Tittelen på innlegget i dag er identisk med tittelen på ei bok av Thomas Sjödin. Den står på leselisten min, men jeg har ikke fått kjøpt/lånt den ennå. Derimot fikk jeg hørt et foredrag med forfatteren i dag, og det var inspirerende. Han oppfordret blant alle tilhørerne som hadde tenkt på å skrive bok om å faktisk gjøre det! Og han avsluttet med å fortelle om ei dame, Bronnie Ware, som blogget, og som – da hun begynte å skrive ned hva mennesker angrer på når de ligger for døden, fikk mangfoldige tusen lesere over natten. Dermed ble også jeg engasjert nok til å blogge – kanskje det er en leser der ute som setter pris på noe av det jeg deler i dag? Om ikke i dag, så kanskje en annen dag?

Det er mye man ikke må. Men det er også mye man faktisk må. Men det som kommer frem i Sjödins foredrag, er at om man gjør mer av det man liker å gjøre, trives med og som man får til, så vil det gi retning til livet og og man kan bidra på en god måte i sitt «kall» her i livet. De tingene man driver på med av plikt men som holder en nede, som tapper for energi og som man gjør fordi andre mener at man skal gjøre det mer enn at en selv ønsker det, det skal man gjøre mindre av. Ved å si nei til noe, sier man ja til noe annet!

Innen idrett har lignende budskap vært formidlet, og Ingrid Kristiansens blogg som jeg leser, har ofte nevnt ordene fra Willi Railo: «Jeg må ingenting, jeg bør ingenting, jeg skal ingenting» – og til «jeg må, jeg bør og jeg skal». Der handler det om å finne sin egen motivasjon for å drive på med trening. Selv gjør jeg kjedelig styrketrening hver uke fordi jeg vil løpe, og ikke fordi noen andre mener jeg bør gjøre det. (Jo, selvfølgelig har fysioterapeuten en rolle her, men det handler først og fremst om jeg selv vil oppnå noe eller ikke.) Men du må ikke gjøre det om ikke du selv synes det er viktig.

Det er mye man ikke må. Man må for eksempel ikke pusse opp kjøkkenet selv om det begynner å slites. Man må ikke reise til andre siden av verden selv om man har muligheten. Man må ikke jobbe mer for å tjene nok til å ha det som naboen har. Man må ikke gjøre det man alltid har gjort bare fordi man tror at de andre forventer det. For hva er det som er viktig når alt kommer til alt?

De 5 forholdene som mennesker ifølge Bronnie Ware i boken «The top five regrets of the dying» oftest angrer på er disse:

1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.
2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.
3. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.
4. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.
5. Jeg skulle ønske jeg hadde tillatt meg selv å være lykkeligere.

Her har jeg noe å strekke meg mot, spesielt når det gjelder punkt 3 og 4. Å ta kontakt og holde kontakt med menneskene som betyr noe i livet mitt, er absolutt en «må-ting». Ikke som noe ork, men som noe godt og nødvendig for å ha gode relasjoner til de rundt seg. Jeg er heller ikke flink til å uttrykke følelser, og det er noe som jeg har øvd meg på en stund. Det å tørre å være sårbar, å tørre å være ærlig når ting ikke er så bra. I noen tilfeller tror jeg at jeg beskytter menneskene rundt meg ved å ikke si hvordan jeg selv har det, men til slutt er de andre det går utover når jeg ikke er ærlig med hvordan jeg har det.

Det er mye man ikke må. Men det som man faktisk må er å leve det livet som man – når man kommer til slutten og ser seg tilbake – kan si med ærlighet: Jeg prøvde å leve et liv i tråd med hva som var riktig for meg og som jeg var kalt til.