Pilegrimsvandring i Tyskland, dag 4

Skrevet september 15, 2025 av annegretekaspersen

Vi startet dagen med å låse oss ut av menighetshuset og spasere bort til Irmelas hus for å levere nøkkelen. Hun ga oss en hilsen på veien på engelsk – kjent for oss som Irish blessing:

Må din vei komme deg i møte
solen alltid være bak din rygg
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd
verne om deg
til vi møtes igjen.

…. until we meet again….

Vil vi møtes igjen? Jeg har i alle fall invitert Irmela til å ta kontakt med meg om hun noen gang får lyst å dra til Norge!

Vi vandret ut av landsbyen og kom straks til autobahn A1 mellom Hamburg og Bremen. Så underlig å rusle rolig over denne veien som vi så mange ganger har kjørt på med bilen i god fart, full av barn og baggasje.

Vi kom forbi en liten matbutikk i Hesedorf, og kjøpte litt mat til lunsj. Vi hadde ca. 17 km å gå i dag til Schessel, og hadde vurdert at vi kunne klare oss med bare drikke, om nødvendig, men det var fint å ha litt energi i form av mat også, når vi først fikk muligheten.

Det var fremdeles fint å gå, og det var fremdeles flatt. Noen ganger var veivalgene litt usikre, men mannen hadde gpx-spor på mobilen som ble funnet frem når det var nødvendig. Vi gikk noen perioder uten å si så mye. Jeg hadde noen sanger som surret litt i bakhodet, blant annet Moddi sine sanger fra albumet «Vandreviser». Favoritten var sangen «Midt i blant oss«. Den harmonerte godt med pilegrimsturen i august der vi kunne utforske temaet «Gud – nær og samtidig».

Dagens tema for vandringen var bekymringsløshet. Det var ganske krevende. Jeg bekymret meg for stikkene som klødde både i hodebunnen og på legger og armer. Hadde jeg fått veggedyr? Lus eller lopper? Jeg bekymret meg også for hva som skulle skje etter dagens vandring. Vi hadde dagen før blitt enige om at vi skulle avslutte vandringen i Schessel, fordi det var siste by der det var mulig å komme seg greit tilbake til Stade og startpunktet, der bilen stod parkert. Hadde vi vandret lengre, hadde vi brukt veldig lang tid på returen. Hva skulle vi bruke de siste feriedagene på? Vi snakket litt sammen om det med bekymringer. Om tenkte problemer i fremtiden. Om planlegging versus bekymring. Kan man leve bare i nået? Hva er bekymringsløshet versus ansvarsfraskrivelse?

Hadde vi ikke hatt mat, kunne vi overlevd dagen på poteter.

Vi vandret videre. Denne dagen krysset vi tvers gjennom noen åkre, og fikk støv og sand overalt i sokker og sko. Men fremdeles varmt og fremdeles ikke regn. Vi smilte litt over at vi skulle ha litt stigning denne dagen. 23 høydemeter totalt gjennom hele dagens etappe. Ikke akkurat normalt for oss nordmenn.

Vi nærmet oss byen, og innstillingen til vandringen endret seg. Når jeg først visste at vi snart var ferdige, kjente jeg utålmodigheten komme snikende. Det var liksom så langt inn til selve bykjernen…. Men vi kom frem til Schessel og satte oss på en liten cafe med god kaffe og mat og var fornøyd.

Så var vandringen over for denne gang. 4 dager med totalt rundt 86 km kjentes i føttene, men ellers var vi ikke så veldig slitne. Vi ruslet ned til togstasjonen og fikk en koselig prat med en eldre herremann som kjente en tysker i Kristiansand som vi også kjente såvidt. Hvor stor er sjansen for det i en liten landsby i Tyskland?

Takk til arrangører av pilegrimsvandring mellom Oddernes og Søgne gamle kirke 10. mai som hadde laget en så fin tekstsamling som jeg brukte på min egen tur. Takk til Joanna som hadde delt sine opplevelser på engelsk på egen blogg https://joanneslongwalk.blogspot.com/search?q=gyhum og som vi lærte litt av på forhånd. Takk til mannen som ble med på tur. Og til venneparet som egentlig skulle bli med men som dessverre måtte melde avbud pga. sykdom. Og til vår skaper. «For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.»

Publisert i Reise, Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Pilegrimsvandring i Tyskland, dag 3

Skrevet september 14, 2025 av annegretekaspersen

Dagens etappe gikk fra Zeven til Gyhum, en kortere etappe på rundt 15 kilometer. Gyhum er en liten landsby med snaue 500 innbyggere og uten butikk, så vi tok oss en rolig formiddag i Zeven og handlet både lunsj og middag før vi la ut på vandring. Landskapet var fremdeles flatt med mest jordbruk og noe skog. Også denne dagen gikk vi lange strekk uten å se et menneske. Derimot så vi en del dyr, både husdyr og rådyr. Og blomster. En hel åker med blålilla blomster.

En hel eng full av blomster. Til biene, tro?

Det var deilig å kjenne at en god natts søvn hadde gitt hoftene nok hvile etter to lange dager. Det kjentes helt greit å gå videre, og vi var ikke så strenge med tempoet og gikk rundt 5 km/time. Dagens tema var enkelhet. Enkelheten i å ha få valg. Å ta på de samme klærne som dagen før, ta sekken på skuldrene og gå ut. Å kunne være sårbar i det enkle. Å gi slipp på alt overflødig. Enkelhet er en gave. Enkelhet som å kunne ta imot godhet uten å stå i gjeld til giveren. Å kunne trenge hverandre og ikke måtte sikre seg på alle måter.

Siste tettsted før vi var fremme.

Vi hadde pause med den enkleste form for nistepakke: Rundstykke med banan i. På en benk som faktisk var rundt neste sving der vi håpet. Da vi kom til Wehldorf, ringte vi til Irmela som avtalt. Irmela er en av de frivillige som – i likhet med Maria i Harsefeld – tilbyr overnatting for pilegrimer langs Via Romea Germanica. Irmela kunne heldigvis engelsk, og forklarte at vi ikke skulle gå til kirka, men til Gemeinde Haus i Gyhum der hun skulle komme og møte oss. Først viste hun oss inn, og vi satte fra oss sekkene. Så gikk vi sammen over gata til den gamle steinkirka og fikk kikke oss rundt i den, skrive en hilsen i pilegrimsboka og fikk stemplet med pilegrimsstemplet.

I denne kirka har kristne kommet sammen i over 1000 år.

Vi fikk nøkkel til samfunnshuset/menighetshuset og disponerte hele huset for kvelden og natten. Fullt kjøkken, menighetssal, toaletter og søndagsskolerom å sove i! Det første jeg gjorde da Irmela hadde gått, var å spille «Guiding light» som jeg har øvd på i sommer. Det var nemlig flygel i menighetssalen! Denne melodien har betydd noe ekstra for meg, og jeg har spilt den regelmessig gjennom sommeren, og ofte når jeg har kjent uroen i kroppen. I notene står det at den skal spilles «warm and relaxed». Det har vært en slags guide for meg for hvordan jeg ønsker å være. Varm og avslappet.

Vi hadde tatt med posesuppe og lagde og spiste denne i kveldinga. Enkelhet.

Om kvelden hadde jeg en prat med datter på telefonen, og plutselig hørte jeg at det var korpsmusikk «i veggene». Det viste seg at en blåsegruppe hadde øving denne kvelden i kjelleren i menighetshuset. Lys gikk av og på i gangene, og min mann og jeg satt i 2. etasje på søndagsskolerommet og lurte på om vi skulle gjøre oss til kjenne. Vi lot dem spille i fred og gikk til sengs da musikken stilnet og det ble mørkt på gårdsplassen.

Publisert i Tur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Pilegrimsvandring i Tyskland, dag 2

Skrevet september 14, 2025 av annegretekaspersen

Mandag morgen startet vi med å pakke sammen lakenposen og utstyret og ruslet bort til nærmeste dagligvarebutikk for å spise frokost. På flere av dagligvarebutikkene i Tyskland er det også bakeri/cafe i tilknytning til butikken, så det var deilig å kjøpe seg ferdig smurt mat og god kaffe. Vi handlet litt mat til turen og trasket i vei ut av Harsefeld. Mannen kom plutselig på at han hadde lagt fra seg kameraet i stolen der vi satt, så han måtte tilbake og hente det, men det lå heldigvis der han hadde lagt det fra seg.

