere år, men nå gikk det ikke lengre. Jo mer jeg overså det, jo mer presset stresset seg frem.

Den neste tanken var at jeg må godta at stresset er der, så vil det antakelig gå over. Aksepter det – og gå videre. Så enkelt var det heller ikke. Jeg aksepterer – men stresset er der i kroppen like fullt. Noen dager i skuldrene, noen dager i stive hofter og rygg. Flest dager som en klump i magen. Noen dager når jeg er travel, andre dager når jeg er rolig og ikke har en eneste plan. Utålmodigheten min vil videre, eller tilbake til der jeg var før, uten dette stresset.

To strategier som ikke fungerer. Hva nå?

Den tredje strategien ble å søke kunnskap. Jeg har lyttet til podcaster, spurt om råd fra kloke mennesker og lest på nett og i bøker. Jeg tror jeg begynner å nærme meg noe. Jeg begynner å lære noe om hva jeg må ta tak i, hvilke prioriteringer som må gjøres, og hvordan jeg kan leve med uroen på en sunnere måte. Kunnskap om at det ikke er så uvanlig å oppleve en slags midtlivskrise på denne måten, gjør at det ikke er så skremmende å gå inn i det. Andre har hatt det sånn, og har funnet en måte å leve med det. Noen trenger profesjonell hjelp, andre klarer det ved å snakke med venner og lære på egen hånd. Jeg er i starten av ny selvinnsikt og ser at uroen kanskje kan være en veiviser til en ny forståelse av meg selv og verden.

I søkingen etter kunnskap, kom jeg over en fin illustrert guide fra WHO, verdens helseorganisasjon. «Doing what matter in times of stress» er en fin inngangsport til å utforske og bli kjent med stresset og uroen i en selv og å få hjelp til å håndtere stress. Den ble laget i 2020, så jeg antar at det hadde sammenheng med den globale pandemien og stresset den medførte for en stor del av verdens befolkning. Jeg kom også over boken «Orkanens øye» som er 15 år gammel, men etter min oppfatning like aktuell i dag.

Har du gjort deg noen erfaringer i å håndtere stress, angst og uro? Jeg vil gjerne høre og lære, for jeg er en nybegynner i dette ukjente landskapet. Legg igjen en kommentar om du vil dele noe eller ta en prat på et annet medium.

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar