Våkne tidlig etter ei god natt Glede seg over varmen fra golvet på badet Spise frokosten som er klargjort fra kvelden før Drikke glovarm espresso med pledd over bena Lese ferdig boka som var påbegynt Gjøre seg klar til å dra Synge av glede om Gud med koret på gudstjeneste Lytte til en sorgfull venn ved kirkekaffen Skravle med nabo i bilen på vei hjem Spise brødskive Svare på en snap fra datter Få en bamseklem av mannen Løpe langtur med god podcast på øret Grine litt til podcasten mens jeg løper Streve i motvind på vei hjem til taktfast musikk Komme hjem til en varm dusj Spise sunn og god mat som har laget seg selv i ovnen Prate med ungdommen over en is Drikke kaffe med mannen Ha energi til å så frø til vårens og sommerens grønt Ha overskudd til å fikse klær med nylig reparert symaskin Løse en god sudoku fra New York Times Le litt av katten som leker med et silkebånd Glede seg til en hyggelig kveldsstund med mannen Kjenne at jeg mangler ingenting
Det er en røst som uopphørlig søker å nå vårt redde hjerte med sitt kall. En utstrakt hånd fra en usynlig verden vil reise oss fra nederlag og fall.
Vi skal få leve i Guds nådes livs-rom hvor alt er tilgitt, slettet ut og glemt! Vi skal få tro: Det finnes ingen fortid i dette Nu er livets gave gjemt.
Det er det valg vi gjør i dag som teller! Gud spør oss aldri om den vei vi gikk. Hans spørsmål gjelder denne dag og time: Hvor står du nå, i dette øyeblikk?
Å, hvilken frihet vi blir kalt til, Herre, når vi blir grepet av ditt ord, din hånd! La våre egne håp og drømmer briste og gi oss liv og fremtid ved din Ånd.
Hva ønsker jeg aller mest når krisen inntreffer i livet mitt? Som regel ønsker jeg meg tilbake til det vanlige livet. Den vanlige hverdagen, normaliteten. Noen snakker litt nedlatende om «A4-livet». Som om det å skulle ha familie, jobb og hverdag skulle bety slutten på alt som er spennende og overraskende. Som om det er det ekstraordinære som gjør livet verdifullt. Frode Grytten har skrevet så vakkert om det vanlige livet tidligere. «Vi må våge å utsette oss for verden på en eller annen måte.»
Det ekstraordinære vil komme av seg selv. Det beste er det vanlige livet.
Det nye året begynte med store mengder snø og store mengder kulde her sør. Ikke akkurat drømmestart for meg som ikke liker hverken kulde eller snø eller vinter! Det kom så store mengder snø på en gang at det blir snakket om et 50-årsfenomen. Trafikken ble lammet, bussene stod og på sykehuset der jeg jobber, var det mange ansatte som overnattet fra en dag til en annen for å sikre at de kunne jobbe neste dag. Unntakstilstand, på en måte.
Nå er vi snart halvveis i januar, og jeg gleder meg over ørlite mer lys om ettermiddagen nå, sammenliknet med desember-mørket. Jeg vet det er for tidlig å vente på våren, men jeg venter og teller ned likevel. Nå er vi snart halvveis i januar – heldigvis.
Mens jeg venter på våren og lyset, prøver jeg å være litt snill med meg selv og ikke kjøre meg for hardt, hverken med plikter eller trening. Kanskje det er sunt å være litt latere, sove litt mer og roe litt mer ned hjemme denne mørke måneden? Det jeg er helt sikker på at er sunt, er å være ute i dagslyset når det er mulig. I dag var jeg så heldig at jeg fikk både lys og sol på trimturer i formiddag. Det var noen øyeblikks lykke!