Ut fra byen gikk vi gjennom noen flotte boligstrøk med store herskapelige murhus og nydelige hager. Også biene hadde stort «hus»! Jeg tillot meg å plukke et nedfallseple som lå midt i veien og som så deilig ut, og det var forrett til lunsjen senere. Det var akkurat så godt som det så ut!

Forseggjort biehotell 🙂
Et «ekte» skilt midt blant mange andre.

Pilegrimsleden Via Roma Germanica fulgte de første etappene samme vei som «Jakobsveien» som kommer fra de baltiske landene og går til Santiago de Compostela i Spania. Det var ofte tydeligere merking for Jakobsveien, med den gule kamskjell-logen som på bildet over. Denne dagen gikk vi også på Napoleonsveien, og i flere veikryss utenom byene var det svære steinbautaer som viste vei. Tenk at pilegrimer på 1200-tallet kom helt fra Island for å dra til Roma!

Man føler seg liten og samtidig i fellesskap med mennesker til alle tider når man vandrer langs gamle ganske øde stier.

Dagens etappe gikk mye langs åker og eng. Det var maisåker etter maisåker, og kilometer etter kilometer med dyrket mark. Da vi skulle ha dagens lange lunsjpause, håpet vi stadig å finne en benk, men da vi hadde gått nærmere 3,5 timer, måtte vi sette oss på en veltet trestamme i stedet, for det var ikke noen benk. (Og ifølge min mann gikk det ikke an å ta pause før den planlagte tida. Han uttalte også at han var imot lange pauser!) Vi fikk spist og drukket godt, for det var varmt også denne dagen. Pausen ble ikke så lang siden det ikke var så godt å få hvile der, men 2 minutter etter at vi hadde begynt å gå igjen, kom vi til en benk. Typisk!

Dagens tema var frihet. I tankene sendte jeg en stor takk til Stina, en erfaren pilegrim som – før jeg reiste – hadde gjort meg trygg på at jeg kunne gå med en lett 30-liters sekk, og som hadde anbefalt å gå med så lite innhold i sekken som mulig. Så stor frihet det er å kunne gå med en lett sekk! Jeg reflekterte videre over hvorfor jeg så ofte bærer unødvendig tungt. Bærer på gamle feil, på for store forventninger, på innestengte følelser. Så mye ufrihet helt unødvendig. Jeg takket for friheten der jeg gikk. Friheten til å gå. Friheten i å kunne reise, tro, leve, være til. Friheten i rammene, og friheten i det som oppstod underveis.

Vi kom – endelig – til Heeslingen. Vi hadde gått uten å se et menneske i kilometer etter kilometer, og slettene virket noen ganger endeløse. I Heeslingen var det en butikk, og vi helte innpå iskaffe og saft og hadde en god pause. Vi så etter en cafe som skulle være der, men vi orket ikke å gå så mange metrene ekstra for å lete helhjertet etter den, så pausen ble bare ute på et steingjerde utenfor butikken. Noen veps holdt oss med selskap.

Pilegrimsvei, hærvei og handelsvei.

Denne dagen hadde vi den lengste etappen, nærmere 28 km. Etter Heeslingen kom vi inn i skogsterreng, og vi gikk på gode stier med avkjølende skygge. Det var litt mennesker her, og vi var nærmere bebyggelse. Jeg begynte å glede meg skikkelig til å komme frem til Zeven, en liten by med rundt 13 000 innbyggere. Vi hørte musikk fra en arena et sted, vandret forbi et friluftsbad og kom etterhvert inn i en park. Herfra var det kort vei til Hotel Central hvor vi hadde booket rom. Jeg ble overrasket da jeg så hvor oppspist jeg var av insektbitt på leggene, og skjønte hvorfor jeg hadde klødd så mye underveis. Heldigvis hadde jeg et par allergitabletter med, og tok en av disse. Etter en god hvil på hotellet, var det ut i byen om kvelden for å finne mat. Vi spiste litt, men drakk mest. Jeg hadde ikke kjent hvor tørst jeg var før kvelden kom. Jeg hadde heller ikke merket gnagsårene som hadde begynt å komme, selv om jeg gikk med sko med god plass til føttene. Blemmer både på tær og hæl hadde gjort seg gjeldende, så det var bare å ta i bruk gnagsårplaster og beskytte seg for videre gnaging .

Skogsterreng nær Zeven.

