Ei heil uke høstferie er fantastisk, spesielt når man har tidlig sommerferie. En liten pustepause før man tar sats og går modig inn i høstmørket og vinterhalvåret. Ei uke til å fylle på med dagslys, aktiviteter utendørs, venninnebesøk, familiekos og hobbyer. Late morgener med nok tid og god kaffe.

I går var jeg på jazzkonsert for første gang. Et hyggelig initiativ fra en god venninne. Vi hørte på Torun Eriksen og Kjetil Dalland, et nytt bekjentskap for meg. Det var utrolig fint. Jeg hadde rukket å høre litt på den siste platen før konserten, og det gjorde at jeg fikk enda mer igjen for konserten. Men jeg var positiv overrasket over hvor mye av tekstene jeg fikk med meg på konserten, selv uten å ha lyttet til dem før. Det har nok sammenheng med at hun sang veldig tydelig og at arrangementet var strippet for støy; kun en stemme og en bass. Tekstene var en fryd å lytte til, og i dag har jeg fortsatt å lytte, blant annet til «Be that someone»:

There must be a way for me to glow again
I used to have this warm, burning light inside me
And though, right now, this seems only a memory
I still can feel a heat calling out from somewhere in the deep
And it’s telling me to stop hiding  

Wish there were someone I could ask
Someone who’d tell me what is true
Instead it’s me now who must be that someone to you
And I’ll be that someone to you

Med god tid kommer også mer tid til å tenke. Og jeg har en følelse av at jeg er blitt mer tenksom de siste årene. Kanskje det bare kommer av at jeg har bedre tid til å tenke nå som barna er blitt større? At ikke hele tiden min er brukt opp til andres behov, men at jeg har tid til meg selv? Med mange tanker som svirrer, er det fint å lytte til andre som har tenkt noen av de samme tankene, for eksempel gjennom musikk og bøker. Og ikke minst å snakke med andre. Å lufte tankene og få sortert dem. Og å vite at man ikke er alene. Det tenker jeg er fint.