Denne helgen var holdt av til en tur i nærområdet, uten at målet var definert. Vi ønsket oss ei helg med naturopplevelser, mannen på sykkel og jeg på bena. Det var meldt fint vær, og vi bestemte oss da vi satte oss i bilen like etter jobb fredag at vi ville se etter en teltplass vi kunne kjøre til, helst ved et vann og med ettermiddagssol. Min mann er godt kjent i landsdelen etter utallige treningsturer på sykkel, både på asfalt og grus, så han fikk bestemme retning og foreslo å kjøre til heia mellom Marnardal og Audnedalen. Vi endte opp ved Søylevannet, og parkerte bilen i grøftekanten og slo opp teltet like nedenfor.

Vi rakk både å få opp teltet og klargjøre soveposer og underlag og å lage middag på primusen og spise den, før sola gikk ned. Det var nesten ikke vind, og vi nøt de siste varmende strålene fra sola. Og så var det bare å få laget bål og holde liv i det for å kunne sitte ute videre utover kvelden. Temperaturen falt raskt, og det var nok bare 1- 2 grader da klokka ble 21 og bålet var for lite til å holde oss varme.

Da det var blitt helt mørkt, var det en fantastisk stjernehimmel som åpenbarte seg. Selv et sted såpass kort kjøretid fra bebyggelse var helt uten lysforurensning, og det var bare å sette seg bakover i strandstolen og la blikke hvile oppover.

Vi krøp i soveposen tidlig, og jeg brukte alt jeg hadde med for å isolere: To-tre liggeunderlag, noen sitteunderlag inni soveposen, fleecepose inni soveposen, dunjakka nedi posen i tilfelle bruk for den senere, og lue og votter på. Jeg lå og bekymret meg litt for å fryse, men klarte etterhvert å slappe av med tanken på at jeg skulle ha mulighet for å holde meg varm, og om ikke annet, kunne jeg bruke bilen og sette på varme der. Jeg sov veldig lett og var våken mange ganger gjennom natten, men det var ikke så farlig. Rundt kl. 7 måtte jeg opp på do, og da fristet det ikke å legge seg igjen. Jeg fyrte opp med kvist i kvistbrenneren, og kokte vann til kakao. Det var helt lyst, men rim på teltduken og is på vannskorpa. Etterhvert kom sola over åsen og ga litt varme, men jeg måtte holde kvistbrenneren med brensel hele tiden for å kunne varme fingre og tær. Det var gøy å kunne servere småbrødrene fra panne på kvistbrenneren til min kjære. Ferske «rundstykker» til frokost, bakt med bakepulver. (Omtrent som pinnebrød, bare pannebrød?)

Etter frokost og nedrigging av «leiren», kjørte vi til Haviksanden på Lista. Der pakket jeg om og tok med litt mat og klær i en dagstursekk for å gå, mens mannen hadde sykkeltøy og tok sykkelen for å utforske området. Vi opplevde å være på Lista i omtrent vindstille vær og sol fra skyfri himmel. Helt fantastisk! Etter en halvtime, tok jeg en liten pause i sanddynene og la meg ned i en god stilling og bare nøt sola som varmet.

Jeg trives aller best i «öpna landskap» og lyden av bølger, lukten av tang og synet av hav og sol gjør meg rett og slett lykkelig.

Det var fotspor i sanden, men jeg gikk også i flere kilometre uten å treffe på andre mennesker.

Selv om det ikke var vind, var det kraft i bølgene, og på vei tilbake igjen, måtte jeg passe på å gå langt nok bort fra fjæra, da vannet var i ferd med å stige.

Mellom Haviksanden og Kviljosanden er det en «tarm» ut, og jeg gikk for å prøve å fange landskapet fra havsiden. Det var så mye tang at jeg etterhvert måtte snu og gå tilbake igjen.

Da jeg var tilbake til parkeringsplassen på Havik, var det ennå litt tid før mannen var tilbake, så da fant jeg frem strikketøyet og satt i sola og strikket litt. Men så begynte det å skye over og bli litt vind, og jeg måtte inn i bilen for å slappe av og finne varme.

Vi valgte å ta inn på Rosfjord strandhotell og spise god middag der på kvelden og bli der til søndag (i dag.) Hjemturen i bil tok vi via Spangereid og Hogganvik før vi tok strake veien hjem til minstemann hjemme. Vi var fornøyde, begge to, med begge former for overnatting og begge former for middag. Det blir nok flere turer vestover!