Publisert i Tur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Pilegrimsvandring i Tyskland

Skrevet september 14, 2025 av annegretekaspersen

Jeg har alltid vært glad i å gå. Jeg har gått til butikken, for å komme meg til byen, gått hjem fra besøk hos venner og familie. Jeg har også gått flere dagsturer som pilegrim arrangert av menigheten jeg tilhører. De siste årene har jeg også likt å lese om mennesker som har gått og hva som skjer når de legger ut på langtur. Først leste jeg «På vandring uten esel i Cevennene» av Alexander Leborg og for et par år siden leste jeg «Min tur nå» av Synnøve Skåksrud. Skåksrud vandret alene som voksen kvinne fra Oslo der hun bor og til Roma over en periode på litt over 5 måneder. Hun beskrev nøkternt både gleden ved å gå men også utfordringene hun støtte på underveis. Da jeg begynte å planlegge vandretur i siste ferieuken min for i år, kjøpte jeg boken «Pilegrim gjennom Europa – min vandring dag for dag fra Grefsen til Roma i 2015» av Øyvind Østang.

Min mann og meg hadde en vandretur i fjor sommer i Cornwall i Sør-Vest-England. Da fulgte vi kyststien som var anlagt rundt halvøya. I år hadde vi først tenkt å dra til Portugal, Italia eller Spania, men pga. høye flypriser, kort ferieuke og et miljøperspektiv, valgte vi å heller utforske den tyske pilegrimsleden fra Stade utenfor Hamburg til Roma, Via Romea Germanica. Dette er en relativt ukjent pilegrimsled som ble gjort kjent av en italiensk antropolog rundt år 2010. Et vennepar ville også bli med på turen, og vi planla å ta ferje og bil ned til startstedet. Dessverre ble venneparet syke like før avreise, så min mann og jeg måtte dra alene.

Vi ankom Stade lørdag i kveldinga etter å ha hatt noen ladestopp og matpauser gjennom Danmark og Nord-Tyskland. Hansestadt Stade er en fin liten by med mye historie, også fra Skandinavia. Vi hadde en fin kveld i byen og gjorde oss kjent med startpunktet for vandringen. Lørdagskvelden var klostergården inntatt av ungdommer som var på byen og hadde det moro.

Søndag morgen startet vi vandringen fra fransiskanernes Johanneskloster. Abbed Albert beskrev en reise han gjorde til Roma i år 1236-1237, og det er denne beskrivelsen som har lagt grunnlaget for pilegrimsleden Via Romea Germanica – den tyske veien til Roma.

Det gamle klosteret og kirken i bakgrunnen.

Vi startet om morgenen med godt mot, lette sekker og nydelig vær. Første dagsetappen var på ca. 25 km og gikk til Harsefeld. Etter å ha banet oss vei gjennom bruktmarkedet i gågata, kom vi ganske raskt ut på en sykkelvei langs elven Schwinge der flere hobbyfiskere hadde satt seg godt tilrette for å fiske på søndagsmorgenen. Det var svalt og fint å gå i skogslandskapet, og selv om det ikke var nødvendig, tok vi en liten rast og drikkepause etter ca. halvannen time. Dagens tema var «langsomhet», og det var fint å minne seg på å ta det rolig denne første dagen. Jeg øvde meg på å ta inn inntrykk gjennom alle sanser og flytte oppmerksomheten fra tankene til omgivelsene og kroppen. Å legge merke til fuglesangen, blomstene, hestene og vinden er enklere når det eneste du trenger å gjøre er å vandre langsomt bortover flat mark.

Noen steder var veien godt merket, mens andre steder var det nødvendig med kart / navigasjon.

Vi vandret videre gjennom boligstrøk og ut på landet og jobbet litt for å holde igjen på vandretempoet. Ruten fulgte oftest grusede sykkelveier, og det var tydelig at det var populært blant de godt voksne å ta seg en sykkeltur på søndagen. Alle hilste høflig «Guten morgen», både de vi møtte og de som syklet forbi. Etter ca. 3 timer tok vi en god rast og nøt den medbrakte lunsjpakken vi hadde kjøpt på hotellet. Jeg la meg ned i gresset i sola og strakk ut rygg og kropp, og det var nydelig. (Dessverre oppdaget jeg senere at jeg da hadde invitert inn all verdens insekter og ble klaget med kløe fra disse store deler av uka.)

Langs maisåkrene på landet.

