Det har vært forholdsvis stille dager på bloggen de siste ukene. Jeg har rett og slett gått litt tom for ord. Jeg har mange mer eller mindre fornuftige tanker i hodet, men de finner ikke noen god vei ut. Så de gangene jeg har satt meg ned for å skrive litt, har jeg blitt sittende uten å få ned noe. Og da kan det heller vente. Ordene kommer etterhvert.

Jeg kunne skrevet om en flott korkonsert og om at jeg møtte en av sangerne på jobb neste dag som faktisk inviterte meg til å bli med i koret som sang. Jeg kunne skrevet om gleden ved å se minstemann delta på organisert idrett for første gang og se mestringsfølelsen stråle gjennom kroppen. Jeg kunne skrevet om løpeturer med glede over flott sommervær, en frisk kropp og gode naturopplevelser.

Og jeg kunne skrevet om de vanskelige tingene. Om at jeg er i ferd med å ta et valg som gjør at flere mennesker trekker seg unna meg og familien min. Om at det blir snakket om meg bak ryggen min selv om jeg har snakket fritt og invitert til åpenhet. Og om sorgen ved å velge å sette seg på sidelinjen av gruppen man har tilhørt hele livet.

Men det kan vente. Og mens det venter, kan jeg invitere til en stille kveldsstund på trammen. Sammen. Og la Hans Børlis dikt Junikveld hjelpe med å senke skuldrene, være tilstede i øyeblikket og dele en junikveld med en god venn.