Liv og død

I en rolig kveldsstund på sengekanten, fikk jeg en god samtale med minstegutten. Som 4-åring er han opptatt av liv og død, og spør om mangt og meget. Først spurte han om jeg også takket Gud når jeg skulle legge meg. Da han fikk bekreftet dette, fortsatte han: «Takker du med snakkestemme?»

Og så var det over på temaet himmelen, der Gud bor. Der er det fint, det vet både han og jeg. Der er det verken sykdom, krangling, triste saker, vondter eller dumheter. Der er det bare godt. Og så sa han det så fint på sin barnslige måte: «Når jeg er ferdig med å dø, da kommer jeg til Gud i himmelen».

Da jeg leste spalten til Karsten Isachsen i «Bud og hilsen», Sjømannskirkens blad i dag, kom det samme temaet frem. Han siterte Liv Nordhaugs vers fra en salme:

O Jesus Krist, når alle bluss er slukket,
som skinte lysende langs livets vei.
Når dagens aller siste dør er lukket,
da åpner du mot morgenen for meg.

Døden er ikke en solnedgang, men en soloppgang! Og et vers av Grethe Risbjerg Thomsem sa det også så fint:

Jeg dør en lille smule for hvert sekund der går.
Jeg bærer døden med mig igjennom livets år.
En nat, måske en marsnat, så mild av regn og tø
skal jeg gå bort i mørket og holde op at dø.

Så når det vanlige livet tar slutt, er det ikke livet som tar slutt, men døden! Da er vi – som minstemann uttrykte det – ferdige med å dø…

Dette innlegget ble publisert i Barn, Dikt, kristendom, Oppmuntring og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s