Det er fastetid i kirkeåret. Det er en tid som jeg vanligvis ikke har markert på noen måte, selv om jeg prøvde meg på en godteri-faste for noen år siden, med ikke-så-vellykket resultat. I dag har jeg lært at faste betyr å «holde fast». Fastetiden kan brukes til å reflektere over hva som er verdt å holde fast på, og hva som med fordel kan prioriteres bort. Noen velger å bruke mindre tid på tv, nett og mobil, mens andre har shoppestopp og legger bort kredittkortet for noen uker. Andre velger å legge til side penger for å dele med dem som har mindre.

Om man velger det i fastetiden eller en annen tid er mindre viktig, men vi kan vel alle ha godt av å reflektere litt over hva som er verdt å holde fast på i hverdagen, og bruke litt tid til å tenke over om man bør gjøre en liten kursendring. Når man tar vårrengjøringen i huset (noen av oss gjør kanskje ennå det?), kan det kanskje passe å ta en liten vårrengjøring i tankene og få bort litt skitt som har samlet seg der. Vaske bort litt misunnelse, skure vekk egoismen og rydde plass til litt vennlighet og gjestfrihet. Skifte ut den slitne travelheten og erstatte den med ekte tilstedeværelse.

Når jeg tenker på gudstroen og å «holde fast», er jeg så glad for at troen min og gudsforholdet mitt ikke er avhengig av at jeg holder fast. Når jeg ikke klarte å holde meg unna godteri for noen uker, hvordan skulle jeg da klare å holde fast på Gud og tro på ham gjennom et helt liv? Jeg er et menneske som Peter, som vel kan love å stå opp for Jesus i det ene øyeblikket, men ikke før dagen er over har løftet blitt brutt opptil flere ganger.

Gud er den som holder fast. Han er den som holder når jeg slipper. Han er den som reiser opp når jeg faller. Han er den som kommer meg i møte når jeg har flyktet. Han er den som er trofast når jeg har sveket. Han er den som holder fast.

«..og se, jeg er med dere alle dager, helt til verdens ende». (Matt. 28.20)