Vi er straks midtveis i september, og med det er det bare en måned til årets store mål for min del: Maraton i Amsterdam 15. oktober. Det er vilt. Jeg har – aldeles frivillig – meldt meg på et løp som skal vare i godt og vel 4,5 – 5 timer og som er drøye 42 km langt. Hvorfor? Vel liker jeg å løpe rolig og langt heller enn kort og kjapt, men 42 km? Det er sånn man spør seg når man står tidlig opp en lørdags morgen, spiser en lett frokost, og fyller drikkesekken med sportsdrikk for å dra ut på treningstur i 3 timer. Men så gjør man det man har planlagt, løper pent og rolig nedover bakken, forbi alle sovende naboer og tar landeveien fatt oppover langs elven. Der ligger morgendisen tykk, og fuktigheten føles som vanndråper i ansiktet. Så fint det er her tidlig på morgenen – og så lite trafikk?

Jeg løper rolig videre, klokka viser 5 km, og jeg tar den første «power gum», en liten gele-godteri med sukker og koffein. Jeg spaserer noen meter, drikker litt sportsdrikk og løper videre. Det er fremdeles tåkete, men temperaturen er fin, kroppen er fin, og lørdagsmorgenen kjennes riktig så fin der jeg legger kilometrene bak meg. Podcasten om løping gjør at tankene flyr, og det er fint å la seg inspirere av andre løpeglade mennesker. Jeg kommer til hengebroa over elva der jeg skal over, det er allerede 9 km, og jeg føler meg sterk. På andre siden av elva må jeg opp en bratt bakke, og der roer jeg ned, spaserer opp bakken, og tar meg tid til å finne frem mobilen og bytte til ei spilleliste med god treningsmusikk og sende en snap. 10 km og en ny powergum. Nedover gangstien på andre siden av elven er det foreløpig fredelig, og det er fint å slippe å tenke på bilene som her har sitt eget felt. Jeg er ganske alene, men møter et par damer som også er på løpetur og hilser blidt. De neste kilometrene blir litt småanstrengte. Jeg puster litt for lett og fort, og det føles som jeg har sting høyt oppe i lungehøyde. Jeg prøver å ta noen dype åndedrag gjennom nesen, og det hjelper litt, og nedoverbakkene hjelper litt, men med en gang det er litt stigning, stiger pulsen. Og så jeg som glemte å ta på pulsbelte… Kanskje dumt, eller kanskje like greit?

15 km, og ny powergum og mer drikke. Går i ett minutt og løper videre. Var det litt trangt i disse skoene? Litt vondt i ei tå? Neida, ikke noe å tenke på. Litt murring på innsiden av venstre kne? Ikke verre enn at det går over. Kommer nedover mot byen, og det klarner helt opp. Har solskinn i fjeset og livet er bra. Musikken løfter meg opp og frem, og tankene driver dit de vil. Tenker på de som bor der jeg løper forbi, en kollega her, ei venninne der. Møter noen syklister og tenker på mannen min. Nærmer meg byen. Litt anstrengt i pusten igjen og går litt. Løper videre og kommer til sentrum ved ca. 19 km. Tar ny powergum og drikker litt. Det er varmt i sola, tørker svetten som renner litt og irriterer litt og løper videre. Kommer ned til kjente stier langs elva der jeg løp et par dager før, og kjenner meg mer avslappet.

20 km og jeg må bestemme hvor langt jeg skal løpe før jeg skal begynne på veien hjem. Bestemmer meg for å løpe ut til Kilden før jeg snur. Det går senere, 22 km, og jeg vet at jeg nærmer meg ny rekord. 23 km, ny rekord. Har aldri løpt så langt før! Jeg må gå litt igjen og drikke litt. Beina er tunge. Nå skal jeg bare hjem, men har 4 km igjen. Runder Tangen og løper oppover langs elven, først på bysiden og så på den andre siden. Løper på grus, og det føles litt bedre enn den harde asfalten. 25 km og en lang bakke, da har jeg lov å gå igjen. 26 km og jeg klarer ennå å løpe og der er det bare siste bakken igjen opp til huset, og jeg går litt før jeg stopper klokka på 26,8 km. Nesten 27 km – det er langt! Det er tungt! Og det er over! Inn og få i seg litt mat, litt drikke, ta en dusj og så sette seg og hvile med beina høyt. Det gikk jo fint?

Klarer jeg 27 km alene en lørdagsmorgen uten annen driv enn meg selv og musikken jeg hører på, så skal jeg vel klare 15 km til i selskap med mange tusen andre, i flate Amsterdam, med masse liv og røre og mye adrenalin? Litt over en halv arbeidsdag – det er jo ikke så ille? Jeg gruer meg litt, men gleder meg mest. Jeg er skadefri, har fått trent nesten så mye jeg ønsket og føler meg ganske godt forberedt. Målet er å få en langtur til, omtrent samme lengde i tid, men kanskje i skog og på grus så ikke det blir så hardt på asfalten. Det blir ikke så mange kilometre, men kroppen får likevel øvd seg på å hente energi fra reservene, hodet øvd seg på å takle beskjedene fra kroppen, og jeg får øvd på hva jeg kan spise og drikke på langturen.

Hvis jeg nå gjennomfører et ok maraton, så har jeg i alle fall lært en ting: Hvis man trener mye og gjør det man bestemmer seg for, så kan man få til det utroligste! Har man et mål som betyr noe, så kan man tåle ganske mye motstand uten å miste målet av syne. Og hvis man når målet, så er det mestring og gleden over å nå målet som betyr noe!