Mens jeg venter på våren og lyset, prøver jeg å gjøre hyggelige ting for meg selv og omgivelsene. Det lykkes ganske ofte, så da må man prøve å være fornøyd. Og øve seg i tid og tålmodighet. Og gjerne lese litt fornuftige refleksjoner på https://www.harvestmagazine.no
Flere unge enn før ser mørkt på fremtiden. De er mer bekymret og ensomme og er mindre tilfredse. Hva slags verdensbilde har ungdommene i dag? Og hvor har de fått det fra?
Jeg tar meg av og til i å savne stemmen til Hans Rosling. Han som formidlet globale trender og omgjorde vanskelig statistikk til enkle visuelle sannheter. Og som klarte å overbevise mange ved hjelp av solide fakta om at verden er på rett vei når det gjelder bedre helse og mindre fattigdom.
Hva formidler vi voksne til våre barn og unge om fremtidsutsikter? Forteller vi dem at verden er et godt eller et farlig sted? Forteller vi dem og behandler vi ungdommene slik at de lærer at de trenger å bli beskyttet og skjermet fra alle ubehageligheter, eller viser vi dem at de har ressurser og evner til å klare seg bra? Viser vi dem ved våre holdninger og handlinger at jorda er et vakkert sted og at de har en plass og en fremtid på den?
Jeg vet at mange barn og unge har opplevd grusomme ting, også i vår del av verden. Jeg snakker jevnlig med ungdommer i krise. Likevel tør jeg å påstå at vi må fortelle dem at de er i stand til å leve bra liv, at de har ressurser til å gjøre gode valg og at det finnes flest mennesker som vil det gode og som man kan ha tillit til.
Åpner man nettaviser eller sosiale medier, kan man få inntrykk av at hele verden er i krise, at alt går feil vei og at ingen er til å stole på. Det stemmer ikke. Algoritmene bidrar til at de store overskriftene vinner over det som ikke fanger så stor interesse. Derfor må vi fortelle en annen historie. Vi må fortelle historiene til alle hverdagsmenneskene som har det godt, som gjør godt og som hver dag bidrar til å gjøre verden til et bedre sted. Vi må fortelle om alle de gode kreftene som stadig jobber for bedre klima, for å redusere fattigdom og for bedre utdanning. Vi må fortelle om kloke politikere som tør å ta tøffe avgjørelser. Vi må fortelle om at små skritt i riktig retning vil gjøre store endringer på sikt. Og vi må fortelle de unge at de selv kan være en del av fremskrittene. At de selv kan være med på å fremme likeverd, mangfold og fred. At de selv er fremtiden og at den stadig blir bedre.
I dag var jeg på en lang og rolig løpetur. Det er noe jeg liker, men likevel har det ikke passet å få det til denne høsten. Stor var derfor gleden da jeg i dag morges oppdaget at det skulle være noen timer oppholdsvær og at muligheten lå til rette for en lang og god tur. Før jeg dro, gjorde jeg en oppmerksomhetsøvelse fra nettsiden livsstyrketrening.no, og det tror jeg gjorde godt, for da fikk jeg roen jeg trengte for å lande litt før turen og for å bli enig med meg selv at det var ingen vits å skynde seg. I perioder har jeg en følelse av stress i kroppen, og øvelsen jeg nevnte ble anbefalt i boken «Når livet setter seg i kroppen» av Steen, Haugli og De Vibe. Å ta seg tid til å roe litt ned og være tilstede i øyeblikket, tror jeg kan være sunt og godt for mange av oss, spesielt hvis vi er litt utålmodige og stresset.
Under løpeturen, hørte jeg på podcasten «Lavterskel», en podcast som har blitt en favoritt å lytte til på løpe- og gåturene. Den drives av en gjeng hyggelige mennesker fra Stavanger-kanten, og de prater sammen og med gjester om løping, og ulike aspekter rundt aktivitet og trening. I episoden jeg hørte på i dag, var hjertelegen og treneren Stein Øhrn gjest. Han hadde mange interessante innspill til trening, og enormt stor kunnskap i hva trening gjør med kroppen og da spesielt med hjertet. Jeg merket at jeg smilte bredt da han i starten sa noe sånt som at «alle burde egentlig løpe». Når man først liker å løpe, er det alltid deilig å høre noen med kompetanse si at det er en bra ting å gjøre.
