Jeg visste det før før, men nå har jeg fått det bekreftet igjen: Jeg er så glad i mennesker! Er det én ting pandemien har lært meg, så er det at jeg trenger mennesker rundt meg for å ha det godt. Og jeg trenger å se dem i virkeligheten, og ikke bare gjennom en skjerm. Det er kanskje selvsagt for mange, men for meg har det vært en erkjennelse som har kommet over tid både ifm pandemi, men også fordi jentene har flyttet ut og det har blitt mye mer stille hjemme. Det å trives i eget selskap, er for meg helt fint i korte perioder, men ikke over tid.

Nå som jentene har flyttet ut, må jeg i større grad ut for å treffe mennesker. Jeg har gutta igjen hjemme, men de trives mye bedre bak skjermen enn jeg. Heldigvis har faste aktiviteter og engasjementer kunnet starte igjen, og jeg fryder meg over å kunne være sosial og sammen med mennesker også på kveldstid.

Harvest Magazine skriver på sine nettsider at Vennskapene våre ryker, og nesten ingen bryr seg om det. Jeg tror vi må – nå som de sosiale begrensningene har tatt slutt – finne tilbake til de gode menneskemøtene, uten nødvendigvis å gå tilbake til travelheten og den fulle avtaleboken. De beste møtene synes jeg finnes i frivilligheten, i engasjementene, i interessene. Når du og jeg jobber for samme sak, mot samme mål, men med ulike ressurser og bakgrunn, da skapes gyldne øyeblikk.

Føler du deg ensom nå etter pandemien? Lengter du tilbake til at noen spør etter deg, ber deg ta i et tak eller bare ønsker å være sammen med deg? Har du en hobby du kan dele med andre, eller er du også glad i mennesker og kunne gjort en jobb i frivillig arbeid? 2022 er frivillighetens år, og det er mange gode saker å jobbe frivillig for. Finner du det du virkelig brenner for, kjennes det ikke som en jobb, bare som et gode.

Å være glad i mennesker, handler også om tilhørighet. Om fellesskap. Og om at ingen er alene. Livet er mennesker: