For 7 år siden løp jeg maraton i Amsterdam sammen med løpegruppa på jobb. Det var en stor opplevelse. I går gjorde jeg det samme igjen, denne gangen i Oslo. Og det ble stort denne gangen også! Jeg bestemte meg i april etter at mannen hadde signalisert at han kom til å bruke mye tid i sommer på sykling. Hva skulle jeg bruke sommeren på når han var på tur? Svaret ble løping, noe av det jeg trives best med, spesielt i sommerhalvåret. Jeg bestemte meg nok en gang for å følge planen i boka «Løp langt», slik jeg gjorde sist, men jeg var litt mer strukturert denne gangen og fulgte planen litt nøyere. Planen startet i juni, men jeg brukte også mai måned til noen langturer.

Gjennom sommeren har jeg lagt treningsgrunnlaget, og også valgt å gjøre styrketrening jevnlig, spesielt kroppsvektøvelser og noe løpsspesifikk styrketrening. Styrketrening er det kjedeligste jeg vet, men siden jeg tidligere har vært plaget med løpeskader og har blitt 7 år eldre siden sist, var jeg likevel fast bestemt på at jeg måtte legge inn styrketrening denne gangen. De siste ukene ble det ikke så lange langturer som jeg hadde tenkt, blant annet fordi jeg valgte å gjøre et testløp og løpe halvmaraton i Mandal i konkurransetempo, og fordi jeg valgte å bli med på pilegrimstur en helg i august. Men utover det hadde jeg gjort så mye trening som planen la opp til, noe mange nok vil regne som en «minimums»-plan for maraton. Planen baserer seg på tidsbruk, ikke på antall kilometer. Fordelen min er at jeg sykler til jobb 7 km hver vei hver dag gjennom året, og med denne aktiviteten får jeg en grunnform som nok teller positivt også når det kommer til løping.

Jeg hadde i litt over en uke før løpet vært plaget av mild halsvondt, og lurte stadig på om jeg ble forkjølet. I tillegg hadde jeg vært litt varm og kald om hverandre, og følte jeg hadde lett feber, men da løpsdagen kom, følte jeg meg heldigvis frisk. Det var perfekte løpeforhold i Oslo, ca. 14 grader og overskyet. Da jeg kom ut om morgenen var det overraskende fuktig, og litt glatt på brosteinene, men det forsvant raskt. Etter noen litt nervøse timer på hotellet, var det godt å få bestemt seg for klær og utstyr og komme seg av gårde til startområdet. Jeg spaserte rolig og fant først stedet for innlevering av baggasje, men tok så turen på toalettet før løpet og før det ble kø. Etterpå fikk jeg tatt av yttertøy og byttet den med en engangsjakke som min kollega hadde vært snill og tatt med til meg. Vi var noen tusen som skulle starte i maratondistansen, men baggasje-innleveringen var heldigvis godt organisert.

Maraton-deltakerne var delt inn i 3 puljer, og min kollega og meg var i 3. og siste pulje, med estimert tid over 4 timer. Vi fant vår plass og prøvde å tøye litt, og gjøre oss mentalt klar. Første pulje med maratondeltakere gikk ut 10 minutter før oss, 2. pulje 5 minutter før oss og så var det vår tur. Endelig var vi i gang, og det var godt. Tanken på hva som ligger og venter er verre enn det å starte og kjenne at man får begynt.

På forhånd hadde jeg delt inn løpet i 5-kilometere. Det hadde jeg ikke gjort da jeg løp i Amsterdam, og den gangen psyket det meg litt ut. Hvordan skal man motivere seg for de første kilometerne når man vet at man har 42 i vente? Denne gangen skulle jeg gjøre det hele mer mentalt overkommelig og bare tenke 5 og 5 kilometre av gangen. Jeg har hørt noen si at et maraton er som et bilde av livet, og oppdelingen laget jeg derfor slik:

0 – 5 km: Spedbarnsstadiet. Sakte og forsiktig utforskende.
5 – 10 km: Barnestadiet. Lek og glede.
10 – 15 km: Tweens. Legge et godt grunnlag.
15-20 km: Ungdomstid. Svingende, men voksende.
20 – 25 km: Ung voksen, mer alvor.
25-30 km: Voksen. Tåler mer enn man tror.
30-35 km: Overgangsalder. Varmt og vondt.
35-40 km: Gammel og sliten.
40-42 km: Døden nær, men straks ferdig og levende igjen!

Denne taktikken fungerte utrolig bra. Jeg tvang meg selv til å ta det rolig i starten, og når vi passerte kilometer-skilt som viste hvor langt vi var kommet kombinert for både 1. og 2. runde, så tillot jeg meg ikke å tenke på at jeg skulle løpe en runde til, men fokuserte kun på den 5-kilometers-bolken jeg var i.