Vi vandret videre og passerte små landsbyer som Deinste og Ohrensen. Solen skinte og det var godt over 20 grader, så t-skjorte og solbriller var riktig antrekk. Vi gikk i nydelige eike-allèer, og nå og da skvatt jeg litt når eikenøttene traff hodet. Jeg smilte litt og tenkte på en av favorittegneseriene mine; «Pels og poter». Du som leser den vet hva jeg tenkte på. Utpå ettermiddagen ankom vi byen Harsefeld, og kom til klosterkirken – nå luthersk sognekirke. Harsefeld er såpass liten at vi ikke hadde fått napp på noen hoteller, så her skulle vi overnatte i «die kleine kirche». Vi ante at det ikke var den kirken vi hadde kommet til. Men før vi tok kontakt med vertinnen for overnattingen, tok vi en pause på Dantes iscafé og fikk hvilt oss litt.

Jeg ringte Maria for å høre hvor vi skulle overnatte. Vi hadde funnet frem til den kirken vi antok vi skulle overnatte ved, men vi klarte ikke å gjøre oss forstått på tysk over telefon om hvor vi skulle gå eller hvor vi skulle møte Maria. Både Phillip og jeg prøvde å snakke med mannen på engelsk, og han snakket om et «wooden house», men vi fant ikke noe trehus. Til slutt kom ei dame ut fra selv kirken, og hun fikk snakke med Maria og fikk vist oss en nøkkelboks på en trevegg på baksiden av kirken. Like etter kom Maria og møtte oss og viste oss fasilitetene – bad og dusj, et greit rom med seng, en ekstra madrass, kjøkken og bord og masse tyske kristne bøker, vegg-i-vegg med en relativt ny katolsk kirke.

Etter å ha satt fra oss sekkene og tatt en dusj, gikk vi ned til byen og spiste pizza utendørs i sommervarmen, godt fornøyd med første etappe.

Publisert i Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Jan Magnus Bruheim

Skrevet august 3, 2025 av annegretekaspersen

Så lenge

Så lenge
det finst i oss
det som
verne det veike,
rette det nedbøygde,
stagge det stride

så lenge
alt i deg svarar
på rop ifrå dei
som lyt lide

så lenge
ditt varselrop
når fram i tide

så lenge
som nokon
tør trasse fåren.
Springe
og berge barnet.

så lenge
finst enno ei von.

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Sommer på Sørlandet

Skrevet juli 22, 2025 av annegretekaspersen

Det er et privilegium å ha hytte på Sørlandet halve sommeren. Og det er et privilegium å ha plass til at både barn, svigerbarn og det lille barnebarnet kan bo på hytta sammen med oss. Og ikke minst å få være sammen med den lille familien fra morgen til kveld. Og så er det fint med noen dager der vi bare er oss to voksne; noe vi har blitt vant med de siste årene.

Etter noen solfylte og uvanlig varme sommerdager sist uke, var det regn og vind som preget dagen i går og som kanskje også vil dominere dagen og morgendagen. Men så lenge man er ved kysten og følger med på himmelen mer enn på yr.no, er det som regel muligheter for fine opplevelser utendørs også på regnværsdagene. Det er sjeldent det regner hele dagen.

Sommer på hytta består for meg av noen hovedingredienser:
– Hjemmebakte brød og rundstykker. Bakebollen rengjøres ikke, for den brukes stort sett daglig til enten surdeigsbrød, eltefrie rundstykker eller vanlige rundstykker med tørrgjær. Ferskt og sunt brød hver dag er enkel ferieluksus for meg.
– Turer. Jeg prøver å holde vedlike formen ved å ha to-tre rolige løpeturer i uka. I tillegg liker jeg å ta noen gåturer, og denne sommeren er jeg så heldig at jeg kan trille barnebarnet på tur. Padleturer blir det også når vinden er rolig.
– Familie. Egen familie og storfamilie. Det er så mye enklere å invitere til kaffe på hytta når alle kan være ute og vi kan ha det mer uformelt enn ellers.
– Venner. Vi er heldige og har et vennepar som nærmeste hyttenabo, og det er trivelig å kunne ta turer sammen og treffes på terrassen om kveldene.
– Bær. Vi har blåbær og ville bringebær på hyttetomta, og på veiene i nærheten er det også gode forhold for bringebær, så det blir alltid bærplukking om sommeren. I dag morges tuslet jeg ut i regnværet i nattøyet og plukket bringebær til kjøleskapsgrøten. Enkel sommerglede!
– Strikking og lesing. Denne sommeren er det Maggie cardigan på pinnene og blant bibliotekbøkene var det Lucy ved havet som var første bok ut i hytteferien. Følg meg på Goodreads om du vil ha anbefalinger 🙂

