«Jag trivs best i öpna landskap», synger Ulf Lundell, og fortsetter: «nära havet vill jag bo». Jeg er så enig. Det eneste kriteriet jeg har når vi skal dra på ferie om sommeren, er at det må være i nærheten av havet. Vi har feriert i innlandet to ganger, ei gang i Tyskland og ei gang i Frankrike, og begge gangene savnet jeg havet. Jeg er ikke spesielt glad i å bade, men det er noe med friheten, den friske luften og luktene som tiltaler meg. Er man født og oppvokst ved kysten, er man kanskje kystmennesker for all tid?

Vi har som familie hatt 3 ferier med bil i Europa, og alle gangene har vi kjørt rundt 100 mil på en dag når vi skal hjem. Når vi da kommer til Hirtshals og kjenner lukten av hav, tang og tare, så føles det som vi nesten er hjemme. Den ene ganga ble havet dessverre et stort hinder for å komme helt hjem, fordi det blåste så mye at ferja var innstilt. Da var det et hav i mellom oss i Hirtshals og «hjemme».

Rullestein i fjæra på Tromøya

På samme måte som havet ble et hinder mellom oss og de hjemme, er våre synder et hinder mellom oss mennesker og Gud. Da er det godt å vite at det finnes et hav av nåde hos den samme Gud. Nådens hav er alltid stort nok for våre feiltrinn. «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mika 7,19)