Jeg har nok hatt et usunt stressnivå lenger enn jeg vil innrømme. Fordi jeg også har hatt rolige perioder, hatt tid til gode ting i livet og likt å engasjere meg i mye, har jeg trodd at jeg taklet stresset på en god måte. Det siste halve året har lært meg at jeg ikke kan fortsette som før, for stresset har satt seg i kroppen på en måte som gjør at jeg må ta tak i det. Stress, uro eller angst – det er ikke så viktig hva det heter, men kroppen sier fra at nå bør jeg ta en realitetsorientering og finne ut hva som skjer. Kroppen har satt på en bremse som jeg ikke har vært i stand til å sette på selv.

Den første innskytelsen da jeg innså at jeg måtte ta tak i stresset, var at jeg bare kunne overse det, så ville det sikkert forsvinne. Litt som i barneoppdragelsen når barna vil ha oppmerksomhet på upassende atferd: Overse det, så forsvinner det. Det har antakelig fungert sånn passe med stresset gjennom flere år, men nå gikk det ikke lengre. Jo mer jeg overså det, jo mer presset stresset seg frem.

Den neste tanken var at jeg må godta at stresset er der, så vil det antakelig gå over. Aksepter det – og gå videre. Så enkelt var det heller ikke. Jeg aksepterer – men stresset er der i kroppen like fullt. Noen dager i skuldrene, noen dager i stive hofter og rygg. Flest dager som en klump i magen. Noen dager når jeg er travel, andre dager når jeg er rolig og ikke har en eneste plan. Utålmodigheten min vil videre, eller tilbake til der jeg var før, uten dette stresset.

To strategier som ikke fungerer. Hva nå?

Den tredje strategien ble å søke kunnskap. Jeg har lyttet til podcaster, spurt om råd fra kloke mennesker og lest på nett og i bøker. Jeg tror jeg begynner å nærme meg noe. Jeg begynner å lære noe om hva jeg må ta tak i, hvilke prioriteringer som må gjøres, og hvordan jeg kan leve med uroen på en sunnere måte. Kunnskap om at det ikke er så uvanlig å oppleve en slags midtlivskrise på denne måten, gjør at det ikke er så skremmende å gå inn i det. Andre har hatt det sånn, og har funnet en måte å leve med det. Noen trenger profesjonell hjelp, andre klarer det ved å snakke med venner og lære på egen hånd. Jeg er i starten av ny selvinnsikt og ser at uroen kanskje kan være en veiviser til en ny forståelse av meg selv og verden.

I søkingen etter kunnskap, kom jeg over en fin illustrert guide fra WHO, verdens helseorganisasjon. «Doing what matter in times of stress» er en fin inngangsport til å utforske og bli kjent med stresset og uroen i en selv og å få hjelp til å håndtere stress. Den ble laget i 2020, så jeg antar at det hadde sammenheng med den globale pandemien og stresset den medførte for en stor del av verdens befolkning. Jeg kom også over boken «Orkanens øye» som er 15 år gammel, men etter min oppfatning like aktuell i dag.

Har du gjort deg noen erfaringer i å håndtere stress, angst og uro? Jeg vil gjerne høre og lære, for jeg er en nybegynner i dette ukjente landskapet. Legg igjen en kommentar om du vil dele noe eller ta en prat på et annet medium.