Årets store treningsmål, halvmaraton i Oslo, er nådd. Forrige lørdag stod jeg på startstreken for 3. gang i Oslo på distansen halvmaraton. Denne gangen startet jeg sammen med ei venninne med intensjon om å løpe sammen første mila. Det gjorde vi. Min jobb var å holde litt igjen for om mulig å løpe med negativ splitt.

Vi løp rolig ut fra start, men hadde høy fart fra 2. – 7. km. Da vi skulle holde mer igjen, gikk det litt rolig igjen. Men vi holdt forholdsvis jevn fart hele første mila, mellom 5:34 – 6:00 min pr. km. På drikkestasjon på 12 km bommet jeg, og lot være å drikke. Ikke lurt i sommervarmen.

Det var hardt å prøve å presse farten opp de neste kilometrene, selv om det var befriende å løpe alene og slippe å tråkle seg vei mellom alle folkene og likevel holde seg sammen med venninna. Da jeg kom til neste drikkestasjon, på rund 15 km, var de tom for drikke! Det var nesten krise, men heldigvis hadde jeg en 3-porsjoners gel med skrukork i rompebeltet mitt, så jeg var reddet. Da jeg var nede på flaten igjen etter runden rundt Botanisk hage, var det tøft å holde motet og farten oppe. Ei lita bro med oppoverbakke føltes som en uoverkommelig stigning, men jeg satte delmål og kom meg gjennom det. Drikke på 18 km føltes som en redning, og litt vind og skygge hjalp også på humøret. Den 20. kilometeren gikk på Karl Johan og rundt med Spikersuppa, for så å tilbake igjen på Karl Johan og mot mål. Siste kilometeren var så godt som uten stigning, og jeg kjente at beina hadde mer krefter. Klokka viste at jeg ikke ville komme under 2 timer, men min egen rekord fra 2014 kunne muligens slås? Jeg presset på det jeg kunne, og klarte å løpe den siste kilometeren på 5:04. De siste metrene gjaldt det bare å løfte beina høyt nok til ikke å snuble av slitenhet og utmattelse og komme seg over målstreken.

For en seier å komme i mål og ha gjort en så bra avslutning! Målgang ble feiret med vann, japp, redbull, banan og alt som var mulig å putte i munnen av det vi fikk utdelt. Senere fant jeg ut at jeg hadde perset med 20 fattige sekunder, men pers er pers! Kroppen var i forholdsvis fin form etter løpet og neste dag, men stivhet og stølhet er jo faste følgesvenner de første dagene. Løpegruppa på jobb måtte klare seg uten løpestøtte fra meg mandagen etter…

I går tok jeg en tur på treningssenter for å teste ut beina og gjøre noe annet enn løping, men i dag kjenner jeg at jeg godt kunne ventet noen dager til. Så nå benytter jeg dagene uten løping til strikking, baking og andre hyggelige aktiviteter hjemme mens jeg restituerer så godt jeg kan.

Om 1,5 måneder skal jeg løpe halvmaraton igjen, 3-sjøersløpet i Stavanger. Da skal jeg ikke ha fokus på tid, men på opplevelse. Jeg gleder meg. Neste løpemål etter det er ikke endelig spikret, men vi leker med tanken på et helt maraton i utlandet til neste år, venninna mi og jeg. Den som lever, får se. Eventuelt den som løper, får se.

Om du har lyst å lese en festlig løpeblogg, anbefaler jeg varmt bloggen «Sirivil«. Hun skriver om andre ting enn løping også, velg selv dine favoritter 🙂