Kollegene som løp en annen distanse stod og heiet på meg da jeg hadde løpt 13 km, og det var hyggelig å se noen kjente. Da jeg kom til «ungdomstiden», 15-20 km, begynte jeg å kjenne at hofteleddsbøyeren var litt trøtt, og det var ganske kraftig stigning opp til Bislett, men utover det gikk det veldig bra, og jeg følte meg optimistisk. Allerede her begynte jeg å kjenne at jeg hadde fått gnagsår, enda jeg hadde plastret føttene godt, men disse smertene forsvant etter hvert da føttene ble mer mørbanket.

Da vi hadde løpt første runde og et halvmaraton, var jeg fremdeles ganske lett i steget, og jeg gikk i gang med andre runde og etappen «ung voksen». Det ble mer alvor, og jeg begynte å kjenne det i hoftene. Da eldstedatter stod klar med drikke til meg rundt 23-24 km, følte jeg meg likevel veldig pigg, tok imot litt vann fra henne og smilte og løp videre. Så var det opp til Frogner på runde 2, og det begynte å koste krefter. «Mer alvor», det stemte godt. Jeg fulgte planen for inntak av gel og drikke, og fylte jevnlig på. Da jeg var kommet til 28 km, fikk jeg en plutselig uvelhetsfølelse med litt svimmelhet og kvalme. Jeg ble litt bekymret for om gel-en hadde blitt for kraftig for magen og at jeg fikk magetrøbbel, og fikk litt panikk med tanke på at det var langt til toaletter. Heldigvis slapp det taket ganske fort, og da vi begynte å løpe nedover igjen fra Frogner, var både svimmelhet og kvalme borte.

Vi rundet ved Sjølyst på 30 km, og så var det den lettløpte og fine traseen langs Frognerkilen mot Tjuvholmen. Men nå begynte det å bli tungt og vondt, og ensformigheten kjentes tydelig. Jeg var nå i «overgangsalderen» og godtok at det skulle være både varmt og vondt. Det var ikke varmere enn at svetten lett kunne tørkes bort med svettebåndet, men vondt var det. Skrittene var tunge og hodet var litt tungt. Jeg prøvde å tenke positivt og fylle tankene med mennesker jeg er glad i.

På Tjuvholmen fikk jeg energi av en veldig entusiastisk heiagjeng fra Maxim, og det gjorde godt. Ved 35 km var jeg lettet over at overgangsalderen var ferdig (!), og jeg tillot meg å gå litt i bakken opp bak Akershus festning. Nå fulgte noen harde og kjedelige kilometre i noen gater i sentrum, men plutselig hørte jeg et heiarop fra en bekjent som satt på en uterestaurant. (Takk, R!) Men like etter begynte først de slake og så de litt brattere stigningene opp mot Bislett igjen, og jeg sluttet å løpe og begynte å gå. Det var godt å få bruke musklene litt annerledes, og å holde igjen så jeg ikke fikk for høy puls. Jeg så på løperne som kom i mot og som lå ca. 5 km foran meg, og de var tydelig preget og slitne. Selv begynte jeg å skjønne at jeg var i siste fase. På 37 km gikk det opp for meg at jeg bare hadde ca. en halvtime igjen, og at jeg lå veldig godt an tidsmessig. Jeg hadde på forhånd et mål som jeg trodde ville bli vanskelig å nå, og det var å løpe omtrent som i Amsterdam og klare å komme inn på cirka 4 timer og 30 minutter. Jeg hadde skrevet tidene på underarmen, og gjennom hele løpet hadde jeg sett på klokka at jeg lå bedre an. Kunne det vare?

På toppen ved Bislett var det deilig å vite at det var siste oppoverbakke. Nå var det ned og gjøre siste runde inne på selve Bislett stadion før jeg skulle nedover de bratte bakkene. Det var selvsagt lettere å løpe nedover, men jeg hadde så vondt i lårmusklene at det var som å få et slag i lårene hver gang jeg satte foten i bakken.

Endelig – nå kunne jeg begynne å telle nedover: 4 km igjen, 3 km igjen. Jeg trodde jeg ventet på skiltet for 40 km, men syntes det tok uendelig lang tid, men plutselig kom vi til 41-km-merket, og jeg jublet inni meg. Jeg hadde oversett forrige skilt! Litt over 1 km igjen, – dette skulle gå! Vi kom til brosteinene på Karl Johan. Bare den som har løpt i mer enn 4 timer kan ane hvor vanskelig det er å løpe med utslitte og stive ben på humpete brostein. Jeg kikket ned hele tiden for å ikke vrikke benene eller snuble. Men det gikk fint og jeg rundet Stortinget. Sannelig, der var det en bakke til, den hadde jeg glemt. Jeg var nødt til å gå opp bakken bak Stortinget, for jeg eide ikke krefter til å løpe. Men da vi var på toppen, klarte jeg likevel å løpe rolig videre nedover og bortover. Jeg hørte en vakt rope at vi bare hadde 700 meter igjen. Jeg passet på å ikke snuble i fortauskanter eller kumlokk, for jeg orket ikke løfte bena høyere enn høyst nødvendig. Endelig var jeg ute på oppløpet og så den enorme folkemengden som stod og heiet på hver side av gjerdene.