Videre snakket de om hvorfor man skal løpe eller holde seg aktiv på andre måter. Man kan ha forskjellig motivasjon for det. Noen ønsker kanskje en «quick-fix», enten å gå ned i vekt eller bli i fysisk bedre form, helst med så lite innsats som mulig. Kroppen vår er laget sånn at vi sparer energi når vi kan, så det å være aktiv ligger i i utgangspunktet ikke helt for oss. Men de som forventer kortsiktige resultater, blir ofte skuffet. Eller det vil si: De oppnår kanskje rask effekt, men de har ikke motivasjon til å fortsette, fordi de ser ikke verdien som ligger i å holde seg aktiv over tid. Til det trengs nettopp tid. Tid og tålmodighet.
Det er ikke bare i trening det handler om tid og tålmodighet. Å bygge gode vaner, handler i stor grad om tid og tålmodighet. Motivasjon er det som får deg i gang, men det er de gode vanene som får deg til å fortsette. Til det trenger du tid og tålmodighet. Vil du ha mer kompetanse? Da må du begynne å lese og lære. Begynne med et lite kurs og så bruke tid på å komme dit du vil. Ha tålmodighet med at det er både oppturer og nedturer før du kommer til mål. Vil du være mindre stresset? Da må du ta bort noe av det som gir deg stress og eventuelt erstatte det med andre ting som hjelper deg til å være tilstede i øyeblikket. Gjøre små men gode grep som vil gi effekt på sikt. Bruk tid og vær tålmodig! Det er få forhold som endres på kort tid, men over lengre tid kan små endringer gi store resultater. Vil du bli sprekere og få et bedre kosthold? Begynn med å legge til noe som du vet gjør godt: Spis grønnsaker til et måltid mer i løpet av dagen og begynn å gå to dager i uken. Tid og tålmodighet vil gi resultater!
I dag var det akkurat det jeg trengte helt konkret på langturen. Jeg trengte tid til å gjøre det, men også tålmodighet til å holde lavt nok tempo, til å ikke skynde meg, til å tåle å gå i de fleste motbakkene. Når jeg da gir meg selv tid og tålmodighet, blir turen sånn som den var ment. En rolig langtur uten høy puls, men med ro til å være oppmerksom på nydelige omgivelser i skogen, til å smile bredt til alle jeg møtte og til å lytte til podcasten og glemme alt annet.
Naturen er for meg det beste stedet og den største muligheten for tid og tålmodighet. Naturen har aldri hastverk, den er aldri stresset og har aldri dårlig tid. Den venter på deg og tar deg imot, om været er bra eller dårlig, om du er glad eller trist, treg eller sprek. Den vil alltid gi deg så mye du trenger av både tid og tålmodighet.
Min eldste datter hadde ei uke høstferie, og jeg hadde selv et par dager ferie tilgode, så vi gjorde avtale om ferie sammen. Opprinnelig hadde vi tenkt å dra til Hovden, men pga. varsel om nullføre, så vi oss om etter andre muligheter. Jeg har tidligere hatt lyst til å dra til Lista og gå kyststien, men ikke gjort alvor av det. Nå luftet jeg muligheten for henne, og hun var med på det!
Vi startet hjemmefra etter frokost torsdag, og kjørte halvannen time til vi var på Lomsesanden. Herfra gikk vi først østover, for jeg hadde lest om at det ganske nylig var satt opp ei dagsturhytte, Havblikk, i nærheten. Vi gikk over ei lita hei og kom til toppen, uten å finne noen hytte. Etter litt speiding, fant vi den noe lengre nede, i retning Loshavn. Det var deilig å spise medbrakt lunsj innendørs, da det var kraftig vind fra øst. Vi hadde med litt ved, men fikk ikke skikkelig fyr i ovnen, så vi lot det være.