I år ble også uroen med på sommerferie. Denne ennå litt uvante kroppslige følelsen som ikke var invitert, ble selvfølgelig med på lasset. Den tok ferie et par dager, men så var den plutselig her igjen. Uroen kjennes hos meg som en knute eller et belte over magen og kommer noen ganger helt uten at jeg skjønner hva den vil, og noen ganger når jeg trenger å flytte oppmerksomheten fra hodet/tankene og ned i kroppen. Det er da jeg øver meg på å føle de kjipe følelsene i kroppen i stedet for å flykte fra dem.

Når selve livet gjør vondt, betyr det da at det er noe feil med livet? Eller kan det være at den ubehagelige uroen og det vonde i kroppen og i livet også skal ha sin plass og faktisk også gir en verdi til livet?

Sommerkveld på hytta.
Publisert i Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Å normalisere det normale

Skrevet juli 2, 2025 av annegretekaspersen

En dag tror jeg det blir helt normalt å gjøre disse normale tingene:

  • å spasere til butikken for småhandling når det er noen få km å gå
  • å plukke opp søppel langs veien slik at gåturen blir hyggeligere neste gang
  • å la barna sykle for egen motor når de går på ungdomsskolen
  • å leve enkelt
  • å fikse ødelagte klær og utstyr i stedet for å alltid kjøpe nytt
  • å låne av hverandre i stedet for å eie alt selv
  • å gi komplimenter fordi den andre er fin, ikke fordi kjolen ser ny ut
  • å ta imot komplimenter med et «takk» i stedet for en unnskyldning om at kjolen er gammel
  • å bake brød
  • å lage enkel og god mat med råvarer fra eget distrikt/land når det er mulig
  • å bruke samme jakke til gåtur, skitur, sykkeltur og løpetur
  • å snakke med folk man treffer tilfeldig
  • å be om hjelp og å hjelpe naboen
  • å ønske seg noe i stedet for å kjøpe alt selv
  • å verdsette aldringstegnene i stedet for å endre på utseendet
  • å plukke blomster i grøftekanten
Publisert i Grønn hverdag, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Når virkeligheten er slik den er….

Skrevet juni 15, 2025 av annegretekaspersen

…. og ikke slik vi synes den burde være.

Kroppen er ikke slik jeg synes den burde være. Mannen er ikke slik jeg synes han burde være. Huset er ikke slik jeg synes det burde være. Været er ikke slik jeg synes det burde være. Helsa er ikke slik som jeg synes den burde være. Ikke jobben heller. Ikke andres meninger heller.

Byen er ikke sånn som jeg synes den skulle være. Ikke verden heller. Det er for mye krig. Det er for lite sol. Det er for mange stengte gater. Det er for lite godhet. Det er for mye sykdom og for lite raushet. Jeg er ikke sånn som jeg burde være.

Hva så? Hva når virkeligheten ikke er slik som vi synes den burde være?

I et innlegg på instagram kom jeg tilfeldig over en foredragsholder som påsto at det bare finnes tre ulike problem-kategorier i verden: Problemer man ikke kan gjøre noe med, problemer man kan gjøre noe med og tenkte problemer. Når virkeligheten er slik vi synes den ikke burde være, er det stort sett av typen «problemer man ikke kan gjøre noe med». Jeg kan kanskje gjøre noe med kroppen og kanskje helsa også. Men menneskene, været og verden kan jeg gjøre fint lite med. Det er som det er.

Så hva skjer da når jeg synes at virkeligheten burde være annerledes? Jo, da kommer bekymringene. Uroen. Stresset. Usikkerheten. Frykten. Vondt i magen. Vondt i hodet. Vondt i nakken. Stramme muskler. Spenninger. Alt dette som kroppen er bærer av når sinnet vårt er urolig. Og så prøver jeg å komme meg unna virkeligheten. Synke inn i sløvheten bak tv-en eller mobilen. Døyve de ubehagelige følelsene. Presse kroppen hardere. Gjøre mer. Skylde på andre. Være bedre. Være mer.

