Tap for all del ikke lysten til å gå.
Jeg går meg til det daglige velbefinnende
hver dag, og fra enhver sykdom.
Jeg går meg til mine beste tanker,
og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung
at jeg ikke kan gå fra den.
Når man slik fortsetter å gå, så går det nok….

Søren Kierkegaard

Jeg gikk en tur i dag. En lang en. Jeg hadde som mål å gå meg i godt humør og la tankene vandre fritt og la alt annet være. Det var langt. Det var tungt mot slutten. Men mest av alt var det fint:

Jeg startet like før kl. 8 hjemmefra med ull innerst, treningsklær ytterst og gode joggesko og en dagstursekk på ryggen. Det var såvidt begynt å lysne, og da jeg kom til Justvik var det nydelig farge på skyene i øst. Ved Justvik skole måtte jeg ut på landeveien, og da var det lyst nok til at det kjentes trygt. Det var uansett få biler på veien en lørdag morgen. Hemingsvannet lå fredelig med is på. Ei hegre flakset opp like ved siden av meg da jeg gikk forbi og fløy med seige vingeslag over isen.

Ved Ålefjær kom sola nesten gjennom skyene, og jeg var glad for at jeg hadde valgt denne veien og denne retningen. Nydelig vinterstemning!

Etter 10 km og snaue 2 timers gange var det matpause ved Farvannet, på andre siden av veien for skytebanen. Der fant jeg meg en bar skogsflekk i sola, og tok på meg mer klær og koste meg med mat og drikke. Men det ble fort kaldt, så etter bare noe minutters pause, gikk jeg videre.

Langs vannet var det litt trafikk, men så bar det ned mot Ryen, og der tok jeg inn på Borgeveien og kom bort fra bilene. Det var nydelig å gå flatt og fint langs jordene der. Sola kom helt gjennom og det gjorde meg aldeles lykkelig.

Noen fly lettet og landet på Kjevik, og skjærene holdt meg med selskap. Jeg gikk forbi Ve og begynte å mimre om da jeg vokste opp som barn på Hånes og skoletannlegen var på Ve skole. Jeg var så stolt første gangen jeg fikk ring som premie, men skuffelsen var desto større da jeg kom hjem og oppdaget at steinen i ringen allerede var falt ut!

Etter hvert kom jeg til Hamresanden. Det var mange turgåere i området, og det var veldig fint å gå langs stranden og fjorden. Jeg begynte å kjenne at hoftene var trøtte, men var ved godt mot. Det var ikke aktuelt å hoppe på en buss hjemover, noe jeg på forhånd hadde tenkt var en grei løsning om turen ble for lang. Fra Hamresanden gikk jeg gjennom Grovika til Solvika, badeplassen vi så ofte var på i hverdagene i barneårene. Også her ble matpausen kort, for det var bare et par plussgrader midt på dagen.

Så var det å vandre videre langs Vigvollåsen, til Rona og over Varoddbroa. Det var mye støy fra E18, så dette strekket var litt bråkete. Men snart var jeg ved Vollevannet og kunne starte på de siste kilometerne hjemover. Dunjakka måtte av igjen etter å ha pustet litt opp Narviksbakken.

Langs Eidsbukta så jeg meg tilbake over Topdalsfjorden, – godt fornøyd med dagens tur. Drøyt 27 km ble turen, og ca. 5 timer total med de to pausene.

Å gå gjør meg godt. Jeg er ellers ikke så glad i stillhet, men når jeg møter stillheten når jeg går, trives jeg godt med den. Stillhet trenger ikke være absolutt stillhet, men heller fravær av støy, inklusiv den visuelle støyen. Å gå på veien og høre fuglesang, hundebjeff men også biler og fly, er likevel en slags stillhet. Som Kierkegaard kan jeg ofte gå fra tunge tanker og finne glede i den enkle aktiviteten å sette det ene benet foran det andre i en slags meditativ tilstand. Å være ute i dagslys er dessuten den beste medisinen for meg for livslyst og energi, spesielt i de mørke vintermånedene.