Alene du er livets grunn,
du er min borg, mitt skjulested.
Din nåde når til havets bunn,
skyene følges av din fred.
Når mørket er som natten lang
er du mitt lys, er du min sang.
Som barnet trygt på morens fang,
hviler mitt liv i deg, min Gud.

Alene du er Gud av Gud,
født mellom mennesker som barn.
Du lot deg kle i kjøtt og hud,
fanget i dødens mørke garn.
Da du ble møtt av hat og spott,
av torner kronet og forslått,
ble døden lagt i grav for godt.
Her i din nåde står jeg, Gud.

Du Herre over jord og hav,
du som er hellig, ren og god,
brøt ut av dødens mørke grav.
Du er mitt liv, mitt håp, min tro.
Du var alene og forlatt,
men lys brød ut av dødens natt.
Min synd og skyld har du selv tatt.
Her ved din seier står jeg, Gud.

Alene du er sikker grunn,
du er mitt fjell i storm og flom.
Fra første dag til siste stund
er jeg ditt barn, din eiendom.
Nei, ingen djevel, ingen mann,
kan dra meg bort fra nådens land.
Snart står jeg der, på himlens strand.
Du er mitt liv, mitt alt, min Gud!