For en fantastisk følelse å løpe på blå løper de siste metrene og skjønne at jeg faktisk hadde klart det. Risikoen for å mislykkes, for å få et uhell eller for å sprekke, den ligger og lurer i bakhodet hele tiden, stort sett ubevisst. Men nå så jeg mål, og jeg måtte bare fortsette å sette et ben foran det andre slik jeg hadde gjort hele tiden, og straks var jeg i mål! Det kom noen tårer i øyekroken da jeg passerte målstreken, og da jeg like etterpå stoppet klokka, så jeg at jeg hadde kommet inn på 4 timer og 26 minutter, 2 minutter raskere enn i Amsterdam! Jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig. Det var stor stas å få medaljen, og jeg fikk litt hjelp til å få den over hodet. Like etter tok jeg imot det som ble tilbudt av mat og drikke og spaserte rolig gjennom folkemengden mens jeg tygde i meg banan og drakk alt jeg orket. Og ikke minst – jeg klinget i bjellen som hang der som alle som hadde tatt ny personlig rekord kunne klinge i!

For å komme tilbake til baggasjeutlevering, måtte jeg over ei midlertidig bro over løpstraseen, og å forsere den var forferdelig. Beina ville ikke gå i trapper! Jeg klarte å dra meg opp, passere over, men så skulle jeg ned igjen….. Det var minst like ille! Det gikk på et vis, og jeg fikk hentet posen min med tørre klær. En annen dame trengte hjelp av meg til å skjerme seg da hun skulle skifte på overkroppen, og så hjalp hun meg, og det var deilig å få på seg tørre klær. Jeg vurderte å bli litt i området, men tok bare noen få bilder og en snap til familien og begynte på gåturen tilbake til hotellet. Det var ikke bare enkelt, for løpstraseen gjorde at flere av gatene jeg skulle krysse var sperret av og jeg orket ikke flere midlertidige broer! Så det ble litt venting og litt omvei, men så var jeg endelig ved hotellet, fikk kjøpt litt mat og drikke og kom meg opp på rommet til en god dusj og hvil.

På vei tilbake til hotellet spurte jeg noen jenter som stod og så på løperne på halvmaraton om å ta et bilde av meg, og det gjorde de gjerne. Så lykkelig jeg er for at det ikke er meg som er ute og løper der!

På kvelden var vi løperne fra jobb sammen på middag, og det var herlig å spise og drikke og kjase i vei om opplevelsene i løypa, om slitet, om mestringen og om nye løpeplaner. De andre hadde det moro med å se på oss som hadde løpt maraton da vi skulle ned trappa fra 2. etasje, og det så unektelig komisk ut. Jeg måtte gå litt baklengs og litt sidelengs for å komme meg ned, og da jeg skulle krysse gata utenfor for å komme meg til trikkeholdeplassen, kunne jeg bare gå med små museskritt. Hofteleddsbøyerne var totalt utslitt!

I dag har jeg hvilt, spist og kommet meg hjem. Jeg føler meg som om jeg er minst 90 år når jeg skal sette meg og reise meg og gå i trapper, men utover det føler jeg meg i fin form. Jeg er ikke sikker på om jeg skal løpe maraton flere ganger i livet ennå. Det er stort, men det er også hardt og det krever mye forarbeid. Tiden vil vise! Takk til alle venner, familie og kolleger som har heiet på meg både under opptreningen og på selve løpsdagen. Et par hilsener på sms tidlig på morgenen betydde veldig mye, for da var jeg mer nervøs enn jeg hadde trodd jeg skulle bli.

På nyhetene på hjemturen i dag, var en av sakene at nordmenn med livsstilssykdommer kommer til å få helsetjenesten til å knele i fremtiden, med mindre det settes inn tiltak snart. Jeg tror ikke maraton-løping passer for alle, men å komme seg i form kan gjøres på så mange måter. Alle må finne noe de kan like selv. Det viktigste er å få inn nok aktivitet til å ha det godt, både psykisk og fysisk, både for egen helse men også for menneskene rundt seg. Blir du glad i å løpe, har du en glede som kan vare resten av livet!