Vi tok grusveien ned til bilveien og så bilveien tilbake til Lomsesanden. Så begynte vi på den «egentlige» turen langs kyststien i Farsund. Vi hadde bestemt oss for å gå vestover, da det var meldt østlig vind. Vi fulgte stien og kom først til Husebysanden, ei fin sandstrand formet som en lagune. Stien gikk videre mot Haugestranden, som – mens vi vandret – åpenbarte seg som flere strender. Da vi hadde passert Haugevika, kom vi til Skiphaugsanden. Mens vi gikk stien, snakket vi om hvor fint det var å gå såpass flatt, og likevel ikke kunne se hva som ventet oss rundt neste sving. Det var stadig ei ny strand, en ny odde, et nytt underlag.
Neste strand var Haviksanden. Her tok vi en liten pause og prøvde å finne le bak fjellet. Vinden tok mer tak jo lengre vest vi kom, så det var ikke lenge vi kunne ha pause uten å bli kalde. Vi passerte Hanagersanden og kom til Kviljo-odden. Klokka var rundt 15, og vi måtte ta stilling til om vi skulle gå videre og satse på å få skyss tilbake til bilen, eller om vi skulle gå tilbake samme vei til bilen. Det var ikke oppmerket sti på strekket som lå foran oss, og vi valgte å returnere og gå tilbake.
Da vi var tilbake i bilen etter å ha hatt en liten pause på hjemveien, viste klokka at vi hadde gått totalt 19 km og vært i aktivitet i ca. 4 timer. Vi kjente det litt i hoftene etter å ha gått deler av turen på ganske tungt underlag. Det var ennå lyst, og det ble en fin tur i motvind også østover. Vi hadde le mot slutten av turen der det var store områder med sitkagran.
Fine små hus dekorerte flere av stokkene som viste hvor kyststien gikk.
Etter turen kjørte vi til Lyngdal der vi hadde booket overnatting på Paulsens hotell. Vi var litt spente på forholdene her, og det hadde vi grunn til. Hotellet var tomt og vi ringte oppgitt nummer. Ca. 15 minutter etterpå kom han som drev hotellet, og vi fikk komme inn. Han tilbød oss rom nr. 2, det eneste rommet som hadde bad i tilknytning til rommet. Vi hadde tilfeldigvis parkert på plassen til rom nr. 2, så det var litt vittig. Hotellet var en opplevelse i seg selv med effekter beholdt fra hotellets storhetstid. Men det var litt skuffende at hele hotellet var ganske så kaldt, så eneste mulighet til å holde varmen, selv med ovn på rommet, var å sitte i senga under dyna. Vi var nede i resepsjonen og kokte oss te på kvelden, og følte oss litt heldige og litt rare som var de eneste menneskene på hele hotellet. Men sengen var god og vi sov godt, – det var det viktigste!
Neste morgen lå vi lenge i senga og ventet på at Lyngdal sentrum skulle våkne til liv. Vi fikk oss en nydelig frokost på bakeriet nærmest hotellet, bare et par minutters gåtur unna. Så kjørte vi igjen mot Farsund og videre gjennom Ravneheitunnelen og til parkeringsplassen på toppen av Bøensbakken. Vi ruslet rolig nedover denne bakken som var ferdselsveien mellom Farsund/Lista og Herad helt frem til 1965. Veien er nærmest hogget inn i fjellsiden, og mot fjorden Framvaren er det tett-i-tett med store stabbestein. Vi gikk veien ned til vi møtte på en liten klynge hus, og valgte å gå tilbake og opp igjen etter det. Vi skjønte etterpå at det var en spesiell svingbro som vi gikk glipp av noe lengre nede, der fjorden er på sitt smaleste. Framvaren er en terskelfjord der havvannet bare delvis slipper inn.
