Med sykdom i kroppen har jeg måttet ta det rolig noen dager. Det har gitt meg mer tid til å slappe av og ta det rolig, men mindre tid til annet som jeg ikke har orket. På twitter fulgte jeg lenken og leste innlegget Tid på bloggen «Lille labyrint». Der satte bloggeren ord på følelsen av kronisk sykdom som gir mye tid, men lite å bruke den til, kontra venninnens tilmålte tid pga. dødbringende sykdom. Og budskapet var: «Bruk tiden du har godt, spesielt på menneskene du har rundt deg.»

Og jeg tenker på ordene fra Forkynneren:

1 Alt har sin tid,
det er en tid for alt
som skjer under himmelen:

2 en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,

3 en tid for å drepe, en tid for å lege,
en tid for å rive ned, en tid for å bygge,

4 en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,

5 en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner,
en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,

6 en tid for å lete, en tid for å miste,
en tid for å bevare, en tid for å kaste,

7 en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen,
en tid for å tie, en tid for å tale,

8 en tid for å elske, en tid for å hate,
en tid for krig og en tid for fred.

Vi vet noe om fortida vår, men lite eller ingenting om fremtida. Når ulykker skjer, blir vi minnet om hvor skjørt livet er og hvor lite vi vet om vår tid her på jorda. Når hverdagen er på sitt mest hektiske, ønsker vi at tida går senere, mens når vi har det vondt og lider, ønsker vi at tida skal gå fortere så vi kommer oss gjennom det vonde.

Jeg føler meg trygg når jeg vet at min tid er i Guds hender. Og at Han er der, alltid.

Men jeg setter min lit til deg, Herre, jeg sier: «Du er min Gud.» Mine tider er i din hånd. (Salme 31,15-16)