Pilegrimsvandring i Tyskland

Jeg har alltid vært glad i å gå. Jeg har gått til butikken, for å komme meg til byen, gått hjem fra besøk hos venner og familie. Jeg har også gått flere dagsturer som pilegrim arrangert av menigheten jeg tilhører. De siste årene har jeg også likt å lese om mennesker som har gått og hva som skjer når de legger ut på langtur. Først leste jeg «På vandring uten esel i Cevennene» av Alexander Leborg og for et par år siden leste jeg «Min tur nå» av Synnøve Skåksrud. Skåksrud vandret alene som voksen kvinne fra Oslo der hun bor og til Roma over en periode på litt over 5 måneder. Hun beskrev nøkternt både gleden ved å gå men også utfordringene hun støtte på underveis. Da jeg begynte å planlegge vandretur i siste ferieuken min for i år, kjøpte jeg boken «Pilegrim gjennom Europa – min vandring dag for dag fra Grefsen til Roma i 2015» av Øyvind Østang.

Min mann og meg hadde en vandretur i fjor sommer i Cornwall i Sør-Vest-England. Da fulgte vi kyststien som var anlagt rundt halvøya. I år hadde vi først tenkt å dra til Portugal, Italia eller Spania, men pga. høye flypriser, kort ferieuke og et miljøperspektiv, valgte vi å heller utforske den tyske pilegrimsleden fra Stade utenfor Hamburg til Roma, Via Romea Germanica. Dette er en relativt ukjent pilegrimsled som ble gjort kjent av en italiensk antropolog rundt år 2010. Et vennepar ville også bli med på turen, og vi planla å ta ferje og bil ned til startstedet. Dessverre ble venneparet syke like før avreise, så min mann og jeg måtte dra alene.

Vi ankom Stade lørdag i kveldinga etter å ha hatt noen ladestopp og matpauser gjennom Danmark og Nord-Tyskland. Hansestadt Stade er en fin liten by med mye historie, også fra Skandinavia. Vi hadde en fin kveld i byen og gjorde oss kjent med startpunktet for vandringen. Lørdagskvelden var klostergården inntatt av ungdommer som var på byen og hadde det moro.

Søndag morgen startet vi vandringen fra fransiskanernes Johanneskloster. Abbed Albert beskrev en reise han gjorde til Roma i år 1236-1237, og det er denne beskrivelsen som har lagt grunnlaget for pilegrimsleden Via Romea Germanica – den tyske veien til Roma.

Det gamle klosteret og kirken i bakgrunnen.

Vi startet om morgenen med godt mot, lette sekker og nydelig vær. Første dagsetappen var på ca. 25 km og gikk til Harsefeld. Etter å ha banet oss vei gjennom bruktmarkedet i gågata, kom vi ganske raskt ut på en sykkelvei langs elven Schwinge der flere hobbyfiskere hadde satt seg godt tilrette for å fiske på søndagsmorgenen. Det var svalt og fint å gå i skogslandskapet, og selv om det ikke var nødvendig, tok vi en liten rast og drikkepause etter ca. halvannen time. Dagens tema var «langsomhet», og det var fint å minne seg på å ta det rolig denne første dagen. Jeg øvde meg på å ta inn inntrykk gjennom alle sanser og flytte oppmerksomheten fra tankene til omgivelsene og kroppen. Å legge merke til fuglesangen, blomstene, hestene og vinden er enklere når det eneste du trenger å gjøre er å vandre langsomt bortover flat mark.

Noen steder var veien godt merket, mens andre steder var det nødvendig med kart / navigasjon.

Vi vandret videre gjennom boligstrøk og ut på landet og jobbet litt for å holde igjen på vandretempoet. Ruten fulgte oftest grusede sykkelveier, og det var tydelig at det var populært blant de godt voksne å ta seg en sykkeltur på søndagen. Alle hilste høflig «Guten morgen», både de vi møtte og de som syklet forbi. Etter ca. 3 timer tok vi en god rast og nøt den medbrakte lunsjpakken vi hadde kjøpt på hotellet. Jeg la meg ned i gresset i sola og strakk ut rygg og kropp, og det var nydelig. (Dessverre oppdaget jeg senere at jeg da hadde invitert inn all verdens insekter og ble klaget med kløe fra disse store deler av uka.)

Langs maisåkrene på landet.