Etter gåturen kjørte vi til Farsund badehus. Der var det badstue i fantastisk flotte omgivelser med utsikt utover byfjorden. Badstuen var i bruk da vi kom og var skikkelig god og varm, og vi fikk en hyggelig prat med et par lokale kjentfolk. Badstuen har en liten kulp i et rom ved siden av hvor det hele tiden er frisk sjøvann, og denne testet vi først for å kjøle oss ned. Vi fant fort ut at vi heller foretrakk sjøen utenfor, og vi hadde 3 runder med bading totalt. Jeg som hater kulde, klarte likevel å sette pris på et dypp i friskt salt sjøvann som holdt rundt 8 grader, etter å ha blitt skikkelig varm i badstuen.
Vi ble anbefalt av de lokale å kjøpe lunsj på Farsund fjordhotell, så vi ble litt skuffet da det viste seg at de ikke hadde åpent før til kvelden. Da ble valget enkelt å kjøre til Lyngdal for å lade bilen, og så tok vi lunsjen på bakeri på senteret der. Vi er to som setter pris på godt bakverk 🙂
En liten kortreist ferie er over, og jeg vet helt sikkert at jeg ei gang skal tilbake og gå resten av kyststien. Om jeg får med meg flere, er det fristende å velge overnatting på Lista Longhouse. Lyset og landskapet på Lista er fascinerende, og «jag trivs best i öppna landskap, næra havet vil jag bo».
Boka «Kart over ensomheten – om vår ustoppelige trang til fellesskap og hva som driver oss fra hverandre» av Hilde Østby fanget oppmerksomheten. Jeg har grublet på dette en stund, på gode og dårlige fellesskap, på hva som skjer når man drives utenfor eller setter seg selv utenfor et fellesskap og hvordan alle har behov for tilhørighet. Østby skriver om skammen som fører til ensomhet og ensomhet som fører til skam, og hvordan blikkontakten sakte forsvinner i et samfunn med så mange skjermer. Hun skriver om å forstå hverandre og inkludere hverandre og hvor ensom man kan kjenne seg midt i blant mange mennesker.
Og så har jeg tenkt mye på å sette seg inn i andres situasjon, og vår evne eller manglende evne til det. Å ha empati – å se verden fra den andres sted. Det er så vanskelig, men så nødvendig i møtet med hverandre. For å forstå hverandre, hjelper det ikke med blikket utenfra. Man må prøve å se det med blikket innenfra og ha medfølelse og forståelse med hverandre. Hvordan kan vi klare det? Jeg har selv erfart at det hjelper å være bevisst på det, og å øve seg på det. Vi klarer det ikke alltid, men ved å lære om det og trene på det, går det lettere.
Når vi ikke blir forstått av andre, ligger ensomheten ganske nær. Og med ensomheten kommer gjerne skammen. Hvorfor prøver ikke den andre å forstå meg? Hvorfor føles det utrygt å være sammen? Hvorfor får vi ikke den gode kontakten, men tvert imot driver fra hverandre? Er jeg feil? Er jeg ikke verd å være sammen med?
I publikasjonen «Verdistrek» fra RVTS Sør, skriver Siri L. Thorkildsen om at empatien er skammens største fiende. Skam kan ikke vokse der det er empati. Ofte er det skam som driver mennesker til dårlige grupper, til terror, til utenforskap. Og så er det de gode menneskemøtene som kan snu de dårlige erfaringene til en bedre tilhørighet og til et bedre liv. «Det alle mennesker trenger, er å bli inkludert og sett. Det hele begynner med empati».
Jeg er så glad i ordene til Eva Dønnestad, hentet fra samme sted:
TILLIT Det må være det vakreste at noen kommer oss i møte
Tynne, lysende blikk av tillit trekker oss ut av mørket.
Ord om ord 