Å få være på gudstjeneste i et godt felleskap er viktig for meg, og jeg setter som regel stor pris på det. Å få være med og bidra i gudstjenesten er noen ganger enda flottere: Å få formidle bibeltekster, å få dele ut nattverd og å få se mennesker i øynene og si: «Kristi blod, gitt for deg». Å få være en del av en større virkelighet, å få en liten pause fra hverdagslivet, å legge bort alt annet og bare være tilstede i kirkerommet der mennesker har fått ta imot Guds ord gjennom 1000 år, gjør noe med meg, noe godt. Å være en del av et fellesskap av mennesker i alle generasjoner som alle ønsker å være akkurat der denne søndagen, uten plikt, er et annerledes fellesskap enn det jeg var vant med tidligere.
I dag var en sånn søndag, en sånn gudstjeneste. Det var utfordrende bibeltekster, uperfekte mennesker, og alt gikk ikke knirkefritt, men det var en levende og god stund der i kirka. Da vi stod og sang gloria-leddet til ære for Guds hellighet, måtte jeg løfte blikket mot kirketaket og mot himmelen og ta inn over meg den store gleden det er å ha en Gud å tro på som er levende og tilstede akkurat nå for meg og alle andre mennesker, og å få dele denne gleden med menigheten jeg er en del av. Ekstra spesielt var det nok på grunn av at jeg i går var i en vielse i annen kjent sammenheng hvor jeg hørte etter om jeg kunne få et glimt av evangeliet og Guds godhet og storhet, uten å finne det.
Jeg skulle så inderlig ønske at menneskene jeg er glad i kunne høre det gode budskapet som evangeliet er og som skaper tro, håp og kjærlighet. Jeg skulle så gjerne dele troen og fellesskapet med dem. Jeg skulle så gjerne gi videre kjærligheten, håpet og troen til alle dem som tror at de er alene, som er ensomme og som har mistet håpet. Og jeg skulle så gjerne fortelle alle dem som tror at kristenlivet er å streve med å få det til og bli god nok, at det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Å være kristen er ikke få det til, men å få. Det er ikke å streve etter å bli god nok for Gud, men å se at Gud er god, og stole på Hans kjærlighet. Det må åpenbares for oss, gang på gang, hvem Gud er, hva Han har gjort, hvilket syn Han har på oss. Det er ikke selvsagt, det er ikke en sannhet du mottar ei gang og siden alltid tror på. Det er for godt til å være sant, så det må åpenbares igjen og igjen. Gud liker deg! Hver gang velsignelsen lyder, hører du at Guds åsyn/ansikt lyser opp over deg.
Som en deltaker på en sjømannskirke-gudstjeneste sa: «En gang i uka deltar jeg på noe jeg ikke forstår. En gang i uka blir jeg mindre selvopptatt og mer åpen for det livet egentlig er. Og så blir jeg sendt tilbake, til hverdagen, rikere enn da jeg kom.»
Det er stor forskjell på gudstjenester både i ulike menigheter og ulike sokn, men har du ei kirke i nærheten av deg og lurer på om en gudstjeneste er noe for deg, så kan du kanskje finne en eller flere gode grunner her:
Ord om ord 