Vi vandret videre og passerte små landsbyer som Deinste og Ohrensen. Solen skinte og det var godt over 20 grader, så t-skjorte og solbriller var riktig antrekk. Vi gikk i nydelige eike-allèer, og nå og da skvatt jeg litt når eikenøttene traff hodet. Jeg smilte litt og tenkte på en av favorittegneseriene mine; «Pels og poter». Du som leser den vet hva jeg tenkte på. Utpå ettermiddagen ankom vi byen Harsefeld, og kom til klosterkirken – nå luthersk sognekirke. Harsefeld er såpass liten at vi ikke hadde fått napp på noen hoteller, så her skulle vi overnatte i «die kleine kirche». Vi ante at det ikke var den kirken vi hadde kommet til. Men før vi tok kontakt med vertinnen for overnattingen, tok vi en pause på Dantes iscafé og fikk hvilt oss litt.

Jeg ringte Maria for å høre hvor vi skulle overnatte. Vi hadde funnet frem til den kirken vi antok vi skulle overnatte ved, men vi klarte ikke å gjøre oss forstått på tysk over telefon om hvor vi skulle gå eller hvor vi skulle møte Maria. Både Phillip og jeg prøvde å snakke med mannen på engelsk, og han snakket om et «wooden house», men vi fant ikke noe trehus. Til slutt kom ei dame ut fra selv kirken, og hun fikk snakke med Maria og fikk vist oss en nøkkelboks på en trevegg på baksiden av kirken. Like etter kom Maria og møtte oss og viste oss fasilitetene – bad og dusj, et greit rom med seng, en ekstra madrass, kjøkken og bord og masse tyske kristne bøker, vegg-i-vegg med en relativt ny katolsk kirke.

Etter å ha satt fra oss sekkene og tatt en dusj, gikk vi ned til byen og spiste pizza utendørs i sommervarmen, godt fornøyd med første etappe.

Publisert i Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Jan Magnus Bruheim

Så lenge

Så lenge
det finst i oss
det som
verne det veike,
rette det nedbøygde,
stagge det stride

så lenge
alt i deg svarar
på rop ifrå dei
som lyt lide

så lenge
ditt varselrop
når fram i tide

så lenge
som nokon
tør trasse fåren.
Springe
og berge barnet.

så lenge
finst enno ei von.

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Sommer på Sørlandet

Det er et privilegium å ha hytte på Sørlandet halve sommeren. Og det er et privilegium å ha plass til at både barn, svigerbarn og det lille barnebarnet kan bo på hytta sammen med oss. Og ikke minst å få være sammen med den lille familien fra morgen til kveld. Og så er det fint med noen dager der vi bare er oss to voksne; noe vi har blitt vant med de siste årene.

Etter noen solfylte og uvanlig varme sommerdager sist uke, var det regn og vind som preget dagen i går og som kanskje også vil dominere dagen og morgendagen. Men så lenge man er ved kysten og følger med på himmelen mer enn på yr.no, er det som regel muligheter for fine opplevelser utendørs også på regnværsdagene. Det er sjeldent det regner hele dagen.

Sommer på hytta består for meg av noen hovedingredienser:
– Hjemmebakte brød og rundstykker. Bakebollen rengjøres ikke, for den brukes stort sett daglig til enten surdeigsbrød, eltefrie rundstykker eller vanlige rundstykker med tørrgjær. Ferskt og sunt brød hver dag er enkel ferieluksus for meg.
– Turer. Jeg prøver å holde vedlike formen ved å ha to-tre rolige løpeturer i uka. I tillegg liker jeg å ta noen gåturer, og denne sommeren er jeg så heldig at jeg kan trille barnebarnet på tur. Padleturer blir det også når vinden er rolig.
– Familie. Egen familie og storfamilie. Det er så mye enklere å invitere til kaffe på hytta når alle kan være ute og vi kan ha det mer uformelt enn ellers.
– Venner. Vi er heldige og har et vennepar som nærmeste hyttenabo, og det er trivelig å kunne ta turer sammen og treffes på terrassen om kveldene.
– Bær. Vi har blåbær og ville bringebær på hyttetomta, og på veiene i nærheten er det også gode forhold for bringebær, så det blir alltid bærplukking om sommeren. I dag morges tuslet jeg ut i regnværet i nattøyet og plukket bringebær til kjøleskapsgrøten. Enkel sommerglede!
– Strikking og lesing. Denne sommeren er det Maggie cardigan på pinnene og blant bibliotekbøkene var det Lucy ved havet som var første bok ut i hytteferien. Følg meg på Goodreads om du vil ha anbefalinger 🙂