Jeg vet ikke hvem jeg prøver å lure. Kanskje meg selv, først og fremst. Sinnet vårt, egoet vårt, som hele tiden leter etter problemer å fikse, dramaer å skape, bekymringer å degge med. (For tenkte problemer.) Men så møter man en dag motstand som gjør at de vanlige strategiene med å komme unna ikke fungerer lengre. Du møter deg selv i døra. Du møter virkeligheten slik den er, uansett om du synes den ikke burde være sånn.

Det finnes sikkert mange ulike måter å møte virkeligheten på. Sånn som den er. Jeg synes måten som uro-skolen forklarer det på virker tillitvekkende. Å møte uroen. Føle følelsene. Være urolig. Å kjenne hvordan det er å være meg midt i uroen. Midt i virkeligheten som er slik som jeg synes den ikke burde være. Det er ubehagelig. Det er vondt. Men det store spørsmålet er: Finnes det noe bedre og rikere på andre siden? Finnes det ro etter uroen? Finnes det noe godt bak det vonde? Kan vi klare å leve i virkeligheten slik den er?

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Tur langs kysten

Skrevet juni 1, 2025 av annegretekaspersen

I dag fant jeg spontant ut at jeg ville prøve meg på en bit av kyststien vest for Kristiansand. Jeg har flere ganger vært innom nettsidene kyststi.no men oftest gått øst for byen her jeg bor. I dag tok jeg buss til Kolsdalen og begynte å gå fra gangveien ved nikkelverket. Jeg fulgte anvisningene fra nettsiden, men fant ikke alltid ut hvor veien gikk ut fra beskrivelsene. Det er nok nødvendig å laste ned gpx-spor, men jeg må først finne ut hvordan. En vakker dag skal jeg kanskje det….!

Første hindring på turen kom like etter Hennig Olsen der det gikk en sti ut langs sjøen. Det var helt nytt område for meg, og jeg var usikker på om broen ville holde meg og om hva som fantes på andre siden:

Ganske falleferdig og litt skummel….

Jeg kom meg forsiktig over, og klatret over noen sperrebånd (!) og fikk en flott rundtur rundt Myren gård. Det er mange år siden jeg var her sist, og jeg var ikke klar over at det var turstier og fine plasser langs sjøen like her. En ekstra bonus var det gøye kunstverket på treet som har vært omtalt i avisen.

«Tresnitt 1/1» av Stuart Ian Frost.

Etter runden rundt Myren gård, gikk turen videre gjennom boligområdet på Fiskåtangen. Det var en stolpe som viste vei til «noe» – men usikkert hva, like ut fra Myren Gård.

Denne veien – til hva, tro?

Ut fra beskrivelsene fant jeg veien til den grønne lungen gjennom skogen, og fikk et fint strekk i fredelig skog med fuglesang og fuktig skogbunn etter nattens regn. Det var flere stier, og jeg prøvde å alltid velge den som gikk til venstre og mot sjøen, men så var jeg så nærme Elkem at jeg likevel valgte det som ut til å være en hovedsti mer mot høyre. Plutselig var jeg ved en stor bygning som antakelig var en slags bolig og som ikke var langs ruten. Jeg gikk tilbake igjen og fant en annen vei ut blant stiene og havnet på Vågsbygdveien ved Trekanten. Videre gikk veien inn ved Eplehagen barnehage og ut igjen på veien ned mot Lumber.

Ved Lumber brygge er det bygd flere store leilighetskomplekser, og her var det gjort tilgjengelig en fin sti rundt området helt ned til sjøkanten. Jeg var sulten og spiste nistepakken i sola her med nydelig sjøutsikt og god støtte for ryggen.

Nydelig plass for en pause i sola!

Etter å ha funnet ei trapp opp til boligene ovenfor, havnet jeg tilbake på Lumberveien i stedet for å komme meg over til Jaktoddveien. Jeg gadd ikke å gå tilbake og lete, for det var så mye nybygg i området. Jeg gikk derfor på gangveien rundt til Vågsbygdveien og ned til Auglandsbukta. Jeg var litt snurt for at bensinstasjonen var stengt her, for jeg hadde gledet meg til en sjokolade!

