NRK1 har for tiden en programserie på tv som heter «Oppdrag lykke» (du kan se det på nett-tv her.) Jeg fikk ikke med første sending, men del to i serien tok jeg opp og så. Det var ganske interessant. Det sies ofte at når man jager etter lykken, finner vi den sjelden, men i programmet gjøres det noen grep som skal få menneskene som deltar der til å kjenne seg mer glade og lykkelige.

I programmet jeg så, skulle deltakerne skrive et takknemlighetsbrev til en person de følte behov for å takke. En av deltakerne skrev til læreren på videregående skole som hadde betydd mye for henne, en skrev til svigermoren, en skrev til naboen og en skrev til mannen. Det var rørende å se hvordan det var både for dem som leste opp sine takknnemlighetsbrev og for dem som var mottakere. Det å være bevisst på hva man er takknemlig for i livet, kan ifølge forskerne være et skritt på vei mot mer glede og lykke.

For meg er det riktig å rette takken til giveren av det gode i livet, min Skaper og Gud. Jeg tror både det å takke og det å be gjør oss til lykkeligere mennesker. Når både gledene og sorgene kan overgis til Han som har skapt oss, frigjør det oss som mennesker. Det står ikke i noen motsetning til å være takknemlig overfor mine medmennesker, tvert imot. Det gjør en heller mer oppmerksom på det å være takknemlig.

I dag er jeg spesielt takknemlig over å være frisk og over å ha mulighet til å være ute og bevege meg i naturen på en herlig høstdag. Jeg er også takknemlig for musikkens gleder i alle former. Når jeg løper rolig med musikk i ørene fra spillelisten min og refrenget til «You can`t stop the beat» lyder, føler jeg meg mye sprekere enn det jeg egentlig er og løper altfor fort med  et stort glis om munnen. Da kjenner jeg lykke både i kropp og sjel!