I år ble også uroen med på sommerferie. Denne ennå litt uvante kroppslige følelsen som ikke var invitert, ble selvfølgelig med på lasset. Den tok ferie et par dager, men så var den plutselig her igjen. Uroen kjennes hos meg som en knute eller et belte over magen og kommer noen ganger helt uten at jeg skjønner hva den vil, og noen ganger når jeg trenger å flytte oppmerksomheten fra hodet/tankene og ned i kroppen. Det er da jeg øver meg på å føle de kjipe følelsene i kroppen i stedet for å flykte fra dem.

Når selve livet gjør vondt, betyr det da at det er noe feil med livet? Eller kan det være at den ubehagelige uroen og det vonde i kroppen og i livet også skal ha sin plass og faktisk også gir en verdi til livet?

Sommerkveld på hytta.
Publisert i Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Å normalisere det normale

En dag tror jeg det blir helt normalt å gjøre disse normale tingene:

  • å spasere til butikken for småhandling når det er noen få km å gå
  • å plukke opp søppel langs veien slik at gåturen blir hyggeligere neste gang
  • å la barna sykle for egen motor når de går på ungdomsskolen
  • å leve enkelt
  • å fikse ødelagte klær og utstyr i stedet for å alltid kjøpe nytt
  • å låne av hverandre i stedet for å eie alt selv
  • å gi komplimenter fordi den andre er fin, ikke fordi kjolen ser ny ut
  • å ta imot komplimenter med et «takk» i stedet for en unnskyldning om at kjolen er gammel
  • å bake brød
  • å lage enkel og god mat med råvarer fra eget distrikt/land når det er mulig
  • å bruke samme jakke til gåtur, skitur, sykkeltur og løpetur
  • å snakke med folk man treffer tilfeldig
  • å be om hjelp og å hjelpe naboen
  • å ønske seg noe i stedet for å kjøpe alt selv
  • å verdsette aldringstegnene i stedet for å endre på utseendet
  • å plukke blomster i grøftekanten
Publisert i Grønn hverdag, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Når virkeligheten er slik den er….

…. og ikke slik vi synes den burde være.

Kroppen er ikke slik jeg synes den burde være. Mannen er ikke slik jeg synes han burde være. Huset er ikke slik jeg synes det burde være. Været er ikke slik jeg synes det burde være. Helsa er ikke slik som jeg synes den burde være. Ikke jobben heller. Ikke andres meninger heller.

Byen er ikke sånn som jeg synes den skulle være. Ikke verden heller. Det er for mye krig. Det er for lite sol. Det er for mange stengte gater. Det er for lite godhet. Det er for mye sykdom og for lite raushet. Jeg er ikke sånn som jeg burde være.

Hva så? Hva når virkeligheten ikke er slik som vi synes den burde være?

I et innlegg på instagram kom jeg tilfeldig over en foredragsholder som påsto at det bare finnes tre ulike problem-kategorier i verden: Problemer man ikke kan gjøre noe med, problemer man kan gjøre noe med og tenkte problemer. Når virkeligheten er slik vi synes den ikke burde være, er det stort sett av typen «problemer man ikke kan gjøre noe med». Jeg kan kanskje gjøre noe med kroppen og kanskje helsa også. Men menneskene, været og verden kan jeg gjøre fint lite med. Det er som det er.

Så hva skjer da når jeg synes at virkeligheten burde være annerledes? Jo, da kommer bekymringene. Uroen. Stresset. Usikkerheten. Frykten. Vondt i magen. Vondt i hodet. Vondt i nakken. Stramme muskler. Spenninger. Alt dette som kroppen er bærer av når sinnet vårt er urolig. Og så prøver jeg å komme meg unna virkeligheten. Synke inn i sløvheten bak tv-en eller mobilen. Døyve de ubehagelige følelsene. Presse kroppen hardere. Gjøre mer. Skylde på andre. Være bedre. Være mer.

Jeg vet ikke hvem jeg prøver å lure. Kanskje meg selv, først og fremst. Sinnet vårt, egoet vårt, som hele tiden leter etter problemer å fikse, dramaer å skape, bekymringer å degge med. (For tenkte problemer.) Men så møter man en dag motstand som gjør at de vanlige strategiene med å komme unna ikke fungerer lengre. Du møter deg selv i døra. Du møter virkeligheten slik den er, uansett om du synes den ikke burde være sånn.

Det finnes sikkert mange ulike måter å møte virkeligheten på. Sånn som den er. Jeg synes måten som uro-skolen forklarer det på virker tillitvekkende. Å møte uroen. Føle følelsene. Være urolig. Å kjenne hvordan det er å være meg midt i uroen. Midt i virkeligheten som er slik som jeg synes den ikke burde være. Det er ubehagelig. Det er vondt. Men det store spørsmålet er: Finnes det noe bedre og rikere på andre siden? Finnes det ro etter uroen? Finnes det noe godt bak det vonde? Kan vi klare å leve i virkeligheten slik den er?

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Tur langs kysten

I dag fant jeg spontant ut at jeg ville prøve meg på en bit av kyststien vest for Kristiansand. Jeg har flere ganger vært innom nettsidene kyststi.no men oftest gått øst for byen her jeg bor. I dag tok jeg buss til Kolsdalen og begynte å gå fra gangveien ved nikkelverket. Jeg fulgte anvisningene fra nettsiden, men fant ikke alltid ut hvor veien gikk ut fra beskrivelsene. Det er nok nødvendig å laste ned gpx-spor, men jeg må først finne ut hvordan. En vakker dag skal jeg kanskje det….!

Første hindring på turen kom like etter Hennig Olsen der det gikk en sti ut langs sjøen. Det var helt nytt område for meg, og jeg var usikker på om broen ville holde meg og om hva som fantes på andre siden:

Ganske falleferdig og litt skummel….

Jeg kom meg forsiktig over, og klatret over noen sperrebånd (!) og fikk en flott rundtur rundt Myren gård. Det er mange år siden jeg var her sist, og jeg var ikke klar over at det var turstier og fine plasser langs sjøen like her. En ekstra bonus var det gøye kunstverket på treet som har vært omtalt i avisen.

«Tresnitt 1/1» av Stuart Ian Frost.

Etter runden rundt Myren gård, gikk turen videre gjennom boligområdet på Fiskåtangen. Det var en stolpe som viste vei til «noe» – men usikkert hva, like ut fra Myren Gård.

Denne veien – til hva, tro?

Ut fra beskrivelsene fant jeg veien til den grønne lungen gjennom skogen, og fikk et fint strekk i fredelig skog med fuglesang og fuktig skogbunn etter nattens regn. Det var flere stier, og jeg prøvde å alltid velge den som gikk til venstre og mot sjøen, men så var jeg så nærme Elkem at jeg likevel valgte det som ut til å være en hovedsti mer mot høyre. Plutselig var jeg ved en stor bygning som antakelig var en slags bolig og som ikke var langs ruten. Jeg gikk tilbake igjen og fant en annen vei ut blant stiene og havnet på Vågsbygdveien ved Trekanten. Videre gikk veien inn ved Eplehagen barnehage og ut igjen på veien ned mot Lumber.

Ved Lumber brygge er det bygd flere store leilighetskomplekser, og her var det gjort tilgjengelig en fin sti rundt området helt ned til sjøkanten. Jeg var sulten og spiste nistepakken i sola her med nydelig sjøutsikt og god støtte for ryggen.

Nydelig plass for en pause i sola!

Etter å ha funnet ei trapp opp til boligene ovenfor, havnet jeg tilbake på Lumberveien i stedet for å komme meg over til Jaktoddveien. Jeg gadd ikke å gå tilbake og lete, for det var så mye nybygg i området. Jeg gikk derfor på gangveien rundt til Vågsbygdveien og ned til Auglandsbukta. Jeg var litt snurt for at bensinstasjonen var stengt her, for jeg hadde gledet meg til en sjokolade!

Jeg gikk videre mot Storenes, og gikk først ut langs båthavna, men der kom jeg ikke videre, og etter å ha stusset litt på skiltingen, fant jeg veien ut og den fine rundturen som var beskrevet på kyststi.no. Jeg benyttet også anledningen til å gå på do her, siden det antakelig var eneste mulighet. Etterpå var det et strekk som ikke var så spennende bort til Kjosbukta.