Jeg gikk videre mot Storenes, og gikk først ut langs båthavna, men der kom jeg ikke videre, og etter å ha stusset litt på skiltingen, fant jeg veien ut og den fine rundturen som var beskrevet på kyststi.no. Jeg benyttet også anledningen til å gå på do her, siden det antakelig var eneste mulighet. Etterpå var det et strekk som ikke var så spennende bort til Kjosbukta.

Da jeg kom til Andøya ble jeg veldig i tvil om veien. Jeg gikk først ut ved det gamle vertshuset som nå huser en frisør og fysioterapeut, og kom forbi noen flotte eiendommer hvor det ble dyrket vindruer. Da jeg kom til enden av veien, så folkene der så rart på meg, at jeg antok at jeg ikke skulle videre og gikk tilbake til hovedveien inn til Andøya. Her synes jeg beskrivelsen av veien var vanskelig, og jeg gikk bare hovedveien ut helt til Andungen barnehage. Til venstre her var det ei nydelig bukt, og jeg tok en pause på benken mens jeg så en padler komme inn og gå i land. Jeg fikk en flott runde langs sjøen herfra og helt rundt til Løvika 50/52. Jeg følte meg tidvis som et barn på holmetur, for det var litt klatring på svabergene mot Bragdøya, og lite sti, og jeg lurte på om jeg ville finne en farbar vei helt rundt. Men det gjorde jeg, og jeg traff på en hyggelig familie underveis med stolt sønn som viste frem dagens fiskefangst.

Utsikt til innseilinga og Superspeed. Nydelig med tilgang til svaberg og sjø!
Logg fra de to hovedstrekkene. Jeg gikk også tilbake til Kjosbukta og busstoppet der, fordi det var en stund til bussen kom.

Fra Løvika gikk jeg tilbake til hovedveien, for da synes jeg turen hadde vært lang nok. Alt i alt ble det en flott dag på tur i nærområder jeg aldri før har vært i. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at om jeg gikk feil, så skulle jeg bare nyte omveiene og muligheten til å bli kjent også der. Jeg hadde også et mål om å ikke skynde meg, men ta meg god tid. Det gikk ganske bra, og jeg stresset ikke underveis. Men pausene blir korte når jeg er alene. Når maten er spist og kaffen er drukket, vil jeg raskt videre.

Har du lyst å bli med på tur, så vil jeg gjerne ha selskap neste gang!

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Torsdagstanker

Skrevet mai 22, 2025 av annegretekaspersen

Torsdagskvelden er her. Denne kvelden som ligger kloss oppi helga, med forventninger om fredagshygge på jobb og fri de neste dagene. Bare de mest nødvendige huslige pliktene har blitt gjort i ettermiddag, og ellers har det vært avslapning i stua med strikketøyet i hendene og musikk på anlegget. Musikken er «Elegy for the Artic» av Ludovico Einaudi og strikketøyet er en rullegenser til mitt lille, ganske nyfødte, barnebarn. I bakgrunnen går tørketrommelen sin taktfaste gang, og vannet sildrer i oppvaskmaskinen. Lyden av engasjert prat oppe fra ungdomsrommet blander seg inn. Utenfor har regnet trukket seg bort og en skarp og klar vårluft har gjort seg synlig.

Jeg lar tankene komme og gå, og de farer av gårde med alt og ingenting. Tanker om det som var i går, og dagen før der, og om det som skal komme. Tankene er alle andre steder enn akkurat her. Tankene er alle andre steder enn akkurat nå. Men akkurat her og akkurat nå er jeg bevisst på hvor tankene befinner seg, og prøver å samle oppmerksomheten om øyeblikket. Og i akkurat dette øyeblikket er det godt å være. Tankene får hvile en stund, og jeg blir bevisst på hvor jeg er, bevisst på kroppen, på pusten og omgivelsene. Og det oppmerksomme nærværet får bli en stund, til det glipper ut igjen mellom fingrene og forsvinner i tanker igjen. Og jeg finner teksten og sangen til nylig avdøde Lars Martin Myhre:

Tankene tumler i øst og i vest.
Vi maser og mumler som mennesker flest.
Det styres og streves hver bidige dag.
Men livet skal leves, og vi lever i lag.

Men hva skal jeg tro på når verden blir sort,
og ingen kan vise meg vei?
Når grunnen jeg stod på med ett faller bort,
da tror jeg, da tror jeg på deg.

Livet skal leves. Også på en helt alminnelig torsdagskveld.

Publisert i Hverdag, Musikk | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer