Et hjem. Å være hjemme. Å komme hjem. Å finne hjem. Ulike uttrykk brukes både om hjemmet der man bor, og i overført betydning. Hjemmet er som regel et hus, men huset er ikke et hjem før man tar det i bruk og gjør det til sitt. Når man er på besøk og folk sier «føl deg som hjemme», så er det en tillitserklæring og gir en trygghetsfølelse. Å føle seg hjemme er å kunne være seg selv, uten å være redd for å trø feil.
Flere innlegg jeg har skrevet her på bloggen handler om å komme hjem. Nylig kunne vi lese en reportasje på NRK om en britisk mann som hadde gått rundt hele jorda og samtidig vært på vei hjem. På vei hjem i 28 år. Les mer her.
Naturen er også et hjem. Jeg føler meg hjemme i skogen, på fjellet, på havet. Jeg hører hjemme blant fuglene og trærne, blant alt det skapte.
Bibelteksten i evangeliet etter Johannes, 1. kapittel, har vært hjemmeleksen min en stund. Johannes så Jesus komme gående og sa høyt at Jesus var Guds lam. Da var det to av elevene til Johannes som fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte etter ham og sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?»
Jeg synes det er et litt merkelig motspørsmål. De begynner å følge etter Jesus, som ingen helt vet hvem er, og det første de spør om er hvor han bor? «Kom og se», svarte Jesus. Og de ble med ham hjem resten av dagen. Jeg skulle gjerne selv blitt med hjem til Jesus. Der han bodde, der han følte seg hjemme. Hvor er Jesus hjemme i dag? Hvor bor han?
Kveldsbønnen under har fulgt meg ei stund. Jeg har blitt så glad i ordene «mitt hjem i verden». Å høre hjemme hos Gud selv, er det beste stedet å høre hjemme. Den beste tilhørigheten.
Min Gud, vær hos meg i mørket,
og omslutt meg med nåde.
Du er min hvile,
mitt faste punkt,
mitt hjem i verden.
Jeg kommer også stadig tilbake til diktet av Hans Børli om å ta bolig i seg selv, i denne verden av «heimløse» og «husville». Når tankene og uroen iblant tier stille, og jeg bare ER. Kanskje det er da jeg er aller mest hjemme, både i meg selv og i Gud.