Da jeg kom til Andøya ble jeg veldig i tvil om veien. Jeg gikk først ut ved det gamle vertshuset som nå huser en frisør og fysioterapeut, og kom forbi noen flotte eiendommer hvor det ble dyrket vindruer. Da jeg kom til enden av veien, så folkene der så rart på meg, at jeg antok at jeg ikke skulle videre og gikk tilbake til hovedveien inn til Andøya. Her synes jeg beskrivelsen av veien var vanskelig, og jeg gikk bare hovedveien ut helt til Andungen barnehage. Til venstre her var det ei nydelig bukt, og jeg tok en pause på benken mens jeg så en padler komme inn og gå i land. Jeg fikk en flott runde langs sjøen herfra og helt rundt til Løvika 50/52. Jeg følte meg tidvis som et barn på holmetur, for det var litt klatring på svabergene mot Bragdøya, og lite sti, og jeg lurte på om jeg ville finne en farbar vei helt rundt. Men det gjorde jeg, og jeg traff på en hyggelig familie underveis med stolt sønn som viste frem dagens fiskefangst.

Utsikt til innseilinga og Superspeed. Nydelig med tilgang til svaberg og sjø!

Fra Løvika gikk jeg tilbake til hovedveien, for da synes jeg turen hadde vært lang nok. Alt i alt ble det en flott dag på tur i nærområder jeg aldri før har vært i. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at om jeg gikk feil, så skulle jeg bare nyte omveiene og muligheten til å bli kjent også der. Jeg hadde også et mål om å ikke skynde meg, men ta meg god tid. Det gikk ganske bra, og jeg stresset ikke underveis. Men pausene blir korte når jeg er alene. Når maten er spist og kaffen er drukket, vil jeg raskt videre.

Har du lyst å bli med på tur, så vil jeg gjerne ha selskap neste gang!

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Torsdagstanker

Torsdagskvelden er her. Denne kvelden som ligger kloss oppi helga, med forventninger om fredagshygge på jobb og fri de neste dagene. Bare de mest nødvendige huslige pliktene har blitt gjort i ettermiddag, og ellers har det vært avslapning i stua med strikketøyet i hendene og musikk på anlegget. Musikken er «Elegy for the Artic» av Ludovico Einaudi og strikketøyet er en rullegenser til mitt lille, ganske nyfødte, barnebarn. I bakgrunnen går tørketrommelen sin taktfaste gang, og vannet sildrer i oppvaskmaskinen. Lyden av engasjert prat oppe fra ungdomsrommet blander seg inn. Utenfor har regnet trukket seg bort og en skarp og klar vårluft har gjort seg synlig.

Jeg lar tankene komme og gå, og de farer av gårde med alt og ingenting. Tanker om det som var i går, og dagen før der, og om det som skal komme. Tankene er alle andre steder enn akkurat her. Tankene er alle andre steder enn akkurat nå. Men akkurat her og akkurat nå er jeg bevisst på hvor tankene befinner seg, og prøver å samle oppmerksomheten om øyeblikket. Og i akkurat dette øyeblikket er det godt å være. Tankene får hvile en stund, og jeg blir bevisst på hvor jeg er, bevisst på kroppen, på pusten og omgivelsene. Og det oppmerksomme nærværet får bli en stund, til det glipper ut igjen mellom fingrene og forsvinner i tanker igjen. Og jeg finner teksten og sangen til nylig avdøde Lars Martin Myhre:

Tankene tumler i øst og i vest.
Vi maser og mumler som mennesker flest.
Det styres og streves hver bidige dag.
Men livet skal leves, og vi lever i lag.

Men hva skal jeg tro på når verden blir sort,
og ingen kan vise meg vei?
Når grunnen jeg stod på med ett faller bort,
da tror jeg, da tror jeg på deg.

Livet skal leves. Også på en helt alminnelig torsdagskveld.

Publisert i Hverdag, Musikk | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Pilegrimstur

I dag gikk turen fra Oddernes kirke til Søgne gamle kirke. Turen er et ledd i å gjøre kjent de 12 middelalderkirkene i stein i Agder, og som pilegrimsmål kalt Agder-leden. Søgne gamle kirke er ikke fra middelalderen, men er likevel med (sammen med Harkmark kirke), fordi strekket fra Oddernes til Spangereid er så langt. Totalt er det dermed 14 kirker i Agder som er med i leden. Alle kirkene har et stempel og man kan få «samle kirker» i et eget pilegrimspass.

Vi begynte med morgenbønn, sang og lesing i Oddernes kirke til kirkeklokker som kimte for oss.

«Dit jeg går, vet dere veien». Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Etter morgenbønnen kjørte vi til Kjerrane der vi startet vandringen. Turen gikk først til Kvislevann der vi hadde en liten rast, med lesing og bønn. Turen langs postveien (Vestlandske hovedvei) var lettgått på sti, og praten gikk lett mellom deltakerne som kom fra ulike deler av Agder. Ved Farvannet ble vi plukket opp av minibuss og kjørt til Volleberg der vi gikk en stund i stillhet over Bringeheia. På toppen hadde vi hovedpause med medbrakt niste og kaffe.

Fredens Gud, la det regne,
regne med fred ifra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte,
fyll det med kjærlighet og fred.

Det var deilig i sola og vi fikk kjast med sidemann eller -kvinne og blitt kjent med noen nye mennesker. De fleste ukjente, men i et godt fellesskap av mennesker som liker det samme: Å gå på tur, å gå i fellesskap, og å gå med Gud.

Og Jesus sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!»

Så gikk vi videre i stillhet på sti ned ved Fiskebudalen til Tjomsevannet. Etter en kort drikkepause ruslet vi videre til Søgne gamle kirke og fikk høre litt historie fra prestegården. På kirkebakken stod kirketjeneren og ønsket oss velkommen, og vi fikk stempel i vårt nye pilegrimspass. Så fikk vi be, synge og feire nattverd sammen.

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Vandring som pilegrim er litt annerledes enn en vanlig tur. Spesielt med så fin innramming som denne turen hadde. Vi vandret med hverandre, i Guds nærhet, i Guds verden. Med de 7 nøkkelordene for pilegrimsturer som alle fikk sin plass: Langsomhet, frihet, enkelhet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.

Takk til alle som gjorde turen mulig!

Publisert i Kristendom, Tur | Merket med , , , | 1 kommentar

Guds rike som et frø

Formidling / preken holdt på Barnas gudstjeneste søndag 04.05.25 i Oddernes menighet.

«Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det.» Matteus 13, 31-32.

På samlingen på tirsdag sådde barnene frø, og i dag skal vi fortsette å uforske: Hva er himmelriket? Hvor er himmelriket? Og hvorfor likner det på et frø?

Hva?
Himmelriket er som et sennepsfrø, sier Jesus. Da skjønner vi at himmelriket kan være noe veldig, veldig lite. Men så vokser frøet og blir et stort tre, over 3 meter, og da forstår vi at himmelriket også kan være noe veldig stort. Men akkurat hva det er, det må vi undre oss over sammen!

Hvor?
Hvor er himmelriket? Elevene til Jesus spurte ham om akkurat det. Hvor er egentlig himmelriket? Da svarte Jesus: Dere kan ikke se det, det er usynlig, men Guds rike er inne i dere! Vi har alle Guds rike inne i oss, og da vi ble døpt, ble vi døpt til Jesus, og da har vi Jesus inni hjertet og Guds rike kan vokse inni oss! Og når vi har Guds rike inni oss, da er Guds rike usynlig, men likevel overalt! 

Hvorfor likner himmelriket på et frø? 

  • Det er usynlig. De minste frøene er nesten helt usynlige. 
  • Noe lite blir noe stort. Guds rike kan virke langt borte noen ganger. Når vi ser mye vondt rundt oss, når noen er slemme, når barn ikke har mat og kjærlighet, så kan Guds rike virke veldig lite. Men Guds rike er stort, selv om vi ikke ser det. 
  • Et frø trenger å bli omsluttet av jord og få vann og lys og mat. Sånn er det med Gudsriket også. Gudsriket kan vokse når vi gir hverandre kjærlighet, mat og omsorg. 
  • Et frø som ikke blir lagt i jorda, blir ikke til noe annet enn et frø. Jesus han er som dette frøet. Han måtte dø og bli lagt i jorden for at det skulle bli til liv for oss. Jesus sa selv: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Jesus sin død blir til liv for alle oss. 
  • Uten frø, ingen blomster. Hvis ikke Jesus hadde gitt sitt liv, så hadde ikke vi fått liv og frelse. 
  • Frø er verdifulle. De er så verdifulle at det er blitt bygget et lager (et hvelv) for frø på Svalbard, i ei hule langt inne i fjellet, så de skal bli skikkelig godt beskyttet. Alle land i verden sender de mest verdifulle frøene sine hit så ikke noen skal bli borte og glemt. Frøene er så verdifulle at de har laget plass til 4,5 millioner frøtyper, og de blir lagret inne i en hall som er 130 meter inne i fjellet og 130 meter over havet for at ingen oversvømmelser eller noe annet skal kunne ødelegge dem. Så verdifulle er frø! Søk det gjerne opp på nett når dere kommer hjem. 
  • Guds rike er også verdifullt. Derfor har vi fått det inni oss, så ingen kan ta det fra oss. Guds rike, Jesus, er alltid i oss. 
  • Frø har næring i seg, og vi kan spise dem. Vi kan spise f.eks. solsikkefrø. Etterpå kan du få lov å smake på ett! Dere barn spiser for å vokse, og vi voksne spiser for å leve, og vi får krefter av det. Guds rike har også kraft i seg slik at vi kan leve og vokse i troen på Jesus. 

Når vi dyrker frø, så får vi øvd oss i tålmodighet. Det kan ta lang tid for at et frø kan vokse og bli en blomst eller plante. Guds rike kan virke langt borte, men med tiden vokser det seg større og større til det en dag skal være overalt. 

Etterpå skal vi synge en sang om Guds rike som dere kanskje ikke kan, men nå skal jeg si den en gang først, så blir det lettere etterpå: 

Jesus sa til folket: «Nå er Guds rike nær.»​
«Hvor finnes det?» sa folket. «Vi ser det ikke her.»​

Jesus sa til folket: «Guds rike er et frø.​
Det ligger dypt i jorden og vokser ved å dø.​

​Riket er en spire som snart skal bli et tre.​
Den døve skal få høre. Den blinde skal få se.​

Riket er fra himlen, men det er også her.​
Et frø er lagt i jorden. Nå er Guds rike nær.»​

Etterpå skal vi be Fadervår. Og hver gang vi ber Fadervår, så ber vi: «La ditt rike komme». Og når vi ber den bønnen, så ber vi om at Guds rike som allerede er i oss og rundt oss skal få ta mer og mer plass.

Nå vet du at du har Guds rike inni deg. Du vet også hvorfor Guds rike ligner på et frø, og at det kan bli til et stort tre. Og når Guds rike vokser, så blir det et godt sted å være – et sted der vi kan bo og finne glede, trygghet og ro, akkurat slik som fuglene på himmelen som bor i trærne.

Gode Gud, la ditt rike komme. Amen. 

Publisert i Barn, Kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Gudsriket er en gåte

På platen «Hosianna» utgitt av Levende lys i tiden barna var små, er det en vakker sang, «Gudsriket er en gåte». Den handler om hendelsene som fant sted i påsken da Jesus døde. Om hvor uforståelig det var for disiplene og hvor uforståelig det også kan være for oss.

I går, på skjærtorsdag, ble kveldsgudstjenesten avsluttet med å rydde av lys og blomster på alteret, fjerne brød og vin, og brette og legge bort den hvite duken. I stedet ble alteret dekket med en sort enkel duk. Lysene i kirka ble slukket og vi gikk ut med ordene: «Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå!» (Mark 14,41) Så gikk vi ut, forsamlingen av mennesker som nettopp hadde delt brød og vin i nattverdsmåltidet. Vi gikk ut til mørkets time og til døgnet som Jesus skal kjempe sitt livs kamp. Sin kamp, vår kamp – og min kamp.

På naboens flaggstang henger flagget på halv stang i dag. Sola skinner og vi skal ut på tur. Likevel er det som en mørk skygge henger over meg. Inni meg er jeg også et annet sted. Jeg står og ser mannen som er utslitt av å bære korset, av piskeslagene, av all ondskapen. Han henger der på korset, i tussmørket pga. solformørkelsen, og ser på meg. Og jeg skammer meg over at det er han som henger der. Han ser på meg og sier med øynene: «Det er for deg».

«Gudsriket er en gåte. Langfredag er dag for å gråte».

Publisert i Kristendom | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar